Color Line Tour – tidenes største mestringsfølelse

Gleden jeg følte da jeg passerte målstreken etter 210 kilometers sykling, var nærmest ubeskrivelig.

Publisert:

Kristiansanderen Julie Edvardsen Eriksen (26, t.h.) fullførte nylig de 210 kilometerne fra Kristiansand til Hovden i sykkelrittet Color Line Tour. Her sammen med gruppekaptein Bjørn Lerdal i målområdet. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Julie Edvardsen Eriksen
Denne artikkelen er over ett år gammel

BLOGG: Nå har det gått rett over to uker siden jeg opplevde den største mestringsfølelsen i mitt 26 år lange liv. I oktober 2018 satte min kompis Øyvind Bergheim og jeg oss fore å sykle Color Line Tour 2019. Det kan du lese om her. De to siste ukene har jeg sust gjennom livet med gratulasjoner, hilsener, klemmer, tårer og gode ord fra folk rundt om i Kristiansand. Har blitt stoppet i Markens og blitt ropt på i Skippergata takket være en helt rå prestasjon 25 mai. La meg si det slik: Det er en solskinnshistorie.

Jeg kan begynne med å fortelle om de siste forberedelsene før eventyret startet. Pga høy selvtillit og at vi var pr-kåte i sosiale medier var min treningspartner Øyvind Bergheim og jeg så heldige at vi ble spurt om å bidra til en reklamefilm før løpet. Det sa vi selvsagt ja til. Første dagen filmet vi opp Byklebakken og Osebrua ved Reiårsfossen.

12 mil alene i motvind

Siden jeg ikke hadde fått trent den dagen og hadde fri, bestemte jeg meg for å sykle de 12 milene hjem, noe jeg gjorde med glans i motvinden. 12 mil alene nedover i motvind fra Evje er ingenting å spøke med, men som mye annet for tiden gikk det bedre enn best, mange likes og kommentarer på Strava og gjennomsnittsfarten var bare til å smile av.

Så var det søndag, samme uke, siste fellestrening med KCK. Jeg har vært flink til å henge meg på Pedalpigane på rulletrening de siste ukene, men denne turen ønsket de å sykle i gruppene som skulle sykle til Hovden sammen. Da sto jeg der, i blå KCK-trøye og kikket rundt meg, Så kun menn, menn, menn som jeg viste var sterkere enn meg. Da det ikke var folk annet enn kapteinen min og jeg på åpen gruppe 7,5 timer til Hovden, ble jeg nødt til å sykle med 6:30-7 timers gruppa.

Nervøs som jeg var, heiv jeg meg med, og booooom, pulsen steg. Lite visste jeg at vi skulle ut på en av de verste turene i året, nemlig over Brelandsheia til Øyslebø, ned Marnadalen og til Tregde Marina, der vi fikk servert gjærbakst, brus og kaffe. Deretter gikk turen videre til Ålo, Søgne, Langenes og retur. Jeg var i stormform og hengte aldri som et slips eller lå bak. Jeg lå faktisk også litt i front og dro, tenk det: JEG?! Kom hjem denne søndagen med en god følelse og siste test på formen.

Kroppen spilte ikke på lag

Det skulle ikke mange timer med søvn for den følelsen slo om. Våknet mandag og visste jeg overhodet ikke skulle gjøre noe jeg var vant med de neste dagene, skulle kun spise, sove og få overskudd. Heiv meg ut på en liten sykkeltur tirsdag og torsdagen ble jeg invitert med ut på sykkeltur av min onkel. Hele uka følte jeg meg uvel, kvalm, sliten og hadde ingen selvtillit. Alle rundt meg spurte «æ du klar, æ du klar»? Munnen svarte ja, ja, ja, mens kroppen skreik nei. Jeg spiste godt hele uka, drakk mye vann med bobler, noen jeg overhodet aldri kommer drikke igjen og sov godt. Psykisk var jeg der 190 prosent, men kroppen sveiv og ga motstand.

Sammen med Øyvind Bergheim etter hotellfrokosten før rittet. Foto: Privat

Dagen før rittet våknet jeg grytidlig, møtte onkel for å hente startnummer og bli med til Søm for å vaske og gjøre klar sykkelen for den store dagen. Pappa var også der og sammen fikk vi en veldig hyggelig formiddag. Jeg lærte masse nytt om sykkelen, vask og vedlikehold. Da jeg skulle si ha det til pappa, hadde jeg tårer i øynene fordi jeg var så bekymret. Det skal også sies at hele uka hadde jeg vært veldig usikker på om 7,5 timers åpen gruppe ble for hardt for meg, så jeg vurderte lenge 9 timers gruppa for å være sikker på at dette skulle jeg klare.

