Her jubler kristiansanderen Ole Peder Moe (43) for å ha fullført 3,8 kilometer løping, 180 kilometer sykling og 42,2 kilometer løping i verdens hardeste Ironman, Norseman. Han brukte 13 timer, 22 minutter og 52 sekunder og ble nummer 52 av 250 deltakere. Foto: Privat

Norseman – himmel og helvete på en gang

Som utkjørt tobarnapappa satte jeg meg et mål om å nå Gaustatoppen. Ti år seinere klarte jeg det.

Brukergenerert innhold

Ole Peder Moe
Publisert:

BLOGG: Det er kanskje i ekstreme situasjoner man setter seg ekstreme mål. Sånn har det i hvert fall vært for meg.

Da jeg i 2007 ble tobarnspappa, var min fysiske form allerede på vei til å nå et bunnivå. 16 måneder tidligere var jeg blitt pappa til ei nydelig jente og som for de fleste blir det altoppslukende og de ble lite tid til trening.

Det var ikke tvil om at noe var galt med sønnen min da han ble født. Etter over et halvt år med masing på leger ble det konstatert et sjeldent kromosomavvik 18q-. Livet stoppet opp, men lite visste jeg (heldigvis) hvilken kamp jeg skulle måtte kjempe de neste ti årene.

Livet stoppet opp

Tok et valg

Selv om dette innlegget primært skal handle om sport, kommer jeg ikke utenom min sønn, Peter. Etter år med mer eller mindre null søvn, konstant oppfølging av helsevesen, avslag på søknader, en sønn med enorme utfordringer og en frisk og fin datter som ville ha oppmerksomhet, sa det nesten helt stopp.

Det var så tøft at jeg flere ganger kjørt inn til siden på vei hjem fra jobb, satt og grein i bilen og tenkte at jeg ikke ville hjem. Så fort jeg går inn den døra så er det et helvete fram til neste morgen. Med storkunderabatt hos en pizzaleverandør, flere kilo for mye, og en tilstand av fysisk og psykisk utmattelse, måtte jeg til slutt ta et valg. Jeg måtte finne en ventil for å få løst ut spenninger.

Valget mitt ble løping. Utfordringen var at jeg hadde sønnen min som måtte følges opp. Med et fantastisk team som etter hvert ble bygd opp rundt oss ble vi enig om at en løpevogn var tingen. Det funket som bare det, vi løp og løp og min fysiske form ble bedre og bedre, og det gjorde noe med hodet også.

Jeg måtte finne en ventil for å få løst ut spenninger.

På et tidspunkt så jeg noen gale triatleter fra Tønsberg Tri og syntes det så ganske artig ut. Jeg hev meg med på en sprint i nærmiljøet, punget med fem kilometer igjen, men løp/syklet på felgen til veksling og fullførte løpet. «Den som gir seg er en dritt». Rett etter dette så jeg et innslag på nyhetene om Norseman og ble helt fascinert.

Drømmen om å nå Gaustatoppen var der plutselig. På hver eneste økt jeg løp med Peter forstilte jeg meg å løpe opp på toppen av fjellet. Skjønte fort at man da ikke bare kan løpe for å delta i triatlon og snakket dermed med ergoterapeut som hjalp meg med tandemsykkel og så kunne jeg plutselig få syklet med Peter også.

Med min sønn Peter foran på tandemsykkelen. Foto: Privat

Høsten 2014 ble jeg helt alene og fikk aleneansvar for Peter. Å jobbe ved siden av det å følge opp Peter, samt min datter når hun var hos meg, var ikke mulig og legen sykemeldte meg. Jeg brukte tiden til oppfølging av Peter, sove masse og trente.

Høsten 2014 ble jeg helt alene og fikk aleneansvar for Peter.

Fikk solid avlastning

Øktene jeg hadde i denne perioden var stort sett med Peter i vogn, på tandemsykkel eller på rulle hjemme i stua klokka 23 på kvelden når det endelig var noe ro i hjemmet.

Alle økter og tanker knytter seg hver gang mot Gaustatoppen som om det skulle være redningen min på alle utfordringer jeg hadde. Våren 2016 innså jeg at det livet jeg levde med Peter ikke var mulig å fortsette. Han var så tøff og utfordrende at jeg på ny var på vei ned i kjelleren. Jeg trente og fikk luftet kropp og hode, men det var ikke nok. I møtet med teamet rundt Peter kom dette opp.

