Yvonne Murray (25 år, t.h.) fra Grimstad Kickboxingklubb jubler for seieren i sin første konkurranse på ett år, som var norgescupstevnet i Bergen tidligere i november. Til venstre Helene Bjerke Fredheim fra Kristiansand Kampsportklubb Foto: Privat

Vant gull i comebacket

Etter å ha vært ute med skade i et helt år, føltes det ekstra bra å konkurrere igjen. Enda bedre var det å ta med gullmedaljen hjem fra norgescupstevnet.

Brukergenerert innhold

Yvonne Murray
Grimstad Kickboxingklubb
Publisert:

UTØVERBLOGG: Etter å ha tatt bronse i EM i november i fjor fulgte en lang pause fra kickboksingtrening. Jeg hadde slitt mye med leggene under oppkjøringen, og også under mesterskapet, det var godt for beina å få en lang pause.

Min første konkurranse 2019 var planlagt til Irish Open i mars, og jeg kom derfor tilbake på kickboksingtrening i slutten av januar. På tross av veldig lav treningsbelastning, med bare én eller to økter i uka i begynnelsen, kjente jeg fort at selv dette var for mye for leggene mine.

Sammen med lagvenninne i Grimstad KIckboxingklubb, Linn Kristine Haugen og trener Manuel Nordio. Foto: Privat

Det bekymret meg, for selv om beinhinnebetennelsen har vært smertefull, har jeg aldri opplevd før at jeg ikke klarte å presse meg litt ekstra til tross for smertene. Men det opplevde jeg i februar; vi hadde sparring på trening, og jeg klarte ikke engang å fullføre første runde før jeg måtte gi meg. Sammen med trenerne mine bestemte jeg meg for at denne sesongen måtte brukes til å bli bra igjen, og at jeg ikke skulle delta i Irish Open.

Verre enn antatt

Ettersom jeg opplevde leggene som mer smertefulle enn før, bestemte jeg meg for å dobbeltsjekke at det fortsatt var beinhinnebetennelse som var problemet. Etter å ha tatt et MR-bilde, viste det seg at jeg i begge leggene hadde tre skader samtidig: påbegynt tretthetsbrudd i leggbeinet, beinhinnebetennelse og overtrente muskler.

Jeg måtte derfor ha flere måneder pause fra kickboksing og all annen trening som belaster leggene, og jeg mistet muligheten til å kvalifisere meg til VM. Etter en så god sesong i 2018, der jeg både ble ranket som nummer to i verden i min vektklasse og fikk bronse i EM til tross for problematiske legger, var det så klart veldig kjedelig å miste en hel sesong med både konkurranse og trening.

Heldigvis var motivasjonen for å komme tilbake veldig sterk, og tanken på å kunne trene kickboksing igjen helt smertefritt holdt meg i gang og hjalp meg med å være tålmodig i opptrappingen.

Veien tilbake

Hele våren og sommeren trente jeg kun styrke og boksing uten fotarbeid, i tillegg til at jeg tøyde masse. Det var mye mer ensformig enn jeg er vant til, men samtidig var det godt å få tid til å jobbe mye med tøying, og gøy å se at jeg ble bedre til å bokse.

Foto: Privat

I starten av september fikk jeg lov av fysioterapeuten min til å trene kickboksing to ganger i uka, så lenge det var helt smertefritt. Og så godt det var å trene kickboksing igjen! Jeg hadde ingen smerter, og på grunn av all styrketreningen og tøyingen var jeg både sterkere og mykere enn noensinne, og kroppen føltes fantastisk. Målet ble å trappe opp til tre kickboksingtreninger i uka i slutten av oktober, og så delta i norgescupen i november.

Comeback i norgescupen

Alt gikk fint og etter planen, så derfor reiste jeg til Bergen 9. november for å konkurrere i årets siste norgescup. Det var bare tre påmeldt i klassen min, og jeg fikk direktefinale der jeg møtte vinneren av den innledende kampen.

Jeg var nervøs, for etter en så lang pause fra konkurranse vet man ikke helt hvordan kroppen kommer til å reagere. Finaler er tre runder á to minutter, og jeg visste at kondisen har tapt seg mye dette året, i tillegg til at jeg fortsatt bare kunne trene kickboksing tre ganger i uka.

Målet var derfor bare å ha det gøy, prøve noe nytt i kampen og nyte følelsen av å konkurrere igjen. For første gang på flere år gikk jeg kamp helt uten smerter i leggene, og det var en fantastisk opplevelse! Jeg var veldig fornøyd med kampen, alt virket som om det klaffet, og jeg fikk kjent på gleden ved å fighte igjen. I tillegg vant jeg direktefinalen, og med gullmedalje i tillegg til den fantastiske følelsen kunne jeg ikke vært mer fornøyd med comebacket!

Veien videre

Med første konkurranse etter pausen unnagjort, er det ikke annet å gjøre enn å glede seg til sesongen 2020. Jeg går inn mot den nye sesongen full av motivasjon og energi, og gleder meg til å prøve å kvalifisere meg til EM 2020 ved å konkurrere i de internasjonale konkurransene. Kroppen kjennes bedre enn noensinne, og så lenge jeg holder meg skadefri har jeg god tro på at 2020 skal bli min beste sesong til nå!

Les flere innlegg av Yvonne Murray her

Publisert:
Vil du skrive for Lokalsporten?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalsporten, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785