Fra sex-, rus- og spilleavhengighet til ekte idrettsglede

Jeg har gått fra et liv som sykelig overvektig preget av selvmordstanker til å glede meg til hver eneste treningsøkt.

Sigurd K. Vedøy, som er medlem i CrossFit Kristiansand, har skrevet dette innlegget. Bildene er tatt med noen års mellomrom - på det til venstre er han på sitt tyngste og mest deprimerte. På det til høyre poserer han med medalje etter et løp. Foto: Privat

Brukergenerert innhold

Sigurd K. Vedøy
Publisert:

I april 2009 veide jeg 140 kilo fordelt på mine 179 centimeter. Jeg var rusavhengig, sexavhengig, spilleavhengig og relasjonsavhengig og måtte til stadighet fylle mer i et tomrom inni meg selv som bare ble større og større for hver dag som gikk. Selvmordstanker var noe jeg kunne bruke som medisin, bare for å forsikre meg om at det var en vei ut av helvete.

Jeg hadde brukt ti år og masse energi på å finne ut hva som var galt med meg, gått til forskjellige psykologer, sosionomer, psykiatere, DPS, RuP og rapp som jeg sier, vært innlagt på psykiatrisk avdeling, men jeg ble ikke friskere av den grunn. Faktisk så ble jeg verre for hvert år som gikk, med noen oppturer innimellom de stadig dypere nedturene.

Slik så jeg ut i 2008. Foto: Privat

Det jeg hadde kommet frem til med støtte fra familien i april 2009 var at problemet mitt var overvekten. Så jeg bestemte meg for å ta en Gastric bypass-operasjon i Oslo. Operasjonen var vellykket og prognosene så bra ut, og i en kort periode gikk det meste fremover fysisk, mentalt og følelsesmessig.

Men det som skulle være en løsning for meg, viste seg bare å være nok et eksempel på at symptombehandling ikke er løsningen for en som har avhengighetsproblematikk. For etter operasjonen eksploderte mine andre avhengigheter, og da kiloene rant av, fikk jeg mange flere muligheter til å utagere på sexavhengigheten min, som inkluderte chatting, sexdate, kvinner, menn, transer, prostituerte, utroskap, porno m.m.

Selvmordstanker var noe jeg kunne bruke som medisin, bare for å forsikre meg om at det var en vei ut av helvete.

Det førte til mye mer skam og behovet for rusmidler bare økte og økte til et nivå som måtte ende med en stjernesmell. Og smell ble det, jeg endte opp i rusbehandling i november 2010, mistet jobb, mistet etter hvert kjæresten, selvfølelse, selvtillit og satt igjen med et selvbilde på bunn. Med total selvforakt, skyld og skam i bøtter og spann. Nå virket ikke selvmordstankene lenger, nå var det handling som krevdes, leve eller dø.

Jeg fikk to anbefalinger i den behandlingen som jeg har fulgt og som jeg i dag er sikker på har reddet livet mitt. Den første anbefalingen var at jeg burde flytte fra Karmøy til Kristiansand og den andre anbefalingen var at jeg burde begynne i prosessgruppe i Addictologi Akademiet etter endt behandling. Våren 2011 flyttet jeg til Kristiansand, og etter en kort runde til i rusbehandling etter et tilbakefall, begynte jeg i denne prosessgruppen i begynnelsen av juni 2011.

Min nye hverdag som rusfri var ikke noe særlig å skryte av. Jeg var arbeidsledig og dagen bestod av poker, porno og kanskje å stikke hodet ut av døren midt på dagen med noen nye venner for så å fortsette med poker og porno om kvelden. Det endte ofte med åtte pannekaker med nugatti før jeg sovnet inn på sofaen. Hvor jeg selvsagt sov dårlig og våknet opp med litt mer skam og litt dårligere selvbilde enn dagen før – uten å forstå hvorfor.

Det endte ofte med åtte pannekaker med nugatti før jeg sovnet inn på sofaen

Men etter at jeg begynte å få hjelp i Addictologi Akademiet endret ting seg gradvis. Mine første mål jeg satte meg i gruppen var å begynne å pusse tennene hver morgen og kveld og å legge meg i sengen om kvelden, ikke midt på natta. Bare disse små handlingene gjorde mye med selvfølelsen min. Jeg fikk nye og sunnere mønstre og fikk samtidig jobbe med bakenforliggende bindinger og traumer fra barndom og oppvekst. Behovet for å flykte ut i usunne handlinger som poker, porno, overspising, osv. ble mindre og mindre.

