Et maratonløp arter seg på mange måter som selve livet i miniatyr. Man blir tatt med på både opp- og nedturer i de timene løpet varer og både ens mentale og fysiske form blir satt på prøve. Selvfølgelig er et maratonløp en fysisk prøvelse, uansett om man løper på 2:05, 2:59, 4:00 eller 5:30, men det er også en mental prøvelse. Eksempelvis når krampene kommer snikende og det eneste man vil er å stoppe, eller når kroppen skriker etter hvile 35 kilometer ut i løpet. Da er det ikke den fysiske formen som betyr mest lenger, men hvor mye man faktisk ønsker å fullføre dette, ens indre motivasjon, som betyr mest.
Et maratonløp arter seg på mange måter som selve livet i miniatyr.
Maratondistansen er altså noe som krever en god del indre motivasjon for å gjennomføre. Selvsagt kan det være gøy å poste på sosiale medier når man har fullført et maratonløp særlig dersom det har gått bra, men man skal være rimelig sær om man løper maraton for å imponere andre eller for å samle likes på Facebook eller Instagram. Det krever tross alt en god del treningstimer før selve løpet pluss et blodslit på – for de fleste – mellom tre og fem timer. Ikke ser man veldig sexy ut når man krysser mållinjen heller. Det finnes nok enklere veier til likes i sosiale medier enn å løpe maraton, crossfit-bilder med kule filtre på Instagram for eksempel.
Pushe grenser
For de fleste tror jeg et maratonløp handler primært om å utfordre sine egne grenser både fysisk og mentalt. For det er jo slik at med mindre man er oppvokst i det afrikanske høylandet, vil man – på de aller fleste maratonløp– sannsynligvis måtte lete ganske langt ned på resultatlistene før man finner ens eget navn. De fleste setter seg derfor et mer eller mindre realistisk tidsmål tilpasset ens eget nivå. Menn har som regel her, som i samfunnet for øvrig, litt mer tro på egne ferdigheter enn kvinner og møter derfor oftere den berømte veggen ved ca 30 kilometer etter å ha åpnet for hardt.
Ikke ser man veldig sexy ut når man krysser mållinjen heller.
Denne veggen har jeg også møtt ved flere anledninger og årsaken har alltid vært en overvurdering av egen form og stort sett, med noen unntak, dukket opp i jakten på å komme under den magiske tre timers grensen. Drømmegrensen for mange mosjonister, meg selv inkludert.
Det eksklusive 2-tallet
Dette er beretningen om min jakt på å løpe maraton på under tre timer, men det er også en beretning om gleden ved maratonløping og det forunderlige med å ha et mål som kun har betydning for en selv og absolutt ingen annen.
Hvorfor er det så stas å løpe på under tre timer? Dels handler nok dette om at det rett og slett er skikkelig kult å se 2-tallet, samtidig som det er relativt få som greier det. Med mindre man har et eksepsjonelt talent så må man legge ned ganske mye arbeid for å oppnå en slik tid. På verdensbasis klarer kun ca to prosent av alle som fullfører et maraton å løpe på 2:59:59 eller bedre. I Norge er det et sted mellom 200 og 300 mennesker som løper under tre timer hvert år. Til sammenlikning er kravet for å kvalifisere seg til Boston Maraton, et av verdens mest prestisjetunge løp å delta i, 3:05 for min aldersklasse (18-34).
Jeg ble bitt av maratonbasillen 31. mai 2014, ca. klokken 15:30. Da hadde jeg nettopp kommet i mål på Stockholm maraton, mitt første løp på distansen 4,2 mil. Egentlig hadde jeg ingen videre planer om å delta i noe maraton, men jeg hadde noen kompiser som hadde vært med på et par løp tidligere, og da de skulle løpe i Stockholm hengte jeg meg på. Det vil si jeg ble med etter svakt press fra min kone. Hun foreslo at startplassen kunne være min bursdagspresang fra henne til meg. Omlag fire måneder før selve løpet var jeg derfor påmeldt.
På verdensbasis klarer kun ca to prosent av alle som fullfører et maraton å løpe på 2:59:59 eller bedre.
