Fra sengeliggende til treningsentusiast

Jeg har gått fra å være sterkt overvektig og dypt deprimert til å ha funnet tilbake til mitt tidligere sprudlende jeg.

Publisert:

Disse bildene av kristiansanderen Camilla Tajet (37) er tatt henholdsvis i juni i fjor og februar i år. Foto: Privat/Lydia Hofseth

Brukergenerert innhold

  • Camilla Tajet

Desember 2016. Jeg jobber i klesbutikk midt i Markens. Det er den råeste måneden i året i året. Jeg er klar: Julegaver, juledresser, hvite skjorter og slips. Vi er underbemannet på jobb denne dagen. Brått skjer det. Jeg står i butikken og klarer knapt å komme meg inn på bakrommet før jeg svimer av. Jeg sendes rett til legen og får beskjed om at «det mest sannsynlig er influensa». Det går noen uker. Jeg får aldri feber, jeg bare visner. Og dette er ikke meg!

Fram til dette var jeg verdens livligste dame. Jeg var alenemor i full jobb og trente fire-fem ganger i uka. Jeg hadde på egen hånd klart å slanke meg 50 kilo i løpet av fire-fem år etter en tøff fødsel og var strålende fornøyd med livet.

Jeg var alenemor i full jobb og trente fire-fem ganger i uka.

Etter hendelsen på jobb var jeg sengeliggende i nesten et halvt år og skjønte fint lite av hva som skjedde med kroppen min. Jeg begynte gradvis å miste språket, hadde problemer med å gå på do, ta vare på sønnen min og mye annet.

Jeg er 162 centimeter høy og på mitt tyngste følte jeg meg tilsvarende bred. Foto: Privat

Kronisk sykdom

Jeg byttet lege til en som tok meg seriøst fra første stund. Etter to-tre måneder uten aktivitet hadde jeg lagt på meg 20 kilo. Legen foretok skanninger av hele kroppen, inkludert hjernen (grunnet svekket språk og hukommelse) og til slutt var diagnosen klar: Fibromyalgi. En kronisk sykdom som forårsaker smerter i hele kroppen.

Min første tanke var ikke faen. Dette skulle jeg overvinne. Jeg ville bevise at dette ikke skulle slå meg ut.

Kuttet ut sukkeret

Men det gikk ikke sånn. Jeg forble sengeliggende. Og jeg fikk medisiner som skal hjelpe sånne som meg. Flere kilo kom snikende. Jeg prøvde så godt jeg kunne å trene, men etter hver dag med trening, trengte jeg fire-fem dagers hvile. Dermed fortsatte jeg å ese ut. I juni i fjor kom jeg over en annonse om et treningssenter i byen som kunne hjelpe med livsstilsendring. Det skulle vise seg å gi meg den boosten jeg trengte. 22. august kuttet jeg ut sukker og jeg merket gradvis at jeg trengte færre og færre hviledager etter en treningsøkt.

Dette skulle jeg overvinne.

Jeg har også sluttet med å innta raske karbohydrater og har gradvis kunnet øke treningsdosene til fem ganger i uka. Som følge av det har jeg tatt av meg 25 overflødige kilo. Ennå er jeg ikke i mål, men jeg er topp motivert og gleder meg til hver trening.

Fra abstinenser til velvære

Det er først når jeg ser tilbake, at jeg innser hvor mye jeg har dyttet inn i munnen disse tre årene etter jeg ble syk. Fulle tallerkener til middag, og gjerne med påfyll. Litt smågodt, sjokolade, chips, popkorn m.m. om kveldene. Alt har gått i grisen. Overgangen fra dette til en tre måneder lang periode med med fem daglige måltidserstattere var tøff. De første par dagene gikk riktignok greit, men fra den fjerde dagen var det helt grusomt. Jeg ble helt skjelven, lå på sofaen og grein og var helt ute av meg.

Dette var rett og slett abstinenser for sukkeret som var på vei ut av kroppen. Helt sykt hvor avhengig kroppen blir av det dette! Etter noen dager gikk det heldigvis over. Jeg gikk inn i ketose og kiloene rant av meg. Selv om jeg fikk i meg lite mat og få kalorier, klarte jeg utrolig nok både trening og langturer.

Jeg ble helt skjelven, lå på sofaen og grein og var helt ute av meg.

