Utenfra ser jeg ut som hvilken som helst jente, men innerst inne har jeg en litt annerledes lidenskap, nemlig bikinifitness.

UTØVERBLOGG: Mitt eventyr begynte for fullt sommeren 2014. Jeg begynte å bli mer bevist på hva jeg gjorde på treningssenteret, og ble til slutt bitt av rusen av å føle meg sterkere, og ikke minst se forandringen som kroppen min gikk igjennom. Etter en periode med trening uten mål og mening, trengte jeg noe å strebe og jobbe mot. Fascinert av hva menneskekroppen kunne få til, var det steget til det neste valget jeg tok som virkelig førte meg ut av min komfortsone.

Dette var utgangspunktet mitt før konkurranseoppkjøringen. Foto: Privat

Jeg begynte å få opp øynene for bikinifitness da jeg så alle disse flotte og dedikerte jentene på forskjellige sosiale medier. Jeg hadde aldri trodd der og da at jeg ville dele scenen med mange av disse, og ikke minst være så heldig å få representert i samme klubb som dem.

Lav fettprosent

Før man kan stille på scenen må man være medlem i en klubb, og da må man gjennom et godkjenningsuttak i klubben for å se om du er i god nok form til å stille for dem, fire måneder før første konkurranse. Her måtte jeg ha en såpass lav fettprosent at coachene kunne se hvordan musklene mine var utviklet og hvordan strukturen i kroppen min var. Hadde man for mye kroppsfett igjen, måtte man da være på en ganske hard diett, noe som verken er forsvarlig eller sunt.

Høsten 2014 tok jeg turen til Kaliber FKK i Trondheim for å se om alt arbeidet jeg hadde lagt ned var godt nok. Det var ingen måter å forberede meg på, for jeg viste ikke hva jeg gikk til. Plutselig sto jeg i et rom, kun i en bikini og ble studert opp og ned av en stor håndfull med fremmede mennesker. Og like fort som det begynte, var det plutselig over. Vi skulle få beskjed senere på dagen om vi kom med teamet eller ikke. Kun et par timer senere fikk jeg beskjeden om at jeg ikke kom med. Jeg måtte jobbe mer med lår og rumpe før de kunne sende meg på scenen, ellers var de bare positive og ville gjerne at jeg skulle komme tilbake til neste uttak. Det var selvfølgelig skuffende nyheter, men samtidig motiverende. Jeg viste at jeg hadde noe der å gjøre, og nå skulle jeg bevise det for meg selv.

Våren 2015 var jeg tilbake på Kaliber FKK, og da som en del av teamet. Jeg hadde jobbet knallhardt siden sist uttak, med kun fokus på å klare å komme meg gjennom det nye uttaket, og det gikk smertefritt. Plutselig hadde jeg et treningsprogram, diettplan og navnet mitt på konkurransene til høsten.

Min kjæreste Ivar Kollbotn Vike motiverer meg hver eneste dag. Han er like glad i å trene som jeg er. Foto: Privat

Knallhard oppkjøring

Siden jeg valgte å konkurrere i september, ble det en ganske annerledes sommer på meg. Jeg kunne verken kose meg på restaurant eller sitte med en iskald øl på brygga. Jeg var heller hun som alltid hadde matbokser i veska, og tok disse gjerne med meg til sosiale tilstelninger.

En vanlig dag for meg under konkurranseoppkjøringen inneholdt en time cardio/kondisjonstrening på morgenkvisten, styrketrening utover dagen, og en time poseringstrening etter det igjen. Og oppi alt dette, holdt det ikke lenger med åtte timer søvn, jeg måtte strekke det ut til minst ti timer. Og alt dette gjorde jeg fem-seks ganger i uken i tre-fire måneder frem til konkurransen.

Det var en rimelig ekstrem periode, men også veldig lærerik. Som jeg sa i et intervju med Krsby i oktober: «Jeg ble veldig følsom og kunne grine av ingenting, noe jeg absolutt ikke gjør til daglig. En dag regnet det, og jeg begynte å grine av det! Jeg merket at dietten og treningen gjorde at jeg ble helt energiløs til tider. Det gikk kraftig utover mitt sosiale liv og kontakten med familie. Flere ganger klarte jeg ikke å være med venner fordi jeg var utmattet av treningen. Det kunne fort bli seks timer trening hver dag».

Det var klart at dette var tøft, men det var jeg forberedt på. Dietten gikk overraskende bra, og selv om det var mindre mengder mat, fikk jeg lov til å spise variert. Treningen var selvfølgelig ikke like lett som før, preget av mindre energi og krefter. Poseringstreningen var enda hardere etter min mening, når man skal stå og stramme alle musklene du har i kroppen fra forskjellige vinkler og posisjoner mens man alltid må huske å smile. Det var litt som å danse også, med forskjellige steg og hvilken vei man måtte gå. Dette var livsviktig ifølge coachene. Selv om du har den perfekte fysikken, så er det ikke nok, hvis ikke du klarer å presentere deg selv med utstråling og vite hvordan du skal vise deg frem. Her gjaldt det da å stikke seg ut av mengden, og det er ikke lett når man stiller i den mest populære grenen av alle kategoriene.