Jeg måtte spørre rett ut om dette faktisk er min skjebne, er det Peter og meg sammen resten av livet?

Våren 2016 innså jeg at det livet jeg levde med Peter ikke var mulig å fortsette.

Svaret kom raskt, «det er ikke snakk om han flytter ut, men når». Dette ble en vekker for meg, og med enorm god støtte fra min kommende samboer, klarte jeg å innrømme at dette klarer jeg faktisk ikke. Høsten 2016 flytter Peter ut i en barnebolig på heltid.

Livet tok en ny vending, oppfølgingen fra min side var der fortsatt, men jeg hadde plutselig andre som tok de tøffe omsorgsbyrdene. Det ga meg betydelig mer overskudd i hverdagen.

Etter ikke å ha fått plass i lotteriet til Norseman de siste seks årene, sa jeg til min samboer at nå gidder jeg ikke dette mer, men hun bad meg likevel legge inn nok en søknad i fjor høst. Jeg gjorde det med visshet om at dette var siste forsøk. Crossfit hadde blitt mer artig enn sykkelturer og løpeturer og drømmen om Fjellet var i ferd med å falle bort.

Det ga meg betydelig mer overskudd i hverdagen.

Da det var live-trekning på YouTube i november, kikket jeg på med ett øye under middagslaging og til slutt stakk jeg ut å skogen i bekmørket med hodelykt og løp meg en tur. Jeg tenkte «Ja-ja, da var den drømmen gått og nye mål kan settes.» Plutselig begynte det å tikke inn gratulasjonsmeldinger, felles for avsenderen var at dette var triatlon-folk. Jeg måtte jo høre hva de gratulerte meg med en viss anelse og hjertebank. Du fikk sisteplass i lotteriet.

Teksten taler for seg selv.

Lodd nummer 232 av 232 og navnet mitt ble lest opp som om jeg hadde vunnet en Oscar! Jeg datt sammen, ringte min samboer og lurte på hva gjør vi nå?

Norseman-planen legges

Svaret kom umiddelbart, du skal kjøre Norseman 3. august 2019. Min samboer Helene, vet hva dette betyr og vil bety for meg. Hun har selv jobbet mot et mål og gått på ski over Grønland. Hun er utdannet og jobber som PT. Planen ble lagt og allerede dagen etter visste jeg hva jeg skulle trene de neste månedene.

Lodd nummer 232 av 232 og navnet mitt ble lest opp som om jeg hadde vunnet en Oscar!

Jeg har trent bra de siste årene, men uten skikkelig struktur. Dette gjorde vi noe med og mengden økte vi gradvis utover høsten og vinteren Mitt mål underveis (bortsett fra den berømmelige fjelltoppen) har vært at når startskuddet går, skal jeg ikke ligge i Eidfjorden og tenke at jeg burde trent mer. Jeg er en stabeis, og har ikke skulket en eneste trening i løpet av de åtte måneder selv med snø, kulde, regn eller storm. Har det kræsjet med jobb eller reise, har jeg vært i lysløypa klokka 05 og løpt i snø og slaps.

Sammen med min samboer Helene, som har vært en uvurderlig støtte. Foto: Privat

Fra april-mai ble mengden trappet godt opp, i hovedsak grunnet mer sykling og langtur på søndager. Norseman er jo i utgangspunktet en eneste lang egotripp for de fleste, men Helene og jeg gjorde det til et felles prosjekt. Vi har svømt sammen hver lørdag, etter svømming har jeg dradd på to timers løpetur og hun på crossfit. Vi har da møttes igjen til lunsj, blide og fornøyde. Vi har løpt sammen når det har passet og stort sett hatt vår fredagsdate i crossfit-boxen og løftet vekter gjennom hele perioden.

Har det kræsjet med jobb eller reise, har jeg vært i lysløypa klokka 05 og løpt i snø og slaps.

Å holde på slikt hadde ikke vært mulig uten forståelse fra våre kjære eller om jeg ikke fikk unna de verste og lengste
øktene mens barna sov. Det skal sies at min datter Andrea spurte meg i vinter om det var vanlig at foreldre trente to ganger om dagen. Den traff litt, men vi har vært veldig opptatt av å følge opp barna først og så trene etterpå.

