Høsten 2015 var jeg med min kone,
, til Hawaii hvor hun deltok i verdensmesterskapet i Ironman. Hun var kvalifisert og dermed med i en eksklusiv klubb av toppatleter som får lov til å konkurrere i altfor lang tid i altfor høy varme. Vår sommerferie der sammen med gode venner inspirerte meg til å melde meg på Ironman Barcelona nesten et år i forkant av konkurransen. Det er en skremmende lang konkurranse og kroppen må fungere optimalt for å klare å fullføre.
Jeg var veldig spent og gledet meg stort til endelig å få lov til å kalle meg selv en Ironman. Vi var flere fra Arendal Triathlon som meldte oss på, så det skulle også bli en hyggelig mini-klubbtur. For oss som har erfaring med å arrangere Hove Tri, var det lærerikt å skulle komme til en konkurranse som var betydelig større.
Ut over høsten 2015 og vinteren 2016 holdt jeg god treningsfokus og fikk mange flotte løpeturer i skogen og mange timer på sykkelsetet. Det eneste svømmebassenget i Arendal ble stengt og vi måtte over kommunegrensen til Froland for svømmeøktene våre. En vanlig treningsuke inneholdt to-tre gode sykkeløkter, en-to rolige og en hard løpe- eller langrennsøkt, to-tre svømmeøkter pluss litt styrke og noe sykling til og fra jobb. Jeg holdt meg stabilt på 8-12 timer effektiv trening i uken gjennom hele vinteren.
Lurte inn tre halve Ironman
Planen for 2016 var egentlig bare å være med på konkurransen i Barcelona, men gjennom vinteren klarte jeg å melde meg på Ironman 70.3 Mallorca og Ironman 70.3 Haugesund. Det var jo lenge til oktober og så var det så mange i klubben som skulle være med på disse to konkurransene.
Løpet jeg hadde på Mallorca viste seg å være godt nok til å kvalifisere meg til verdensmesterskapet i Ironman 70.3 Mooloolaba i september! Viviana og jeg studerte i Australia og det var til Mooloolaba vi reiste når vi skulle til kysten for å bade og slappe av, så avgjørelsen om å flytte sommerferien 2016 til høsten var egentlig ikke noen diskusjon. Det hjalp jo selvølgelig at Viviana allerede var kvalifisert til konkurransen slik at vi begge to kunne være med på konkurransen.
Så da var plutselig sesongen min blitt litt forlenget med tre Ironman 70.3 konkurranser og Ironman Barcelona som skulle toppe hele sesongen. Jeg vil ikke si at jeg er altfor seriøs, jeg har ikke trener og følger ikke noe slavisk treningsprogram, men holder meg i ok form gjennom å trene variert og holde meg skadefri. Det å klare å være i god form og samtidig skadefri er egentlig den største motivasjonen og utfordringen med all treningen. Det er jo ingenting som er så kjedelig som å være skadet.
Det å kunne være med på lokale småløp gir mye glede og er de øktene som utgjorde hurtighetsøktene i oppkjøringen til viktigere konkurranser. Triatlonmiljøet på Sørlandet er veldig godt sammensveiset og Kristiansand, Grimstad og Arendal triatlonklubber arrangerer seks sosiale sprintkonkurranser som også gir god relevant fartstrening inn mot lengre konkurranser.
Fulgte næringsplanen
Forberedelsene i sommer var ikke optimale, med mye jobb, noe sykdom og få kvalitetsøkter, men formen dalte ikke helt i kjelleren og verdensmesterskapet i Australia gikk nesten akkurat som jeg hadde håpet på. Det viste seg at grunnformen som var lagt i vinter fremdeles holdt stand. To uker med ferie, sol, strand og godt med mat og drikke høres ikke ut som perfekt oppladning mot en Ironman-konkurranse, men vi synes det var viktig å lande litt etter nok en konkurranse. Viviana hadde fire-fem uker tidligere deltatt på Norseman og vi var var fast bestemte på ikke å få noen dumme overbelastningsskader så nærme hovedmålet mitt for sesongen. Resepten ble da rolige sykkelturer og løpeturer i vakre og varme omgivelser.
Vi rakk så vidt å pakke ut av koffertene fra den ene turen før vi var på plass i Calella, utenfor Barclona, hvor konkurransen ble avholdt. På plass i Calella var det å teste utstyr, kikke litt på sykkel og løpe løypa og kjenne på bølgene i Middelhavet Jeg blir vanligvis ikke så nervøs inn mot konkurranser lengre, men i dagene før Ironman Barcelona kom de gode sommerfuglene i kroppen. Jeg brukte litt tid på å komme i modus og prøvde å gjøre meg mentalt klar for å holde det gående i time etter time.
Det er viktig å få seg riktig mengde næring underveis for å klare å holde distansen ut. I forkant av konkurransen satt jeg opp en god næringsplan som jeg fulgte ganske bra underveis. På sykkel klarte jeg å få i meg et par barer og en del gel, mens på løp gikk det kun i del gel og cola. Høy på sukker og koffein kom jeg i mål på ni og en halv timer. Det holdt til en 14. plass i min klasse, noe jeg er veldig godt fornøyd med. Det er faktisk utrolig hvor fort tiden går når konkurransen først er i gang, samtidig som man underveis føler en ikke nærmer seg mållinjen. Følelsen av å passere mållinjen, nesten totalt utslitt, er ubeskrivelig og kan bare oppleves gjennom egen deltakelse i en eller annen triatlonkonkurranse. Ironman Barcelona blir nok ikke min siste Ironman!
Les også: