Utfordringen som endret livet mitt

Det å forplikte seg til å skulle trene hver dag i 2020 har gjort underverker for helsa mi.

Publisert:

Etter å ha vært i aktivitet hver dag i 2020 har Carol Bratteli (50) fra Hornnes kommet i betraktelig bedre form. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

  • Carol Bratteli

I 2014 fikk jeg diagnostisert leddgikt og skjønte at jeg måtte ta tak i egen helse. Jeg hadde store smerter, var konstant trett, overvektig og storrøyker. For at min hverdag skulle bli bedre, var det jeg som måtte gjøre noe med det. Nå seks år seinere kan jeg se tilbake på en reise som har vært lang, vanskelig, men samtidig helt utrolig. Jeg klarer å jobbe 50 prosent, er røykfri, kroppen er lettere og jeg klarer fint å leve med de smertene som leddgikten forårsaker.

Det å tørre å våge, hoppe i det, være målbevisst, alt dette kan være veldig skummelt og vanskelig. Ikke minst fordi en er så redd for å feile. Det er da en må lete fram troen på seg selv, se muligheter og ikke bare begrensninger. Det siste har jeg ofte gjort, fordi jeg har vært redd for å feile.

Mestringsfølelse

Jeg har utfordret meg selv så til de grader, både fysisk og psykisk. Gjennomført ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle klare, (og andre og for den saks skyld). Turen til toppen av Kilimanjaro i oktober 2019 ga meg en mestringsfølelse av dimensjoner. En kan klare nesten alt om en vil og tør!

I desember 2019, etter at jeg så vidt hadde kommet meg igjen etter turen til Kilimanjaro, dukket det opp en invitasjon på Facebook om å bli med på en 365 dagers challenge, som innebar at man skulle være trene hver dag det kommende året. Jeg kikket bare fort på den og tenkte at dette absolutt ikke var noe for meg, for jeg likte jo egentlig ikke å trene idet hele tatt. Etter noen dager så kikket jeg litt mer på opplegget. En kunne selv velge hvilket et nivå en ville legge seg på og hvordan en ville gjennomføre det.

På vei mot toppen av Kilimanjaro-fjellet i Tanzania i fjor høst, sammen med Daniel og John fra Sør-Afrika, min gode venninne Patricia fra Danmark som ga meg to måneders tid til å forberede denne turen, samt Tine og Hege fra Larvik som ble våre turvenninner. Foto: Privat

Jeg meldte meg på likevel og angret met det samme. Tankene kom i fleng: Dette klarer du ikke, kroppen tåler det ikke, du har ikke viljestyrke nok heller. Akkurat de samme tankene som svingte innom før turen til Kilimanjaro. Pokker heller, jeg skal klare det!

Startet med 10.000 skritt

Planen min var at jeg skulle klare 10.000 skritt om dagen, det burde være overkommelig. De første dagene fungerte det bra, jeg gikk og gikk, kroppen kranglet litt, men jeg bet tennene sammen. Stresset litt om tiden ikke strakk helt til, som mellom nattevakter, men jeg kom i mål hver dag og passet på å dokumentere og registrere øktene mine.

Etter 14 dager kjente jeg at skal jeg holde ut dette, må jeg kunne variere mer. Jeg snek meg ned på treningssenteret og tegnet et års medlemskap. Jeg følte meg
ukomfortabel, for jeg liker ikke å trene når det er for mange mennesker rundt meg. Jeg fant tider på dagen da det ikke er så mange mennesker der, «snek» meg rundt og var overlykkelig hver gang jeg kunne gå hjem.

Jeg varierte øvelsene, syklet mye hvis føtter og rygg var betente og rodde som om jeg hadde en stim av pirajaer etter meg. Med god musikk på øret kunne jeg lukke verden ute. Så kom korona.