Dette ble såpass interessant for meg at jeg etter hvert begynte å utdanne meg til addictolog på FUN Norge. I dag er jeg ferdig med addictologi-utdannelsen og har bygget på med avansert addictologi og gestalt & drømmeterapiutdannelse. I høst begynte jeg på nok en videreutdannelse, spesialistutdanning i traumabearbeiding. Jeg gjør også praksis som en del av utdannelsen i prosessgruppene i Kristiansand og 14. november skal vi ha et åpent infomøte på Comfort hotell i Kristiansand.

Før jeg begynte med rusmidler hadde jeg en periode fra jeg var 16 til 18 år år hvor jeg ble hektet på trening. Jeg ble faktisk avhengig av det også, men byttet det lett ut med rusmidlene når jeg ble introdusert for hasj i 18-årsalderen. Deretter klarte jeg aldri å få trening inn i livet mitt. Selv om jeg alltid har vært utrolig fascinert av mennesker som trener hardt og alltid har sett opp til dem. Jeg har alltid hatt et ønske om å være i god form og trene og bli sett for det, men har aldri fått den støtten og motivasjon jeg har hatt behov av for å få det til.

Dette bildet er tatt i sommer, da jeg var på en retreat med Addictologi Behandling i Toscana, Italia. Da hadde jeg som mål å jogge hele veien opp et lite fjell vi bodde rett ved uten stopp i løpet av ferien. Det klarte jeg siste dagen før hjemreise. Foto: Privat

Men etter jeg begynte i prosessgruppen og satte meg som mål å få trening inn i livet mitt, begynte ting å endre seg. Etter en periode med kjedelige økter i gymmet tok jeg mot til meg med å få meg en prøvetime på CFK eller CrossFit Kristiansand som det heter. Jeg ble hekta momentant. Jeg har alltid sett opp til elitesoldater og elsker dokumentarer om Navy SEAL, SAS og den norske jegerbrigaden og har sett på treningen deres med skrekk og gru.

På CFK fikk jeg følelsen av å være med på laget, fikk støtte og samholdet som jeg hadde savnet i treningssammenheng. Og vi trente som gutta på TV, i lag, med «sersjanten» som pushet oss og sørget for riktig teknikk. Det har gjort underverker for meg med crossfit, og jeg har virkelig fått den treningsgleden jeg har savnet hele livet.

Jeg har virkelig fått den treningsgleden jeg har savnet hele livet.

Og med den kunnskapen addictologien gir meg, slipper det å bli en ny besettelse. På CFK har jeg også fått være meg selv og brukt den tiden jeg har trengt både til å komme i form og bli inkludert i et fellesskap. Tidligere i voksenlivet holdt jeg meg stort sett innendørs så lenge jeg ikke ruset meg til mot. I september 2014, litt over et år etter jeg begynte på CFK, løp jeg Oslo Halvmaraton. Jeg kom igjennom med krampe i begge beina etter to timer og 37 minutter. Jeg gråt da jeg så målseilet, jeg var så stolt.

Til neste år har jeg meldt meg på hinderløpet The Beast som går av stabelen i august i Skudesnes Havn. Det er viktig med mål, og målet mitt er alltid å gjennomføre. I dag gleder jeg meg til hver eneste trening eller WOD som det heter på crossfitspråket, Work Of Day. Og elsker spesielt morgen-WOD kl. 0700 som kjøres tirsdager og torsdager på CFK. Det å begynne dagen med masse fine mennesker og virkelig få satt standarden for dagen gir en utrolig energi til å takle det som livet måtte tilby.

Jeg gråt da jeg så målseilet, jeg var så stolt.

Nå nærmer jeg meg seks rusfri år. Jeg er driftsleder i et fiskeriselskap og reiser også som fiskeskipper. Og jeg får lederutvikling i Oslo av Espen Andresen. Båten jeg driver er en rusfri fiskebåt, der det er ok om du har en rufset historie. Hos oss er det utvikling som gjelder og alle våre ansatte får coaching for personlig utvikling i Akademiet som en del av å jobbe hos oss. Dette gir nye gleder i livet og muligheten til å gi noe videre av alt jeg har fått de siste årene. Det begynner å gå opp for meg at det er større gleder i livet enn sin egen vekst og det er å se andre rundt seg vokse og nå sine mål, noe som gir virkelig mening når jeg tenker på min datter på 3,5 år.

Jeg håper min historie kan gi håp og motivasjon til dem som trenger det.

Publisert:
Vil du skrive for Lokalsporten?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalsporten, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785