Det krever mye mot å gå opp i ringen. Man kan gå ut igjen av ringen med en bit mindre av seg selv. Alle som går gjennom tauene fortjener respekt. Jeg spør ofte meg selv hva det er jeg egentlig driver med. Om jeg er gal som vil kjenne på den samme frykten gang etter gang. Alle som bokser kjenner en slags frykt. Man kan bruke frykten til sin fordel hvis man klarer å kanalisere den riktig. Hvis man får kontroll på frykten kan den gjøre deg mer skjerpet og fokusert. Du får mer energi, du blir litt skarpere og du klarer å tenke fortere.
Etter hvert har jeg funnet ut at jeg trenger frykten i livet mitt for å kjenne at jeg klarer å overvinne den. Måneder, uker, dager, timer, minutter og sekunder teller jeg ned til kampen. Det blir egentlig aldri noe lettere. Selv om jeg får mer og mer erfaring, blir hver kamp viktigere og viktigere. Frykten begynner først å løsne når navnet mitt blir ropt opp og jeg går inn mot ringen. Når den første gong-gongen går, løsner det enda mer. Når kampen settes i gang, blokkeres alt annet. Jeg er fanget samtidig som jeg føler en stor frihet. Det er denne følelsen jeg alltid kommer tilbake etter. Når det hele er over er jeg fornøyd med meg selv siden jeg klarte å gjennomføre det. Når jeg attpåtil klarer å utføre det på en bra måte og blir utropt som vinner, da er det ikke mye annet som er like sterkt.
Lørdag gikk jeg min tiende proffkamp, mot Giorgi Kandelaki. Etter fire runder ble jeg utropt som klar vinner på poeng. Jeg ville veldig gjerne ha knockouten. Den kom nesten i siste runde, men han klarte å komme seg gjennom stormen. Uansett var det en veldig verdifull erfaring og lærerik kamp for meg. Neste gang håper jeg på en kamp over åtte runder. Jeg er ikke skapt for fire runder. Jeg liker å ha tid på meg til å sette opp saker og ting.