Trening av kjernemuskulatur inne på treningssenteret. Foto: Lydia Hofseth

Litt etter litt har jeg introdusert mer og mer mat i kostholdet. Jeg holder meg til lavkarbo, så når de andre i huset vil ha pizza, lager jeg min egen på blomkålbunn. Når de har spagetti, lager jeg min egen av strimlede squash. Brød, pasta, ris og andre karbohydrater har jeg kuttet helt ut, og kroppen min kjennes utrolig mye bedre og lettere. De gangene i jula jeg spiste litt dessert eller sukker, kjente jeg det i kroppen kort tid etter. Verk, kvalme og smerter. Det viktigste er å holde et jevnt blodsukker gjennom dagen, for da fungerer både hodet og kroppen aller best.

Stadig framgang

Jeg var i utgangspunktet redd jeg ikke skulle klare skikkelig trening, og startet forsiktig. To ganger i uka med styrke og kondisjon, og dette ble fort til tre ganger. Jeg har alltid vært glad i å gå tur, og turene i Vågsbygdskauen ble lengre og lengre i høst. Nå er jeg lommekjent der oppe.

Jeg begynte også å gå mye turer i nabolaget før eller etter jobb. Jeg startet med en sløyfe på fem-seks kilometer, og har etter hvert som formen er blitt bedre, økt dette til ni-11 kilometer. Disse turene går jeg tre-fire ganger i uka, og jeg har begynt å legge inn litt løping også. Det er verdens beste følelse å kjenne hvor bra kroppen faktisk kan fungere igjen.

Det er verdens beste følelse å kjenne hvor bra kroppen faktisk kan fungere igjen.

Jeg elsker å gå lange turer. Foto: Privat

I tillegg sykler jeg. Overalt. Riktignok med el- sykkel, men det slår buss og bil. På den måten kommer jeg raskt til byen, både på jobb og trening.

Vårens høydepunkt og mål er ti på topp. I år har jeg planer om å sykle til alle toppene. Det har jeg aldri gjort før, så det får jeg helt sikkert til.

Det har jeg aldri gjort før, så det får jeg helt sikkert til.

En ting er å klare å komme seg på et treningssenter to-tre ganger i uka, men vel så viktig er å få lagt inn hverdagsmosjonen, f.eks. en times tur på kvelden eller formiddagen. Noen timers skautur i solskinn. Det finnes ikke bedre terapi enn det. Før trodde jeg alle svarene lå i bunnen av popkornposen. Jeg ser jo nå at man får mye bedre svar med trening, turer og mosjon. Og ikke minst mer livsglede!

Selv om jeg har hatt veldig fin fremgang, har jeg fortsatt noen dårlige dager. Jeg jobber 50 prosent og mer enn det har jeg ikke kapasitet til ennå. Jeg tar medisiner mot fibromyalgi, og de er til stor hjelp. Varmebehandling hjelper også på smertene. Før måtte jeg sove med en gang jeg kom hjem fra jobb, og jeg måtte gi avkall på mye sosialt. Nå har jeg mer overskudd og dermed er livskvaliteten blitt betydelig bedre.

Bryllup i sommer

Å gå fra sengeliggende til sportsentusiast er noe av det jeg er mest stolt over å ha klart her i livet. Jeg var virkelig langt nede, men nå har alt dette snudd. Og en viktig ting er å starte forsiktig, teste litt ut, og se hva kroppen din faktisk tåler. Får du et tilbakefall, er det ikke noe verre enn at du kan begynne på nytt igjen. Jeg er som nevnt ikke i mål, men jeg har kommet langt!

Trening gir meg skikkelig overskudd i hverdagen. Foto: Lydia Hofseth

Nå ser jeg bare fram til sommeren, og at jeg skal gifte meg. Jeg har hatt en fantastisk god mann oppi dette her. Vi traff hverandre like før jeg ble syk, men likevel ble han hos meg, og har holdt ut hele veien. Og han er strålende fornøyd med å ha fått tilbake den dama han faktisk falt for.

Han er strålende fornøyd med å ha fått tilbake den dama han faktisk falt for.

Jeg har 10–15 kilo til jeg skal ned, men med min stahet, vilje og pågangsmot, går det helt sikkert greit. Og kan jeg, kan du!

Les også:

Slik ble matgründeren 30 kilo lettere

Fra trøstespising til treningsglede

Stina endret fullstendig livsstilen

Ulykken forandret livet hennes

Publisert:
Vil du skrive for Lokalsporten?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalsporten, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785