I Norseman er man pliktig å ha support, man må ha med seg egen bil og to personer som skal bistå med alt av mat og bekledning underveis. Helene var selvskreven hovedsupport og fikk ansvar for å velge medsupporter. Vi fikk med et vennepar fra crossfiten. Som Klavs, sa «alle kan kanskje klare å svømme 3800 meter, sykle 180 km eller løpe et maraton hver for seg, men å gjøre dette på én dag med over 5500 høydemeter er den komplette galskap».

Helene og support pakket bilen torsdag morgen. Foto: Privat

Behandlet som en proff

Helene og support pakket bilen torsdag morgen. Fra dette punktet og til målgangen ble jeg behandlet som en proffutøver. Helene og teamet sørget for alt, jeg fikk ferdig laget mat og drikke. Det skulle «karbes» opp onsdag og torsdag og jeg fikk dyttet i meg mengder med mat.

Å gjøre dette på én dag med over 5500 høydemeter er den komplette galskap

Vi ankom Eidfjord torsdag ettermiddag og pulsen røyk opp i 200 ved parkering på hotellet hvor innsjekk var. Alle hadde det råeste utstyret og så sykt bra trent ut. Nervene kom med en gang. Heldigvis bodde vi 20 minutter utenfor sentrum og fant fort roen.

Torsdag og fredag gikk med på å løpe kort, prøve ut sykkel og delta på social swim med andre deltakere. Hver gang vi måtte inn til
Eidfjord, suste pulsen opp og nervene kom. Tilbake på hyttetunet vårt slappet jeg av og fikk servert mat og ble fortalt hva jeg skulle gjøre, mens de andre pakket mat, klær og utstyr. Vi drillet på hva jeg skulle spise, drikke og hvor teamet skulle stå underveis.

Alle hadde det råeste utstyret og så sykt bra trent ut.

Klokka 01.30 natt til lørdag ringte alarmen. Jeg hoppet opp, kom meg på do, fikk servert verdens største porsjon med gryn, nøtter, rosiner og honning. Og vi satte kursen mot Eidfjord. For første gang på åtte måneder følte jeg meg faktisk klar, nå skjer det! Nervøsiteten var omtrent borte.

Jeg visst jeg hadde trent godt, været så ut til å bli perfekt og jeg hadde verdens beste team med meg. Og siste med ikke minst, som en bekjent med et barn med spesielle behov sa: «Har jeg klart å komme meg gjennom alt dette med barnet mitt, blir alt annet lett!»

Sykkel og utstyret ble sjekket inn i T1 (skiftsonen etter svøm) og jeg gikk om bord som en av de første på båten. Der traff jeg raskt på min klubbkamerat Paul som jeg har delt utallige timer sammen med de siste månedene. Vi hjalp hverandre på med drakt, ønsket hverandre lykke til og til ordene «Don’t think, just jump» hoppet vi fire meter ut og ned i Eidfjorden. Vi svømte til startlinjen og ventet på startskuddet. Det smalt og Norseman var i gang.

God start

Jet er vant til slåssing i feltet i sprintene jeg har vært med på og var ikke noe mindre her. Jeg manøvrerte mellom folk og etter 700-1000 meter var det bedre plass. Jeg hadde kommet meg bra fram i feltet og kunne plutselig legge merke til omgivelsene; flatt vann,
fossefall, snødekte fjelltopper og et bål i det fjerne. Magisk!

«Don’t think, just jump»

Jeg fikk meg til tider noen gode bein å henge på og utnyttet dette. Da jeg rundet bøyene inne i Eidfjord, visste jeg det bare var minutter før Tone kunne ta meg imot i T1, og jeg så faktisk Helene og Klavs i folkemengden på brygga.

Jeg var overveldet over å ha klart den første av tre disipliner. Målet var å kjøre hardt, bruke mye armer og spare bein, noe jeg lyktes bra med. Jeg kom opp som nummer 41 og kom meg raskt gjennom skiftesonene etter mye drilling i forkant med Tone.

Ferdig med sykling, i gang med å løpe. Foto: Privat

Sykkeletappen er en eneste lang norgesreklame. Den begynner flatt noen kilometer før man setter og tråkker i 35 kilometer fra havnivå til over 1200 meters høyde. Det er et snitt på over åtte prosent helning til tider, og her er det bare å holde igjen og ikke bli for ivrig. Man sykler gjennom noen biltunneler og ellers er det på gamle veier med stupbratte fjell, små tunneler gjennom fjellet og
fossefall.

Sykkeletappen er en eneste lang norgesreklame.

