Mari Melsom Kristensen (37) fra Søgne jubler etter å ha tilbakelagt 77 kilometer i Svalandsgubbenultra sist søndag. Privat

Svalandsgubben ultra - trippel moro

Etter å ha Svalandsgubben tre ganger i ett strekk, har jeg både satt personlig distansepers og fått meg et nytt mål for løpet neste år.

Brukergenerert innhold

Mari Melsom Kristensen

Ultra er løp som er lengre enn et maratonløp på 42,2 km. Så i dette tilfellet, vil det si minst to runder i løypa til Svalandsgubben. Flesteparten av dem som deltar nøyer seg med én runde, og er fornøyde med det. Så, hva er egentlig Svalandsgubbenultra? Meld deg på Svalandsgubben (et 27 km langt myr- og gjørmeløp i Birkelands skoger siste søndag i oktober), møt opp i god tid, gjerne fredag eller lørdag, før fellesstarten går søndag kl. 11.00, og løp så mange runder du orker/klarer før fellesstarten (minstekrav torunder).

Hva får så ei tobarnsmamma fra Søgne til å bli med på denne galskapen, er det flere folk som undrer seg over. Du er gal og ikke helt normal, får jeg høre, og jeg har faktisk begynt å tenke dette selv også nå. Jeg visste at det var noen som hadde løpt fire runder i fjor, og da Øyunn Bygstad la ut på Facebook at hun skulle løpe åtte runder og ville ha selskap i løypa, da var ikke jeg vond å be. Når man har sagt A, så følger B etter. Så da var det bare å forberede seg, få løpt noen litt lange turer, være med på gjennomløpinga av løypa ei uke før (mitt første møte med denne løypa), studere løypeprofilen, planlegge løpet og gjøre klart utstyret og mat.

Mitt første møte med løypa var på ei gjennomløping uka før. Privat

I tillegg til Øyunn, som skulle løpe åtte runder, var vi fem stykker, Roger, Jakob, Øystein, Erlend og meg, som skulle prøve oss på fire runder og 100 km. Vi fem hadde avtalt å starte lørdag kveld kl. 22.00. Så da var det bare å møte opp i god tid ved klubbhuset på Birkeland stadion, få på seg løpetøyet, skoene og hodelykta. Vi ble også utstyrt med gps-tracker, så både arrangør, Dag Ivar Skåre, og andre kunne følge oss gjennom løypa og natta. For oss var dette en ekstra trygghet. Litt over kl. 22.00 bega vi oss ut på vår ville, våte og gjørmete løpetur gjennom Birkelands skoger

Klar til start Privat

Før start hadde vi sjekket hvor Øyunn var og vi visste at vi ville møte henne i løpet av de første kilometerne. Da vi så lyset fra hodelykta hennes dukke opp langs veien, var det bare å stoppe opp, hilse og høre hvordan det gikk. Øyunn fortsatte videre mot klubbhuset og pause, mens vi fem andre fortsatte på ferden. Vi løp løypa motsatt vei på natta etter råd og tips fra Øyunn, som allerede hadde hatt seks runder.

Villspor

Etter ca. fire kilometer gjorde vi et feil veivalg, og havnet på villspor. Det ble litt uenigheter i gruppa om hvor vi var og hvor vi skulle. Og mørket gjør det jo heller ikke noe lettere, men heldigvis var det mange som fulgte med oss på trickinga. Så det gikk ikke lang tid før Dag Ivar ringte meg og sa at vi hadde løpt feil og måtte snu.

Tilbake på riktig løype fortsatte vi ferden gjennom gårdstun, hvor det var satt ut flagg, plakater og fakler, og folk sto i vinduene og vinket. Etter ca. sju kilometer var det dags for første utfordring, en lang og bratt grusvei som vi skulle opp. Så da var det bare å roe ned farten, koble inn førstegiret og gå. Videre gikk ferden på sti og fjell gjennom skogen, litt grus og asfalt opp til Svalandstårnet, løypas høyeste punkt. Herfra bar det nedover igjen på smale, våte stier før vi kom ut på asfalt igjen. Så var det over veien og inn på ny smal sti, som etter hvert ble ganske teknisk krevende jo nærmere vi kom de berømte myrområdene.

Gjørmehull

Men før vi kom så langt hadde jeg allerede plumpet uti noen gjørmehull. Når man løper i mørket, er det ikke så lett å se verken hvor man plasserer beina eller hvor dype diss e gjørmehullene er. Etter hvert løp også Jakob, Øystein og Erlend litt fra Roger og meg. Men jeg var veldig glad for å ha følge med Roger, for da kunne vi hjelpe hverandre over de verste myrene uten å ta gjørmebad fra topp til tå. Etter å ha forsert de verste myrene, og blitt gode og bløte på beina, kunne jeg skimte lyset fra ei hodelykt. Vi var sikre på at det var Øyunn, som hadde startet på sin 7. runde, men det var det ikke. Det var Jakob som sto der og ventet på oss, for han hadde lovet meg før start at vi skulle holde følge på første runde.