Jeg har alltid drevet med idrett, spilt fotball mer eller mindre sammenhengende fra jeg var fem til jeg var 26 år og også løpt litt med jevne mellomrom, så grunnformen min var nok ganske ok, men ikke mer. Jeg hadde heller ikke noen store planer om å trene særlig strukturert før løpet, men stolte på nevnte grunnform.
Treningen gjennom vinteren og våren 2014 begrenset seg til en løpetur i uken hvor jeg løp så fort jeg kunne. Fra ca midten av april, sammenfallende med at jeg hadde pappaperm, økte jeg treningsmengden til tre-fire økter per uke, alle i en fast løype på ca. ti kilometer og jeg løp så fort jeg kunne hver gang. I tillegg hadde jeg en langtur på 26 kilometer i banken før Stockholm maraton. I dag ville jeg kalt dette en oppskrift på å bli skadet, men utrolig nok gikk det bra og jeg stilte til start med målsetting om å løpe på 3:15. En temmelig frisk målsetning med tanke på mitt svært magre treningsgrunnlag og ikke-eksisterende maratonerfaring.
Positiv debut
Heldigvis, sett i ettertid, skulle jeg starte i bakre startgruppe. Dette innebar at jeg stort sett startet sammen med løpere som løp saktere enn meg og jeg hadde ikke sjanse til å gå ut i min planlagte utgangsfart grunnet konstant kø, og sikk-sakk- løping. Jeg ble liggende på en marsjfart 10-15 sekunder saktere enn hva som skulle til for å løpe på 3.15 og allerede etter fem kilometer måtte jeg innse at det ikke kom til å gå. Men som følge av at jeg ble tvunget til å løpe saktere unngikk jeg sannsynligvis også å møte veggen. Jeg kom til mål på 3:22:09, etter å ha løpt i nesten helt jevn fart hele veien. Tiden er i mine øyne en god tid for maratondebut å være, men viktigst av alt så gav det meg en positiv opplevelse som jeg higet etter å gjenskape.
Like etter Stockholm maraton meldte jeg meg på Oslo maraton som gikk av stabelen i september samme høst. I forkant av dette løpet hadde jeg så smått fått litt større forståelse, men ikke minst interesse, for maratonløping, men jeg klarte ikke helt å absorbere hva som var smart trening. Jeg fortsatte med stort sett å løpe så fort jeg kunne hver gang jeg trente og klarte utrolig nok fremdeles å holde meg skadefri. Men jeg hadde imidlertid forstått at å løpe på 3:15 ikke var realistisk. Såpass hadde jeg lært. Målet mitt for løpet var derfor å løpe på 3:20. Jeg kom i mål på 3.23 etter å ha tapt mye de siste 12 kilometerne.
Også her var opplevelsen positiv, men det gjaldt ikke bare selve løpet. Alt rundt selve maratonløpingen appellerte mer og mer. Særlig det å ha et mål å trene mot hvor man kun konkurrerte mot seg selv og hvor man definerte selv når og hvordan man skulle trene. Ikke minst ble løpingen mer og mer et fristed hvor jeg kun hadde meg selv og egen puls som selskap. Det er rett og slett en deilig avkobling i en hektisk hverdag.
I dagene etter Oslo maraton lette jeg derfor med lys og lykt for å finne et siste maratonløp å delta på samme høst. Mange av de store maratonløpene i Europa avvikles om høsten, men de var enten fulltegnet, veldig dyre eller det var for kort tid til løpet skulle avvikles. I tillegg mente kona mi, som nok kan karakteriseres som «reisenerd», at dersom jeg skulle løpe et maratonløp i utlandet så skulle hun også være med for å heie. Fair enough.
Vi intensiverte jakten på et passende løp og valget falt på Istanbul maraton, som er det eneste løpet i verden som går mellom to verdensdeler. Starten går på den asiatiske siden av Istanbul før man løper over Bosporosbroen og får europeisk grunn under føttene. Jeg fikk også med meg to kompiser, så da var vi fem stykker på maratontur. Jeg, to kompiser, kone og sønn på 1,5 år.
Pers med bismak
I forkant av løpet hadde jeg forstått noe mer verdien av å ha lengre løpeturer i banken før et maratonløp og jeg følte meg i veldig god form. Jeg startet som en galning over Bosporosbroen. Etter fem kilometer lå jeg som nummer 60 av ca 3000 deltakere, men jeg tok til vettet og roet litt ned. Likevel passerte jeg halvmaraton på rett over 1:30, altfor fort for mitt nivå.