Etter 20 kilometer møtte vi tåka og det var helt tett og fukten rant nedover hjelm og kropp. Det ble kaldt og jeg forberedte meg på stopp på Dyranut for påkledning. Jeg lå litt høyt i puls og måtte høre med Helene om dette er innafor. Da vi kom opp til Dyranut, forsvant plutselig tåka og blå himmel og sol åpner opp Hardangervidda. Jeg trengte ikke mer klær, fikk mat og beskjed om å legge meg ned litt i puls. Jeg tråkket på over vidda mens jeg kikket utover og så speilbildet av Hardangervidda i fjellvannene.

Rå stigninger

Jeg syklet fort og ble mektig irritert over at jeg ikke kom forbi bobiler og lastebiler mot Ustaoset. Jeg måtte ta meg selv i å prøve meg på innersving på en trailer. Vel forbi Geilo, hvor Norseman virkelig begynne, kommer tre suksessive stigninger à 8-7–6 prosent. Jeg tråkket kontrollert i bakkene og syklet smilende forbi folk som heier mens tisset renner nedover beina på meg. Det er Norseman og man stopper ikke for å gå på do.

Etter de tre stigningene vi har hatt, kom den siste og verste, opp til Imingfjell. Det var så bratt og langt og varmen var plutselig intens, men jeg fant rytmen og jeg kom til slutt opp og ble møtt med drikke, heiarop og bamsemums.

Det er Norseman og man stopper ikke for å gå på do.

Det var nå kun en liten slak stigning opp til imingfjell-platået før det var rett ned igjen i over 80 km/t, forbi bobiler og de siste 25 kilometerne slakt nedover Tessungdalen til T2 og skift til løp. Jeg gruet meg noe sykt til å løpe en hel maraton, og visste det
kom til å gjøre vondt. Jeg hadde fulgt planen hittil, kjørt hardt og kontrollert.

Jeg gruet meg noe sykt til å løpe en hel maraton, og visste det kom til å gjøre vondt. Foto: Privat

Jeg visste at det ville være familie og venner som sto klar da jeg kom inn, men fikk nesten sjokk etter at jeg hadde overlatt sykkelen til Helene. Jeg hadde herfra og resten av Norseman den største heiegjengen av alle. Jeg satte meg ned, ble påkledd og løp ut som 6. raskeste skifter til jubel fra gjengen bak meg og som nummer 28 totalt. Dette overgikk all forventning og målet om å ligge på 5.30-fart røk og jeg løp ned mot fem blank.

Høy på opplevelsen og biler med venner, kjente flagg og gleden over å ha fullført to av tre disipliner, varte i fire kilometer. Så kom smellen. Det er over 21 kilometer til Zombie Hill hvor Helene ventet og derfra og opp var det minimum tre timer før toppen.

Så kom smellen.

Paul fra klubben kom opp på siden, det var et stort øyeblikk for meg. Jeg er et ekstremt konkurransemenneske og i en vanlig konkurranse ville dette stresset og irritert meg, men Norseman ble for meg som Norseman skal være. Det er ingen kamp mot hverandre, men mot seg selv og derfor var det så utrolig fint å kunne si til han løp, du kommer til å få en strålende plassering! (Noe han gjorde, 22, plass, helt rått!)

Heiing i løypa. Foto: Privat

Fabelaktig heiagjeng

Løpeturen langs Tinnsjøen og inn mot Rjukan var lang og kjedelig, heldigvis sto hele familien min, support og venner langs hele løypa. De kjørte fram og tilbake og heide meg fram. Det var helt fantastisk og det gjorde at jeg hold meg oppe. Nedtellingen mot Zombie Hill og til jeg skulle møte Helene og få henne med meg resten av turen var i gang og med noen kilometer igjen fikk jeg klar beskjed fra gjengen som kom forbi i bil: «Ikke gå før du treffer Helene».

Det gjorde jeg ikke og da stigningen startet, kunne jeg endelig slippe opp å gå. Det føltes dessverre ikke noe bedre, for det er utrolig bratt og tungt. Helen pushet tempoet og kvalmen kom fort. Jeg fikk klar beskjed: «Du må gjerne spy, men det gjør du i fart, du stopper ikke!» Så jeg gikk spyende opp Zombie Hill med venner og kjente fortsatt stående langs løypa. Å høre tvillingsøster og svoger synge «Eye og the Tiger» mens resten av familiene danser til musikken føltes uvirkelig og jeg lo godt innvendig – priceless.

«Du må gjerne spy, men det gjør du i fart, du stopper ikke!»

