Kristiansanderen Elisabeth Sletten (23) vant i helga sitt andre strake NM-gull i benkpress utstyrsfritt som junior i vektklasse -57 kilo. Foto: Privat

Nytt NM-gull, og endelig ble det pers!

Etter å ha slitt lenge med å forbedre min personlige rekord i benkpress, kjentes det uvirkelig godt å vinne NM med et løft på 77,5 kilo.

Brukergenerert innhold

Elisabeth Sletten
Publisert:

I helga deltok jeg i norgesmesterskap i benkpress utstyrsfritt. Siden siste konkurranse har jeg hatt fullt fokus på treningen, og ikke minst matinntaket, og det ga endelig resultater.

i Innveiingen søndag morgen veide jeg inn på 56 kg - én kilo under maksgrensen. Frokosten ble spist rett etterpå, og i stedet for at jeg kjente på nervøsitet som jeg alltid har gjort tidligere, klarte jeg å slappe av – i alle fall nesten.

Da jeg skulle sette meg ned å spise, kjente jeg at jeg ikke fikk puste ordentlig. Jeg kunne ikke bevege venstre arm skikkelig, og det føltes som om ryggen låste seg. Jeg fikk heldigvis hjelp av en naprapat, og etter oppvarmingen kjentes kroppen veldig bra.

Planen for NM var å ikke øke mer enn 2,5 kilo mellom løftene. Erfaringen jeg har tatt med meg fra tidligere er at store økninger ødelegger mer enn det gjør godt.

Åpningsløftet mitt var 72,5 kilo. Dette gikk lett, og vi høynet som planlagt til 75 kilo (min gamle personlige rekord. Det gikk også helt etter planen. Nå var det tid for å øke til 77,5 kilo.

Har misset tre ganger før

77,5 kilo har jeg misset tre ganger tidligere, og det har vært en mental prøve med sinna tårer og frustrasjon. Etter to år med personlig rekord på 75 kilo skulle jeg nå endelig prøve å lykkes. Jeg gikk ut på plattingen, og husket hva laglederen min Helge Sviland hadde sagt før jeg gikk på; ”Du har god tid, ta deg god tid, og vær tålmodig”

Jeg tok en pust i bakken, senket stangen til brystet, fikk pressignal, og presset stangen opp til ”lock out” Dommeren sa at jeg kunne legge stangen på plass, og etter det så jeg at løftet ble godkjent.

Jeg kan ikke beskrive følelsen av endeligå sette personlig rekord. I stedet for å oppleve frustrasjon som så mange ganger før, klarte jeg ikke holde gledestårene tilbake. Jeg tenkte på alle de gangene jeg har mislyktes, og skuffet meg selv. Alle gangene jeg bare ville gi opp, men ikke gjorde det.

Øverst på pallen, med Mia Margrethe Ramberg Storstad på andreplass til venstre. Foto: Privat

Lykkerus

Nå levde jeg på en lykkerus uten like, så mange følelser, og så mye glede. Nå er det så lett å si at alt var verdt det. Hver time, hver trening har gjort at jeg er der jeg er i dag. Og jeg kan med hånden på hjertet si at hardt arbeid lønner seg. Det handler bare om hvor mye du ønsker det. Jeg er så stolt av meg selv!

Dette året har vært kjempespennende for meg som utøver. Da jeg ble tatt ut på benkpress landslaget, åpnet dørene seg, og jeg gikk inn i en ny hverdag med forventninger til meg selv.

Jeg har alltid likt å sette meg høye mål, stille krav og være disiplinert når det kommer til treningen. Det siste året har jeg gjort alt jeg kan for å prestere på plattingen. Og jeg sitter igjen med erfaring jeg kan ta med videre. Blant annet vet jeg det er viktig å sette mål, men kanskje holde dem tett til brystet, slik at en eventuell skuffelse ikke blir større enn det den egentlig er.

Har lært mye

Jeg har lært å bruke nedgang som erfaring og ikke som begrensning. Når man faller, så reiser man seg og prøver igjen.

Viktigst av alt har jeg lært at jeg konkurrerer kun mot meg selv. Jeg kan ikke gjøre noe med mine konkurrenter, men jeg kan gjøre noe med min egen prestasjon og innstilling. Ikke bare i konkurranse, men også på trening og i hverdagen.

Til sist handler det ikke alltid om motivasjon, men om dedikasjon og disiplin. Jeg kan hvis jeg bare vil, og om ikke det går som planlagt er det ok, fordi jeg prøver bare enda hardere neste gang.

Mange støttespillere

Mamma Janne og pappa Karl Anders har alltid stilt opp for meg, og var begge til stede under helgas NM i Bergen. Foto: Privat

Jeg vil takke alle som har ønsket meg lykke til, og for alle gratulasjoner jeg har fått. Det betyr enormt mye for meg å se hvor mange som ønsker å følge med på min reise som utøver. Jeg må takke juniorlandslagstrener Jørgen A. Hansen for et rått treningsprogram, god oppfølgning og tilrettelegging. Takk til Helge Sviland for god lagleding, og full kontroll under selve NM. Tusen takk til mine sponsorer som hjelper meg økonomisk så jeg kan drive med akkurat det jeg elsker.

Til sist vil jeg takke mine foreldre. Til tross for at de gikk hver sin vei for mange år siden, reiste begge til Bergen i helga for å støtte dattera sin. Det var ikke snakk om hvem som skulle reise med denne gangen, men at dette skulle vi gjøre sammen. De gjorde det for meg, og jeg fikk den beste støtten jeg kunne fått. Noe de også har vistigjennom hele min oppvekst. At de fortsatt ønsker å være en del av meg og idretten, betyr enormt mye.

Les mer fra Elisabeth Sletten her

Publisert:
Vil du skrive for Lokalsporten?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalsporten, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785