Her er jeg nummer to fra venstre foran, i min aller første bikinifitness-konkurranse, Norway Open i oktober fjor. Foto: Treningsforum.no

Norway Open

Da var dagen kommet for den første konkurransen som var i Fredrikstad, nemlig Norway Open. Jeg hadde ingen ide hvordan ting skulle foregå, men hadde handlet inn alt jeg skulle trenge og fått med meg det viktigste, nemlig bikinien og skoene jeg skulle gå med. Etter et par timer med innsmøring og tørking av brunfargen, var det bare å hive på sminken sammen med alt annet som glitret, og vente spent backstage til klassen man skal i blir ropt opp. Ting går veldig i hytt og pine under sånne konkurranser, og plutselig ble jeg ropt opp og stilt i kø bak scenen. Siden dette var min første konkurranse, stilte jeg i debutantklassen sammen med 45 andre jenter. Det var en beintøff klasse, og jeg hadde ingen forventninger i det hele tatt. Jeg var der for opplevelsen, og ikke minst for å komme i mål.

Det var helt merkelig å komme ut på den scenen med spotlys og et stort publikum med øynene rettet mot deg. Jeg måtte ta meg sammen et par ganger og huske hvorfor jeg sto på den scenen og hva jeg måtte gjøre. Nå begynte alvoret, jeg strammet og poserte mens jeg gjorde vendingene mine så det verket i hele kroppen. Heldigvis kunne ikke publikum se svetten som rant nedover ansiktet, og på et tidspunkt fikk jeg krampe i beina og prøvde å skjule det med å smile så bredt som jeg kunne. Så skjedde det jeg aldri trodde skulle skje, jeg ble ropt opp på den aller første sammenligning. Det var vist et godt tegn, for da gikk man som regel videre til topp 15.

Kort fortalt, jeg kom meg til topp 15 av 45 jenter. Adrenalinet kicket inn, og jeg fikk blod på tann. Norway Open var bare en prøvelse for oss debutanter, sånn at vi kunne se og kjenne hva vi gikk til. Neste stopp var konkurransen som virkelig gjaldt, nemlig NM i slutten av september.

Fotocollage fra bikinifitness-NM i slutten av oktober. Foto: Treningsforum.no.

Finaleplass i NM

NM ble en mer avslappet konkurranse enn den første. Jeg viste hva jeg gikk til, og nervene var mer på plass. Her hadde jeg i hvert fall ingen store forventninger om å komme meg til topps, men håpet om kun en finaleplass var til stede. Første del av konkurransen gikk smertefritt, og da jeg ble ropt opp til første sammenlikning, holdt jeg på å miste det. Jeg viste at det ga meg en finaleplass, selv om ingenting var sikkert ennå. Det var helt forferdelig å vente på beskjeden, men den kom omsider, og jeg var sikret en topp seks-plassering.

Nå måtte jeg bare kjempe meg så langt oppover som mulig med den siste sjansen jeg hadde, nemlig T-walken. Nå skulle jeg være helt alene på scenen og vise fram alt det jeg hadde jobbet så hardt med de siste månedene på poseringstreningene mine. Den følelsen når de roper navnet ditt fra scenen, er helt ubeskrivelig. Pulsen min har aldri vært høyere og hjertet mitt slo så hardt at jeg trodde nesten det skulle slutte å slå. Jeg hadde gjort mitt beste på scenen, og nå gjenstod det bare å se hvor langt jeg kunne komme med det jeg leverte. Jeg hadde allerede klart å prestere langt over mine egne forventninger med å havne blant de beste seks i min klasse, også i selveste NM.

Inne i hodet mitt hadde jeg allerede vunnet. Jeg avsluttet sesongen med en fjerdeplass i NM. Jeg hadde aldri turt å håpe på en så solid plassering, og ikke minst trodd at jeg som person kunne vokse så mye på kun en kort periode. Jeg har blitt sterkere mentalt, mer disiplinert og ikke minst fått mer motivasjon for neste sesong. Jeg vet nå at jeg klarer hva jeg vil, og at når man jobber beinhardt for noe, så kommer man over målstreken. Dette var bare begynnelsen på mitt eventyr, og pokalen står på en hylle over tv-en, sammen med et minne for livet.

Vil til utlandet

Mitt mål er definitivt å konkurrere i en ny sesong, og jeg mener det er fullt mulig å klare pallplass i NM kommende høst. Nå som jeg også er kvalifisert til å konkurrere i utlandet (topp 6 i NM), ønsker jeg å få til det også. Jeg liker å sette de høyeste målene for meg selv.