Jeg klarte å holde farten i fem-seks kilometer, men etter det begynte kilometertidene å krype oppover. Jeg kjempet meg til mål, og selv om jeg løp siste halvdel over et kvarter saktere enn den første så kom jeg i mål på 3:16:09. Pers med seks minutter.
Alt rundt selve maratonløpingen appellerte mer og mer.
Jeg var fornøyd. Men nå hadde den lite fornuftige treningen min begynt å tære på beina, så med meg på flyet hjem fra Istanbul hadde jeg også en runner’s knee. Det ble to måneder uten trening, men på disse månedene skjedde to ting:
1. Jeg innså hvor utrolig mye løpingen hadde begynt å bety for meg.
2. Jeg bestemte meg for å forsøke å løpe maraton på under tre timer.
Som følge av skaden min hadde jeg tilegnet meg noe mer kunnskap om trening og skadeforebygging da jeg på nyåret 2015 skulle gå i gang med løpetrening igjen. Blant annet hadde jeg funnet ut at jeg nok burde ha litt flere sko-par å bytte på og jeg la inn en større andel rolige økter i treningen min. Likevel kan nok 2015 oppsummeres som en nedtur rent resultatmessig.
– Måtte bryte Stockholm maraton etter å ha falt i en grøft.
– Møtte veggen på et lokalt maratonløp og kom i mål like under fire timer
– Perset i Oslo maraton på 2.13.50 etter å ha forsøkt å løpe på 3.10, men ble på nytt skadet og kunne ikke løpe mer resten av året.
Fullstendig hekta
Selv om resultatene ikke var så gode som jeg hadde håpet, fortsatte løpingen å gi meg mye. Alt fra treningsturer til analyser og forberedelser, lesing av blogger og diskusjonsforum etc gav meg mye energi og jeg fortsatte å drømme om å løpe under tre timer, men etter hvert som jeg lærte mer og mer om maratontrening ble jeg også mer og mer realistisk i forhold til hvor krevende det egentlig er. Respekten for det man kaller for Sub3-maratonløpere vokste.
Gjennomsnittet blant dem som løper under tre timer ligger på omlag 70 km løping hver uke i en 12 ukers periode før konkurranse. Jeg hadde aldri vært i nærheten av dette volumet. I stedet begynte jeg å se mine tidligere resultater i et nytt lys og jeg innså både at mine tider sett ut i fra hvor «lite» jeg egentlig trente var ganske gode, og at jeg måtte trene mer og smartere dersom jeg skulle få fremgang. Men å få tid til trening var heller ikke gitt.
Høsten 2015 fikk vi enda en sønn og hadde derfor to barn i alderen 0-2 år pluss min bonusdatter på 10. Så i utgangspunktet hadde jeg ikke så mye håp om å få trent mer enn tidligere, selv om jeg visste at det var det som måtte til. Men på en eller annen måte får man til det man har lyst til og man finner nye måter og tidspunkter å trene på.
For min del var det tre ting som gjorde at 2016 ble et godt maratonår:
1. Jeg begynte å trene mer på puls og på lav intensitet.
2. Jeg gikk til anskaffelse av løpevogn. På denne måten kunne jeg ha med meg begge småguttene på løpetur og jeg fikk kombinert «trilleturer» med treningsøkter.
3. Strava. Dette er et sosialt nettverk tilpasset trening – i hovedsak løping og sykling – hvor man kan laste opp egne økter og følge med på hvordan andre trener. For min del bidro det til at jeg ble jeg stadig mer bevisst på hva jeg gjorde feil og hva jeg kunne gjøre annerledes, ettersom jeg kunne følge med på hva løpere som var bedre enn meg gjorde og lære av dem.
To nye perser
Jeg kom meg ikke under tre timer i 2016 heller, men det ble pers to ganger. Først 3.12 i Holmestrand i april, deretter 3:09 i Dublin i oktober. Innimellom hadde jeg to mislykkede løp – i København og Oslo – hvor jeg møtte veggen totalt. 2016 står likevel igjen som det året hvor jeg lærte meg hva som skulle til for å få fremgang og hvor jeg la grunnlaget for at jeg endelig nådde målet mitt i 2017.
