Jeg er sosiolog av utdannelse og jobber til daglig i Arbeidstilsynet. A4-faktoren er altså relativt høy når det gjelder arbeidshverdagen min. Likeledes må det å dra på en helgetur til England, kunne sies å være en høyst ordinær helgeaktivitet i 2018. At to 36-åringer drar til havnebyen Barrow In-Furness, og reisens formål er å debutere som henholdsvis utøver og sekundant i kampsporten MMA – Mixed Martial Arts – kan vel derimot sies å være ganske sært. Men var akkurat det jeg og min gode venn Tobias Sørensen gjorde forrige helg, og en ting skal være sikkert: Det ble en fantastisk minnerik opplevelse!
Å trene kampsport har lenge vært én av mine hobbyer. Tidligere konkurrerte jeg i kickboksing, men sluttet med det for flere år siden. I ettertid har jeg fortsatt med å trene kampsport, for treningsformen oppleves stadig som givende på veldig mange plan. Høsten 2018 hadde jeg egentlig for lengst akseptert rollen som «mosjonist». Men så fikk jeg plutselig fikk tilbud om å gå en MMA-kamp, og takket ja. Flosklete eller ei: Det sies at det ikke er det man gjør, men snarere det man ønsker å gjøre, men likevel ikke gjør, som fører til anger og bitterhet seinere i livet. Slik resonnerte jeg, i hvert fall.
Svartmetall på nattklubb
MMA-stevnet fant sted på en nattklubb. Min bestekompis fra Fevik – Tobias – hadde ankommet natten i forveien, etter en flytur via Tyskland og drøye to timer i leiebil. Han var med som trener/sekundant. Vi fikk tildelt et oppvarmingsrom i kjelleren, hvor golvet var klissete av øl-søl. Her stiftet vi bekjentskap med en hyggelig gjeng på fire fra Blackpool. To av dem skulle selv konkurrere. Vi hjalp hverandre med å varme opp, og utvekslet noen tekniske tips. De hadde mye å lære bort når det gjaldt boksing, vi ga dem noen innspill om hvordan de kunne forsvare seg imot spark.
Jeg skulle gå den fjerde kampen på stevnet. Idet navnet mitt ble ropt opp, runget norsk svartmetall på full guffe i arenaen. Det var utrolig heftig å gå inn i buret, omgitt av hundrevis av briter som stort sett hadde klare sympatier med min motstander. Etter hvert kom min motstander, Matthew Dack. Han er ti år yngre enn meg og vesentlig kraftigere. Han kom inn mot buret med et engelsk flagg på ryggen, til øredøvende jubel fra befolkningen. Nå var det alvor. Stemningen var helt sinnssykt intens.
Tidlig i første runde ble jeg truffet av et solid spark i det venstre låret. Sparket gjør meg forbanna, men fungerer også skjerpende. Jeg forsøkte å kontre med en kombinasjon, men traff ikke rent, og ble kjørt opp imot burveggen. Dack var sterk som pokker. Han lyktes imidlertid ikke i å ta meg ned, og etter hvert begynte jeg å treffe ham. Først med knær, så med noen slag, og så med et par spark til låret. Plutselig kjente jeg at dette her faktisk kunne gå bra. «Jobbe, Pål!» ropte Tobias gang på gang. Plutselig var det pause – tre minutter gikk helt latterlig fort. Jeg pustet fortsatt lett og kunne egentlig ikke vente på å komme i gang igjen. «Han begynner å bli sliten», sa Tobias. «Hold trøkket oppe».
Submission-seier
I den andre runden var motstanderen merkbart andpusten. Han fikk meg atter en gang presset inn imot burveggen, men igjen traff jeg en del i clinch, hvoretter jeg etter hvert spant rundt ham og begynte å jobbe inn i en kvelning, en såkalt rear naked choke. Etter å ha avlevert en rekke slag på bakken, satt kvelningen, og han måtte til slutt tappe ut. Jeg hadde vunnet på submission i andre runde!
Etterpå var stemningen fullstendig elektrisk. Dack og jeg takket hverandre for kampen. Mannen som få minutter tidligere var en fryktinngytende motstander, var nå en kompis. Den gjensidige respekten var formidabel. Lokalbefolkningen, som hadde fremstått som fiendtlig da kampen begynte, sto nå i kø for å lire av seg gratulasjoner, ros og komplimenter. Entusiasmen vi opplevde var helt eventyrlig.
Prima stemning
Like etterpå bisto vil som hjelpetrenere for en av våre nye venner fra Blackpool, da han skulle gå kamp. Deretter tok vi en øl med den samme gjengen. Pilsen, som i utgangspunktet nok var av det høyst ordinære slaget, opplevdes som en delikatesse av aller ypperste klasse. Så magisk var atmosfæren og den rituelle settingen i timene etter kampen.
Jeg vant min første MMA-kamp. Sannsynligvis var den også den siste. Opplevelsen anbefales helhjertet og jeg er veldig glad for at målet om å prøve seg i MMA, sågar i godt voksen alder, ikke døde i Platons idéverden.