Tusen takk Jakob for at du ventet, og det var ikke meningen å gi deg dårlig samvittighet. Så da ble vi tre, og vi fortsatte gjennom skogen, oppover, nedover og bortover, og ble enda våtere på føttene. Ut av skogen kom vi etter ca. 22 kilometer, og jeg var så full av adrenalin og endorfiner at alt bare var en fryd de siste kilometerne før vi nådde klubbhuset. Etter fire timer var første runde over, og det var bare å få skiftet til tørt tøy og spist litt, før det var ut igjen på ny runde.

Runde to

I runde nummer to startet vi sammen igjen, men nå var vi bare fire igjen. Vi løp samme vei som runde på den første runden, bortsett fra at denne gangen bommet vi ikke på løypa. Vi hadde avtalt med Øyunn at vi skulle holde litt følge når vi tok henne igjen. Og etter seks-sju kilometer ble vi til fem igjen, før Jakob, Øystein og Erlend satte opp farten. Jeg tok følge med Øyunn opp den lange, bratte grusveien og litt inn i skogen, før jeg også følte for å sette opp tempoet litt. Men et lite øyeblikks uoppmerksomhet fra meg gjorde at jeg havna litt på villspor.

Plutselig så jeg noen treplanker jeg ikke hadde sett før, så da var det bare å få snudd i en fart og komme seg inn på riktig løype igjen. Ferden videre gikk som runde en, bortsett fra at jeg brukte litt lengre tid over den verste myra (som Øyunn kaller Hølet) nå som jeg var alene. Men etter å ha telt til tre og tatt sats, kom jeg meg trygt over. Nesten ute av skogen ved Flakk gård begynte det å lysne av dag, og jeg ble så glad. På vei tilbake til klubbhuset møtte jeg Jakob, Øystein og Erlend som hadde startet på sin tredje runde. Vi småpratet litt og jeg ønsket dem god tur. Tilbake i klubbhuset, god og kald, fristet det mer med en varm dusj, hvile og mat, enn enda en runde i skogen før fellesstarten kl. 11.00. Jeg var nokså dritt lei av å være bløt på føttene.

Ekstra gøy sisterunde

Litt før 11.00 tok Øyunn, Øystein, Erlend og jeg oppstilling bakerst i startfeltet, vi hadde ikke hastverk med å komme oss av gårde. Etter å ha tilbrakt hele natt til søndag i Birkelands skoger med gjørme og myr, og to runder (for min del) i løypa, er det ikke rart at man slipper alle foran seg i starten med et stort smil om munnen, når selve løpet er den tredje runden. Vi visste hva som ventet oss og alle de andre.

Her gyver jeg løs på min tredje og siste runde. Espen Sand

Siste runde var ekstra gøy, jeg visste nå at jeg skulle klare målet mitt om ny distansepers og tre runder. Denne runden løp vi riktig vei løypa, og vi tok også igjen noen løpere. Vi kom oss over Hølet uten å plumpe uti, noe som ga en ekstra oppsving. Det gikk sakte opp mot Svalandstårnet, og motet sank litt da jeg så Erlend satte opp farten. Men jeg kom meg opp. På Svaland gård sto en jeg kjenner og han hadde med cola, noe som smakte helt himmelsk. Så tusen takk til Morten. Det som gjensto nå var de siste 12 kilometerne inn til mål og jeg svevde på ei rosa sky helt til jeg kom ned på asfalten. Da var det bomstopp, så de siste kilometerne inn til mål måtte jeg gå. Likevel var det en fantastisk følelse da eg kunne se målseilet og krysse målstreken.


Jeg hadde fullført min første Svalandsgubben med ikke bare én runde, men tre runder og satt distansepers med 77 kilometer. Nok et ultraeventyr var fullført, nok et mål var nådd. Yes, jeg klarte det.


Minne for livet

Tusen takk til Dag Ivar og co. som gjør dette mulig for oss ultragale tullinger. Takk for at dere stilte opp med husrom, mat og drikke, og at dere fulgte med oss på veien via trackerne våre. Takk også til alle dere andre som fulgte oss. Jeg må også få takke Øyunn som la ut på Facebook, og fikk meg med på dette. Og i tillegg Roger, Jakob, Øystein og Erlend, som lot meg få være med. Tusen takk for følget, jeg DIGGER dere. Takk også til familien min som lar meg få holde på med dette.
I’ll be back next year, og da er målet fire runder.


Les flere innlegg av Mari Melsom Kristensen her