Så til livets dag. Jeg sto opp klokka 04, facetimet med min kompis Øivind for å sjekke at han var våken og 0430 var vi klar for sponset hotellfrokost. 0603 sto vi klare på terminalen og rittet var i gang. Vi gikk for 7,5 timers åpen gruppe og vi fant fort ut av det var veldig spredning i nivå. Jeg spiste godt og fylte opp væske nesten hvert 7. -10. minutt. Fokuset mitt var ikke å sykle, men å få i meg nok så jeg ikke havnet i kjelleren. Milene gikk og stemningen var på topp, vi overlevde Høikekleiva, Sandrip og Evje og neste mål var en matstasjon i Byglandsfjord.

Beina mine kjentes gode og jeg nøt turen. Flere ganger fikk jeg frysninger fordi jeg forsto hva jeg holdt på med, telte ned 10 mil av gangen. I gruppa vår var det mange hyggelig menn, og en av de jeg jabbet med veien opp var Kenneth. Jeg spurte ham forsiktig når jeg ville få første smellen og han mente den kom etter snaue 12 mil. Det gjorde den ikke, da jeg hadde kjørt så pass langt og skjønte at ikke smellen ville komme denne lørdagen, tenkte jeg YES! Dette går.

Gruppen min på 7,5 t ble tidlig forsinket i tidsskjemaet. Vi ble etter hvert færre i gruppa vår og noen kom også inn i vår belgiske rulle. Vi hadde avtalt allerede før start at vi skulle sykle eget tempo opp Byklebakken. Samlet hadde vi 15 mil i motvind, men de to siste timene på sykkelen føltes likevel så korte. Bakken før Bykle fløy jeg opp. Alle har helt siden Mallorca snakket om Byklebakken og jeg var psykisk innstilt før turen på å bli dyttet opp deler av den.

Stakk i brudd

Bakken startet og jeg startet det mentale. Jeg trødde, pustet, fokuserte og drakk en cola halvveis. På det tidspunktet hadde jeg tatt igjen noen som lå foran meg og gruppa min kunne jeg ikke se bak meg. Jeg seilte opp med sterke bein og enda sterkere hode. Så ego som jeg var på det tidspunktet, bestemte jeg meg for å sykle videre for å ikke stivne i beina. Heiv meg inn i rullen med Pedalpigane de siste tre milene og la meg ut da det var én kilometer igjen og spurtet i mål til livets heiagjengs store begeistring.

Jeg klikket ut av pedalene, tårene trillet, familie og venner ropte og jeg klarte så vidt å gå av sykkelen. Jeg hadde klart det. Klemmer og gode ord strømmet inn og jeg var sky hiiiigh skjønte ikke hva jeg just hadde fullført og det har faktisk tatt meg mer enn ei uke å forstå hva jeg har gjort og hvor godt trent jeg har blitt i løpet av de siste månedene. Jeg suste inn i mål på tiden 08:03 og er superfornøyd med at beina ikke var ferdig syklet da jeg kom i mål.

Sammen med mamma Pernille etter målpassering. Foto: Privat

Takk til alle som har lært meg vanvittig mye underveis! Det blir for mange navn å skrive, men leser du dette, vet du at du er en av dem. Og Øyvind Bergheim da, som tok utfordringen i høst med å lære meg å trø. Litt skuffet var han nok da jeg stakk i brudd, men eleven vant denne gangen. Kommer ikke utenom å takke min flotte familie og mine nærmeste venner som uansett er der for meg! Jeg startet med min trening i oktober, det er aldri for seint eller for tidlig å finne sykkelgleden!

PS! Til dere som tror jeg skal slutte å sykle, så er dette bare begynnelsen på mange gøye og spennende prosjekter som vil komme på løpende bånd fremover. Røper ikke noe nå, men følg instaen vår, som vil bytte navn etterhvert. Nå skal jeg lande litt mer, trene enda hardere og ha litt sommerferie. Hvis det er noen som trenger treningsinsprasjon eller en treningspartner, så snakk eller skriv til meg. Jeg tror jeg kan hjelpe deg bedre enn du tror. Jeg vet hvordan det er å ligge på sofaen, sliten etter en lang dag på jobb og velge hurtige løsninger innenfor mat og søvn. Jeg heier på deg, slik du har heiet på meg!

Les også:

Utrent? Intet hinder!

Eventyrlig treningstur på Mallorca

Publisert:
Vil du skrive for Lokalsporten?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalsporten, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Blogg
  2. Sykling
  3. Color Line Tour