Respekten for det man kaller for Sub3-maratonløpere vokste.
2017 skulle som antydet bli året hvor jeg kom meg under tre timer på maraton. Jeg fikk deltakelse i Paris maraton i julepresang av min kone, som de siste årene har blitt litt av en maratonfrue. Hun har sterke meninger om avvikling av maratonløp fra et publikumsperspektiv. Hun sysler til og med med en ide om å gjøre tracking av mosjonister på maratonløp enda mer effektiv gjennom en felles app for alle maraton.
Paris maraton ble avholdt 9. april og jeg hadde også meldt meg på Stockholm maraton 3. juni. Men det var i Paris jeg hadde mest tro på å bryte tretimersgrensen. 45.000 deltakere, flat løype, masse publikum og en fantastisk by.
Jeg var bedre forberedt enn noen gang. Jeg hadde et godt treningsgrunnlag med både rolige langturer, intervaller og lengre terskeløkter. Jeg hadde også gjennomført flere langturer i et tempo litt raskere enn planlagt maratontempo.
For å løpe på under tre timer må man holde en snittfart på 4 minutter og 16 sekunder per kilometer hele veien. Jeg hadde planlagt å legge meg litt raskere enn dette i starten for så å stabilisere tempoet etter hvert. Normalt skal man forsøke å løpe raskere på siste halvdel enn første halvdel i et maratonløp, såkalt negativ split, men ettersom de første fem kilometerne gikk stort sett svakt nedover så tenkte jeg at det kunne være greit å legge på litt ekstra fart, men likevel unngå å bruke for mye krefter.
Bare nesten
Allerede etter to kilometer kjente jeg at jeg ikke hadde helt dagen. Jeg måtte jobbe mer enn jeg hadde regnet med for å holde tempoet oppe og jeg kom aldri inn i den gode flyten som når jeg virkelig kjenner på godfølelsen. Kilometerne gikk og jeg fortsatte å jobbe både med hodet og beina for å holde farten oppe. Hadde dette vært en vanlig treningstur hadde jeg nok gitt meg, men dette var tross alt løpet jeg hadde trent for i over tre måneder. Jeg måtte forsøke å få maks ut av det.
Jeg fikk deltakelse i Paris maraton i julepresang av min kone, som de siste årene har blitt litt av en maratonfrue.
Jeg passerte halvmaraton på ca 1:29 og klarte å holde brukbart tempo fram til 28 kilometersmerket. Da begynte jeg å kjenne på at jeg var ekstremt sliten, farten falt og mentalt var jeg i ferd med å gi opp.
Men så, etter 30 kilometer ble jeg tatt igjen av en gruppe løpere som jeg hadde løpt sammen med tidligere i løpet. Jeg visste at dette var erfarne løpere som hadde mål om å løpe på like under tre timer. Jeg bestemte meg for å ta ut det siste og hengte meg på dem. Jeg klarte å henge på i en knapp mil før jeg måtte slippe. Da visste jeg hadde jeg lå helt i grenseland for å klare målet mitt og de siste kilometerne ble en voldsom kamp, men jeg klarte ikke å flytte beina raskt nok.
Da jeg gikk i mål viste klokka 3 timer og 14 sekunder. Jeg var altså 15 sekunder unna å klare et mål jeg hadde drømt om i nesten tre år. 15 sekunder! Dersom jeg hadde løpt tre tideler raskere pr kilometer så ville jeg ha greid det. Bittert!
Men selv om det var kjipt følte jeg at jeg hadde bevist for meg selv at jeg var kapabel til å løpe på under tre timer. Jeg hadde tross alt heller ikke følt meg i min beste form i dette løpet. Jeg ble derfor veldig motivert til å trene godt fram mot mitt neste maraton, Stockholm Maraton 3. Juni. Og det ville jo vært veldig gøy å bryte tretimersgrensen i det samme løpet som jeg debuterte i for tre år siden.