Senteret stengte og det bar ut igjen. Stort sett gikk dette greit, men kroppen kunne til tider være svært lite samarbeidsvillig. En gåtur på en time kunne innimellom resultere i flere timer på sofaen i etterkant, med smerter i rygg og føtter, men i hodet hadde jeg det bra. Og som en meget klok venninne en gang sa: «Du angrer aldri på en tur». Det sier jeg ofte til meg selv når motivasjonen er litt vrien å finne.

Foto: Privat

Mange turer gikk jeg alene med musikk på øret og i mitt eget tempo. Andre ganger hadde jeg fine turer sammen med gode venninner og familie. Det å kunne gjøre dette i mitt eget tempo ble veldig viktig. Det skulle være gøy og ikke et ork. Det skulle gi meg noe. En slags belønning. Det kunne være alt fra en vakker utsikt til en slags indre ro i kroppen. Og på de lange turene var det viktig med nistemat og kaffe i sekken. For jeg skulle jo holde ut et helt år.

Sakte progresjon

Utpå våren merket jeg at kroppen klarte mer og mer, og jeg trengte litt mer utfordringer. På mine «faste» runder forsøkte jeg å gå fortere enn sist, og når jeg var sikker på at ingen kunne se meg, så jogget jeg litt. Kjente at det var tungt, men følelsen av å mestre gjorde at jeg holdt ut litt til. Sakte, men sikkert, ble det mer jogging. Det gikk ikke fort, men det gikk framover.

Foto: Privat

Jeg leste meg fram til at intervalltrening var bra om en ville lære seg å jogge. Linn, som hadde invitert meg med på 365 challenge, sendte meg et intervallprogram og en kveld jeg var alene på treningssenteret, bestemte jeg meg for å prøve det ut. Nok en gang ble jeg minnet om at om bare viljen er stor nok, så kan nesten alt gjennomføres. Der og da bestemte jeg meg for at framover skulle jeg trene tre intervalløkter i uka.

Ny barriere brutt

Etter gode to uker med intervalltrening, turte jeg å prøve meg på den første joggeturen, på tredemølle. Den ble på 40 minutter! Jeg var så utrolig stolt av meg selv! Hvem hadde noen gang trodd at jeg skulle finne en slik glede i det å løpe. Ikke jeg i hvert fall og jeg vet at der er noen der ute som heller ikke hadde trodd at jeg skulle klare det.

Foto: Privat

Det er nå knappe to måneder igjen av denne challengen, og jeg vet med sikkerhet at jeg må fortsette. For meg har det å registrere hver økt vært viktig. Ikke for å vise andre hva jeg har gjort, men for å vise meg selv hva jeg har klart. Da jeg startet dette året, turte jeg ikke snakke så høyt om at jeg hadde meldt meg på, men nå er jeg blitt veldig flink til å sende «skryte-snapper» til mine venner.

Foto: Privat

Jeg har hatt noen fantastiske støttespillere rundt meg som har heiet meg fram, vært med meg på treningsøkter og gitt meg motivasjon til å fortsette. Men jeg har også opplevd dem som synes dette er litt vilt, og som ikke kan skjønne at jeg orker og gidder. De gir meg bare mer motivasjon til å vise at jo, jeg gidder, jo, jeg orker og nye mål må settes.

Takknemlig

Kroppen min tåler dette, den spiller på lag, er lettere, smertene er mindre og humøret er bedre. Denne challengen har forandret både meg og hverdagen min. Det har vært tunge dager, dager der jeg har hatt lyst til å gi opp. På de aller tyngste dagene har jeg tenkt at litt er alltid bedre enn ingenting og tatt en rolig spasertur i nabolaget. Om jeg hadde gitt opp, hadde det jo ikke hatt noen store konsekvenser, bortsett fra avtalen jeg hadde gjort med meg selv, men jeg gir ikke opp! Og igjen: Takk til heiagjengen min. Dere vet hvem dere er.

Les også:

Bernt Dag trente hver dag gjennom hele året

Morten trente hver dag i 2019 - gikk ned 26 kilo

Foto: Privat

Publisert:
Vil du skrive for Lokalsporten?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalsporten, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Blogg
  2. Trening