Kristiansandbosatte Gisle Martens Handegaard (48) feiret med pizza etter at han søndag løp 90 kilometer iført nissedrakt. Kristiansandbosatte Gisle Martens Handegaard (48) feiret med pizza etter at han søndag løp 90 kilometer iført nissedrakt. Foto: Tom R. Hansen

Løp 90 kilometer i nissedrakt

Hva er det som får noen til å gidde å stille opp tidlig søndag morgen, i fem plussgrader og regn, for å løpe fram og tilbake på sykkelstien i ei nissedrakt? 

Søndag 13. desember 2020, klart for sjuende versjon av nissemaraton med Vågsbygd Runners, og fjerde gang jeg er med.

Var i elendig form

For meg startet veien mot å bli en ultraløper for ti år og nesten 20 kilo siden. Jeg var (og er) veldig glad i pizza og Firkløver, og nærmet meg faretruende 100 kilo. Det ble tungt å bøye seg ned for å knytte skolissene, og jeg tenkte at her må noe gjøres. Jeg prøvde så smått å bevege meg litt, men klarte ikke å løpe 200 meter uten å få blodsmak i munnen.

Jeg var betydelig rundere for noen år siden og eide ikke kondis. Dette bildet er fra 2008. Foto: Privat

Heldigvis ble det på min arbeidsplass Hennig-Olsen Is satt i gang et prosjekt for å få folk i bedre form. I begynnelsen var det bare ti damer og jeg som hoppet rundt på lageret etter jobb. Jeg prøvde å lokke med flere av gutta på teknisk avdeling der jeg jobber, men aerobic var visst å regne som dans, og det er ikke noe mekanikere driver med.

Fra toppen av Fanaråkki, Salomon Xreid 2018 gjennom Jotunheimen. Foto: Privat

Stadig fremgang

Utrolig nok begynte jeg etter hvert å like å trene. Takket være kjæresten min, Thuy, som lager verdens beste og sunneste vietnamesiske mat, gikk vekta sakte, men sikkert nedover. Og farten på tredemølla gikk mer og mer opp. I 2016 fikk jeg medlemskap på et treningssenter. Jeg ble etter hvert med på de felles løpetimene de hadde, og ble kjent med Tom Reidar Hansen, primus motor i Vågsbygd Runners. Det var litt skummelt i begynnelsen å være med på turene de hadde i vågsbygdskauen, for de virket mye sprekere enn meg. Men jeg klarte å henge med, og turene ble lengre og lengre.

I desember 2017 stilte jeg som utfordrer i nissemaraton, årets høydepunkt i Vågsbygd Runners. Før det hadde jeg kun løpt Sommerskogsløpet, som er en halvmaraton, så dette kunne bli interessant. Det gikk fint til 30 kilometer. De siste 12 kilometerne så jeg mer ut som en heroinavhengig langs sykkelstien, lett foroverbøyd med nissekåpa åpen, og beina subbende etter meg. Men det var vanvittig tilfredsstillende å gjennomføre.

Mil etter mil

Jeg synes det er veldig fascinerende å se hvor mye kroppen egentlig tåler, og blir veldig motivert og inspirert av gutta i Runners. Distansene har derfor blitt lengre og lengre. Den lengste til nå er 116 kilometer over Jotunheimen. En fantastisk tur og naturopplevelse. For det er nemlig en av de store motivasjonsfaktorene for meg. Når du har kommet dit i formen at du kan ligge i god fart og cruise på det vi kaller «smeigestier», og nyte naturen samtidig.

I mål etter 31 timer Xreid. Foto: Thomas Øderud

Det som er så gøy med Vågsbygd Runners, er at det er lave skuldre og alt er lystbetont. Det er ingen av oss som har noen ambisjon om å vinne noen ting, vi gjør bare det vi synes er gøy. Tom er utrolig kreativ, og kommer med mange dumme forslag til stunt vi kan gjøre. Som ideen om én million skritt i desember. Et sinnssykt forslag, som vi selvfølgelig kastet oss på med én gang.

Kort hukommelse

Og da kommer jeg etter hvert til poenget med hva det er som får meg til å ikke bare løpe en maraton i dum nissedrakt en regnfull søndag, men to på rappen, pluss litt til. Jeg trives best i skog og mark, men har likevel de siste tre årene løpt trippelen i Oslo maraton, altså først en full maraton 42,2 kilometer, så en halvmaraton 21,1 kilometer og så en 10 kilometer til dessert, totalt 73,3 kilometer.

I år var det litt spesielt pga. korona, så jeg løp den alene fra hytta i Kvinesdal og hjem. Da kjente jeg at dette er for langt å løpe på asfalt, så jeg sa aldri mer. Men sånn er det altså med ultraløpere, vi har veldig kort hukommelse. Men ellers er vi veldig trivelige folk.

På vei mot mål i den årvisse Fløymila, denne gang i 2018. Foto: Kristian Thomassen

For å klare én million skritt på en måned krever det et snitt på over 32.000 skritt per dag. Da jeg bruker alle fridager på å bli ferdig med hyttebygging, sliter jeg med å få alle skrittene jeg trenger i løpet av helga. Da er det skippertak som gjelder. Og Vågsbygd Runners gir seg ikke når de er slitne, de gir seg når de er i mål. Så da var det spasertur 80 kilometer tur/retur Birkeland forrige søndag for å få 100.000 skritt, og 90 kilometer nisseløp denne søndagen for å få 100.000 skritt til.

Alle kan ta grep

Poenget her er at hvis jeg kan, så kan alle dere andre også. Det var helt utenkelig for ti år siden at jeg skulle bli glad i å løpe. Begynn i det små, og finn en aktivitet du synes er gøy. Det er ikke nødvendigvis det i begynnelsen, men det kommer ganske fort når formen blir bedre. Det finnes ingen snarvei til lavere vekt og bedre form, det eneste som hjelper er innsats og tålmodighet.

Fra september i år, etter å ha løpt fra Kvinesdal. Foto: Privat

Men jeg kommer aldri til å løpe 90 kilometer i nissedrakt igjen. Neste gang gir jeg meg ikke før jeg runder minst 100.

Les også:

Skal klare en million skritt i desember