Vi hadde søkt på nettet og funnet ut at en slik rusletur skulle ta rundt 15 timer uten stopp. I forkant av dette hadde vi ikke trent på å gå noe som helst, utover at jeg holder meg i aktivitet gjennom fotballtrening på Hånes IF og på idrettslinjen på KKG, mens Tommy trener styrke på fritiden. Ruten vi skulle gå var Hånes-Birkeland to mil, Birkeland-Grimstad tre mil og Grimstad- Arendal to mil.
Lørdag morgen for en drøy uke siden våknet vi klokka 04.30 og satte i gang med marsjen én time senere. Vi skjønte fort at det det å gå sju mil kan ta ufattelig lang tid. På morgenen var det deilig å gå. Ingen folk og nesten ingen biler. Humøret var på topp og vi tenkte dette ikke skulle bli så krevende likevel.
Beina og kroppen kjentes etter hvert tyngre og tyngre, men vi holdt motet oppe og tok en halvtimes pause i Birkeland med matpause. Så satte vi i marsj igjen. Vi gikk snakket om alt og ingenting.
Se videoen vi har lagd her:
Etter seks timer med og 50 km bak oss kom vi frem til Grimstad. Humøret var nå dystert og vi orker ikke snakke så mye. Der tok vi en halvtime pause og da vi skulle begynne på den siste marsjen til Arendal, føltes beina som om de skulle gi etter på hvert steg.
Men når vi har bestemt oss for noe, gir vi ikke opp. Hvert eneste steg gjorde vondt og vi måtte bare tenke på neste steg og neste steg. Til slutt var det så vondt at vi ikke klarte å kjenne knærne våre eller bøye beina. Følelsen da vi kom fram til Arendal klokka 00:30 natt til søndag, kan ikke beskrives.
Jeg kommer aldri til å glemme den gleden av at vi hadde klart det mange trodde vi ikke hadde i oss. Å gå sju mil på en dag har lært oss mye om hva kroppen er i stand til om man bare vil. Og at man ikke må gi seg når det blir hardt, fordi følelsen man får når man lykkes er den beste som finnes her på jorda!