I knallform i tøff løype
Stockholm maraton er i utgangspunktet en langt tøffere løype enn i Paris. Løpet består av to runder på ca 17 kilometer pluss en ekstra sløyfe på ca åtte kilometer som unnagjøres før man tar fatt på runde to. Løypa går mye opp og ned med stort sett flate partier innledningsvis før man blir utfordret av noen relativt bratte stigninger mot slutten av hver runde. Det mest fryktede punktet på løypa er stigningene opp mot Västerbroen, broen som forbinder Södermalm med Kungsholmen.
Særlig på siste runden er denne svært tung for mange ettersom den kommer når man har løpt ca 34 kilometer. Målgang er på gamle ærverdige Stockholm stadion, den olympiske arenaen fra OL i 1912.
Jeg var altså 15 sekunder unna å klare et mål jeg hadde drømt om i nesten tre år.
Kona og jeg hadde fått barnefri denne helgen og vi bodde hos et vennepar kun én kilometer fra start og målområdet. Jeg spaserte derfor opp til start ca. 90 minutter før startskuddet gikk. Allerede på denne lille spaserturen kjente jeg meg ekstremt lett i kroppen. Denne følelsen fortsatte å sitte i etter at starten hadde gått. Jeg løp helt uanstrengt i ca 4.10 fart pr kilometer. Flyten jeg savnet i Paris var så til de grader til stede nå.
Jeg hadde til og med overskudd til å rope og hause opp stemningen blant publikum langs løypen, og når jeg fikk respons, fikk jeg bare enda mer energi. Jeg passerte halvmaraton like over 1:27:00 og kjente ikke antydning til å være sliten.
Omtrent ved 28 kilometersmerket stod kona og en venninne. Hun stod med en energi-gel i hånden så jeg løp en bitteliten omvei for å snappe den. Da rakk jeg også å rope “dette må gå” til henne. Jeg kjente meg utrolig sterk og hadde begynt å ta igjen mange løpere som hadde åpnet for hardt.
Ved 31 km begynte stigningene mot Västerbroen igjen. I år var det en liten endring i løypa grunnet byggearbeider. Dette medførte at det mellom 31 og 34 kilometer var nesten sammenhengende stigning med unntak av en ganske lang nedoverbakke før selve broen. I dette partiet begynte jeg å tape noen sekunder for hver kilometer, men jeg var aldri redd for å tape så mye at tiden skulle ryke.
Fra 40 kilometer og inn til mål var det stort sett flatt eller nedoverbakke. Da kunne jeg bare slippe på og glede meg til å se klokka inne på Stockholm stadion. Inne på stadion løper man omlag 300 meter før målgang og det var fullstappet av folk på tribunen. Ingen av dem var der for å se på meg, men akkurat der og da føltes det som at alle var det.
Enorm glede
Jeg visste at jeg hadde klart målet mitt og de siste meterne løp jeg med armene over hodet. Da jeg krysset målstreken skrek jeg det jeg klarte, det var en sinnssyk glede, en merkelig glede som jeg tror man kun kan få når man oppnår noe som man har en enorm indre drivkraft for å klare. Dette var min målsetning, mitt prosjekt og jeg hadde endelig greid det. Klokken stoppet på 2.58.48.
I den store sammenhengen betyr dette ingenting. Jeg ble nummer 270 av 15.000 løpere. En ganske bra prestasjon, men det var fortsatt 269 løpere som var bedre enn meg.
Ingen av dem var der for å se på meg, men akkurat der og da føltes det som at alle var det.
For meg var det imidlertid en stor seier, og det er akkurat det som er så fascinerende. I et maratonløp er det så enormt mange vinnere. Mennesker med ekstremt ulike forutsetninger som oppnår mål som de kanskje for få år siden aldri trodde var mulig. De færreste oppnår å stå øverst på pallen i et maratonløp, men mange kan oppnå personlige seire som igjen kan gi motivasjon til å trene mot nye mål eller skape en mestringsfølelse som kan overføres på andre områder i livet.
For min del er jeg usikker på om jeg skal sette meg et nytt ambisiøst langsiktig mål eller forsøke å holde nivået jeg er på ved like. Det som er helt sikkert er at jeg ikke har løpt mitt siste maratonløp, til det har det blitt en altfor stor del av livet mitt, som jeg håper å ha glede av i mange, mange år framover. Og mens jeg sitter og skriver dette så kjenner jeg at det hadde vært utrolig kult å løpe på 2.49.59 en gang.