Det er7,5 km opp til cutoff, det er her det skal avgjøres. Sort eller hvit? Er du blant de 160 beste, får du lov til å fortsette turen og avslutte på Gaustatoppen, er du ikke blant de 160 beste, må du ta turen mot Gaustablikk og får fullføre en full distanse. For meg er det kun én ting som gjelder. Jeg har kun sett for meg selv stå på toppen av fjellet, det er trappene opp her jeg har løpt i tankene mine hver eneste økt de siste ti årene og noe annet enn å fullføre her vil for meg være en nedtur, til tross for at det er en bragd også å fullføre til hvit.

Er du blant de 160 beste, får du lov til å fortsette turen og avslutte på Gaustatoppen

Kramper

Dette er cut-offen som har stresset meg hele reisen fra november til Zombie Hill. Helene prøver å si at jeg kan gå baklengs og
likevel klare det, mens jeg sier at jeg først må komme meg gjennom cut-offen før jeg er trygg. Rundt en sving står endelig teltet, legen som skal avgjøre om man er i form nok til å fortsette turen ser på meg og jeg peker på toppen og sier at jeg skal opp der, ingen flere spørsmål kommer og race direktør tar meg i hånden og sier gratulerer og god tur videre. Vill jubel fra venner og familie.

Tone blir med oss videre de neste fem kilometerne. Jeg kulle opprinnelig løpe de siste to kilometerne inn til Stavsro, men krampene slår inn i tide og utide slik at det blir med gåing. Ved Stavsro begynner siste etappe. De sier det så fint på livesendingen: «where Zombie hills meets the Monsters», det er en fem kilometer steinur rett til topps.

Klavs knytter seg til, jeg sjekker inn sekk med nødvendig varmt tøy og mat og tar de første skrittene. Det kramper seg i alle muskler i beina og jeg lurer på om jeg må krabbe til topps, men ett eller annet slår inn og jeg gir på. Jeg finner et bra tempo og går kun på adrenalinet. Når det er én kilometer igjen hører jeg navnet mitt blir ropt og tror du ikke venner har løpt opp i forveien.

Jeg finner et bra tempo og går kun på adrenalinet.

Minner for livet

Plutselig legger jeg merke til at heiarop fra forbipasserende er endret til «gratulerer» og jeg innser at jeg er forbi heisen og på
trappene mot toppen. De stokk stive beina fulle av kramper går plutselig over i løp og jeg løper den siste biten opp på fjellet. Der knekker jeg sammen og setter meg på huk under et teppe. En drøm er gått i oppfyllelse etter 12 knalltøffe år, fjellet er erobret og jeg står faktisk på toppen som nummer 52. Det er vindstille, ikke en sky på himmelen og livet kan ikke bli bedre. Jeg får Helene til å hjelpe meg opp på kne. Hun prøver å dra meg opp men jeg sier nei, jeg blir sittende her på kne og spør henne om hun vil gifte seg med meg.

Svaret visste jeg vel, men det er komplett da jeg får et JA. Som jeg sier, har hun fått meg til topps i Norseman så er hun verdt å ha med seg resten av livet.

Jeg blir sittende her på kne og spør henne om hun vil gifte seg med meg.

Sammen med Tone, Klavs og Helene. Foto: Privat

For en reise dette har vært. For meg hadde ikke dette vært mulig uten tilrettelegging før og under selve Norseman fra Helene, familie og gode venner. Dette har virkelig vært prosjekt med mange involverte, et skikkelig lagarbeid! Jeg er trolig takknemlig og rørt over å ha fått denne muligheten. Nå fire uker etter er jeg fortsatt høy på opplevelsen og griner stadig vekk ved tanken på turen eller ved å se bilder/film fra dagen. Jeg skjønner nå hvor viktig dette egentlig har vært for meg og min situasjon, å ha noe å jobbe mot og så endelig klare å få plass og faktisk fullføre den verste og beste dagen jeg noen gang har hatt. Dette var himmel og helvete på en gang.

Nå fire uker etter er jeg fortsatt høy på opplevelsen

Jeg brukte 13.22,52 timer på løpet, og ble nummer 52 av 250 deltakere. Tiden var fordelt på 1.00,55 time på 3,8 kilometer svømming, 6.26,16 timer på 180 kilometer sykling og 5.51,49 timer på 42,2 kilometer løping.

Publisert:
Vil du skrive for Lokalsporten?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalsporten, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785