Kristiansanderen Julie Edvardsen Eriksen (26) med gode lagvenninner i KCK bak seg etter ei ukes treningsleir på Mallorca. Bak fra venstre: Monica Foss, Anne Gro Hansen Eidså, Eileen Jacobsen og Turid Thoresen. Privat

Eventyrlig treningstur på Mallorca

Etter ei super treningsuke med KCK i sydligere strøk, har jeg satt inn mange mil i treningsbanken fram mot årets store mål: Kristiansand-Hovden.

Julie Edvardsen Eriksen

BLOGG: Etter mitt første innlegg her i Lokalsporten i oktober har det formmessig bare gått en vei, og det er oppover. Har tilbrakt en del timer på sykkelen og kvittet meg med en en del kilo og fett. Tør faktisk være så høy på meg selv og si at jeg ikke er utrent lenger. Det viktigste med treningen for meg er erkjennelsen av at det ikke betyr hvor mange kilo du løfter eller hvor fort du løper, men å kjenne på ny selvtillit og mestring.

Fra seint i høst og gjennom vinteren har jeg vært disiplinert og flink. Jeg har i perioder fulgt en kostholdsplan, og stått opp før måker og søppelbiler kan høres, enten for å gå på spinningstime eller løpe. Noen kan nok være uenig i om dette kan være sunt, da jeg noen dager også har trent samme ettermiddag eller kveld. Jeg er overbevist om at for meg og min kropp har det vært nødvendig for min formutvikling.

Første gang på racersykkel

Treningsleiren med Kristiansands Cykleklubb på Mallorca 6.–13. april har vært som et eventyr for meg. Jeg hadde kun hatt tre turer med sykkelen før dette oppholdet, og den første fellesturen inkluderte et fjell som het Cura, hvor jeg var en av få i gruppa mi som syklet opp. For en start, og allerede noen dager etter var jeg oppe på et nytt fjell. Begge fjellene ble jeg både kjørt forbi og kjørte forbi andre.

Det å sykle på en racersykkel for første gang etter å hatt en mountainbike hjemme, var også en glede. Underveis har jeg blitt kjent med en fantastisk knippe bra mennesker, hvor alle uavhengig av nivå og trent kom med råd, tips, veiledning og supert humør.

Privat

Jeg føler jeg har fått venner for livet som kun vil og ønsker meg det beste på veien. Jeg kunne i hvert fall nevnt 15-30 navn, men i dette innlegget er det ikke plass til å få med alt hjerterom disse menneskene har gitt meg på så kort tid.

Til og med da jeg møtte veggen torsdagen med såre bein og måtte avbryte, var folk enormt omtenksomme. Klemmer og fine ord fløyt rundt i inboxen min på fjesboka og mens tårene rant i tre minutter ble jeg minnet på hvor flink jeg var som bare hadde klart å sette meg på flyet på vei ned til Mallorca uten å vite hva jeg faktisk begikk meg ut på.

Instagramkontoen fikk en del nye følgere i løpet av uka og så mange fine og hyggelige ord som ble skrevet der hadde aldri kommet hjemmefra uten at jeg hadde tvunget folk til å skrive noe fint på de dårlige dagene jeg har hatt. For som min onkel Leif Tore sa da dagen traff meg: «Fellesnevneren for sykelister er den dårlige dagen, alle får den».

Drøyt 50 mil på sykkel

Det ble totalt 525 km på meg disse dagene på Mallorca. Vi hadde én hviledag grunnet regn og så fikk jeg besteget noen fjell.

Nå gleder jeg meg allerede til neste års tur, som utvilsomt henger sammen med at jeg fikk mer skryt enn jeg burde fått. Noen mente jeg var talent, andre mente jeg var enormt sterk i beina og noen mente jeg burde startet for mange år siden med syklingen. Jeg er faktisk enig nå. Dette er så sinnssykt gøy, endelig har jeg funnet noe jeg trives med og har lyst å bruke fritida min på.

Jeg var veldig spent på hvordan treningen jeg hadde lagt ned i vinter hadde vært, og kropp og hodet er mer enn fornøyd med formen. Har både hørt røverhistorier og hyggehistorier om veien til Hovden på sykkel 25. mai og konklusjonen min er at du kan være så godt trent du bare vil for å klare målet ditt, men vær og vind teller dessverre mer enn ønskelig.

Gleder meg til Color Line Tour

Jeg er uansett snart klar sammen med min kompis Øivind Bergheim, som koser seg i livets land Thailand i godt selskap både i personer og matveien. Treningen hans går også veldig bra der nede og formen hans er det ingen negative ting å si på.

Privat


Begge mine spreke og gode onkler (med følge) og faddere passet på meg hele uka. Pappa og kjæresten, som også passet på meg, syklet sammen med meg dagen etter avslutningsfesten. Det jeg trodde skulle bli en to timers tur ble drøye fire timer og ti mil. Jeg tror vi alle tre var sjokkert over hvor fint det gikk, jeg fløy opp bakkene og var sterk på slettene. Noe som jeg selv vet jeg må jobbe med er de lure bakkene med stigning som jeg så pent vil kalle «platåer», der har jeg en del å gå på.

Privat

Jeg er så utrolig fornøyd med meg selv, har fått testet meg selv på best mulig måte og nå føles veien til Hovden på sykkel noen kilometer lettere.

Som pappa sier: - Alle mil du får fra nå er som å putte penger i banken, det er gull verdt!

Les også:
Utrent? Intet hinder!