Marching on together!

Etter 16 år i skyggenes dal er Leeds United endelig tilbake der vi så definitivt hører hjemme.

Publisert:

Rådmann Svein Skisland (55) i kommunestyresalen i Vennesla – ei bygd med mange Leeds-fans. Han er selv er blant de største og mest lidenskapelige supporterne av laget som borte mot Liverpool lørdag 12. september spiller sin første Premier League-kamp siden 2004. Foto: Odd Inge Rønning Uleberg

Brukergenerert innhold

  • Svein Skisland

Dette har jeg ventet på siden 2004. I altfor mange år har refrenget blant oss supportere vært; «Bare vent til neste år, neste år skjer det.» Endelig er «neste år» kommet og vi er klar for Premier League.

Det sies jo at en kan skifte ut det meste her i livet, men laget i hjertene våre skifter vi aldri ut. For meg startet det i 1972. Sjuåringen ble totalt hekta i forbindelse med cupseieren over Arsenal. Målscorer Alan Clarke, og utrolig nok vårt eneste FA Cup-trofé. Tilsvarende stor var nedturen året etter da alle var sikre på at Sunderland fra nivå to skulle bli lett match. Men så kom han, denne Ian Porterfield, og knuste alle våre drømmer. Mang en Leeds-fan har hatt mareritt om denne Porterfield.

0-1-tapet mot, av alle, Sunderland var bare så veldig, veldig vondt å svelge. Porterfield endte forresten opp med en managerkarriere i Trinidad og Tobago samt Armenia, men det er en helt annen historie.

Blank i øynene

Hvorfor ble det Leeds for meg? Super-Leeds dominerte engelsk fotball på slutten av 60- og første halvdel av 70-tallet. Laget hadde både de fineste draktene og de desidert tøffeste spillerne. David Harvey med ligaens tøffeste hårsveis, jernmannen Norman Hunter, midtbanekrigeren Billy Bremner. Aldri har vel noen som har røykt så mye og hatt så god kondisjon som Bremner. Og så min store helt Peter Lorimer, han med verdens hardeste skudd. Slik kan jeg bare fortsette og fortsette. Vi nostalgikere blir blanke i øynene når vi hører navnene Madeley, Reaney, Charlton, Clarke, Cooper, Jones, Giles, Gray-brødrene og mange flere.

Leeds-kaptein Billy Bremner løfter FA Cup-trofeet etter 1-0-seieren over Arsenal i 1972. Foran fra venstre: Johnny Giles, Jack Charlton, målscorer Allan Clarke, Peter Lorimer, Norman Hunter og målvakt David Harvey. Foto: AP/NTB Scanpix

Dette var Don Revies gutter. De var røffe og direkte i stilen, noen vil si på kanten til grisete. Men det var Leeds – Leeds United ... Årene 1972–74 satte spor i en liten gutt fra Indre Agder. En annen viktig årsak til at Leeds ble klubben min, var at alle de tøffeste guttene på Hægeland, de som var noen år eldre enn meg, selvfølgelig også holdt med Leeds.

Den lille balløkka mellom Herredshuset og Lohnes butikk var vårt Elland Road. Utfordringen der var at høydeforskjellen mellom målene var ganske så mange meter. Hvis en spilte i nedoverbakke i 1. omgang burde en helst lede med minst fem mål før en gikk til pause og skulle spille i den tunge motbakken i 2. omgang. Der holdt vi på og vi «var» våre favorittspillere. Jeg husker ennå den lange hvite underskjorta med påsydd nr. 7 på ryggen.

«Verdens hardeste skudd»

For en med ekstremt lite fart, men med et forholdsvis tungt skudd, måtte det bare bli Peter Lorimer, han med det hardeste skuddet verden noen gang har sett.

Men så forsvant Revie til landslaget. Av alle ting ble Brian Clough hentet fra Derby og fikk sine vanvittige 44 dager i Leeds. Det var vel egentlig da nedturen startet. Slutten på disse fantastiske «Super-Leeds-årene» var for meg en maikveld i 1975. 28. mai på Parc des Princes i Paris. Endelig var vi kommet til finalen i den gjeveste av alle turneringer, serievinnercupen som det het den gangen. Et litt aldrende Super-Leeds skulle sette krona på verket, men det ble den store nedturen.

En klok VG-journalist skriver slik: «Finalen mot Bayern München oppsummerer på mange måter historien om Leeds United: Det lovte så godt, det var så mye bra. Men det endte med skandale, skuffelse – og førte klubben ut i krise på krise».

Gråt og tenners gnissel

Aldri har vel noen opplevd et mer ufortjent tap. Dommer Michel Kitabdjian fra Frankrike valgte trolig med omhu å holde seg langt unna Yorkshire på sine ferieturer etterpå. Vi ble regelrett snytt for to soleklare straffespark og en perfekt scoring fra Peter Lorimer ble feilaktig annullert før Bayern scoret to ganger mot slutten av kampen. Da gråt tiåringen på Hægeland sine modige tårer og i ettertid er det vel bare Sverre Lunde Pedersens fall fra VM-gull på 10.000 meter i Amsterdam i 2018 som kan måle seg med denne nedturen.

I klubbhymnen «Marching om together» står det følgende: «We’ve been through it all together, And we’ve had our ups and downs. We’re gonna stay with you forever, At least until the world stopp going round». Og slik har det vært siden. Noen få «ups» og mange «downs».

Svein Skisland har fått tak i jakka fra den legendariske kampen i 1972, da Leeds vant sitt første og hittil eneste FA Cup-trofé. Foto: Odd Inge Rønning Uleberg

Det ble mange tunge år før den neste store perioden kom med Howard Wilkinson som manager. Vi ble seriemestre i 1992 med stjerner som Lee Chapman, Gordon Strachan, Gary McAllister og Eric Cantona. Nye lysglimt kom i starten av det nye milleniet, faktisk semifinale i Champions League i 2001 med David O’Leary ved roret. Da trodde vi at en ny storhetstid var i emning. Et ungt og talentfullt lag var virkelig på gang. Klubben ville så mye, men endte opp i økonomisk ruin og spillerflukt.

Da bunnen var nådd

Allerede i 2004 gikk heisen ned i Championship og den fortsatt videre ned i League One tre år etter. Bunnen var nådd. Og slik har det fortsatt. Stadig nye eiere og en uendelig rekke av managere med fascinerende navn som Warnock, Hockaday og Heckingbottum og mange, mange flere. De fikk knapt fått varme opp trenerbenken før de fikk sparken. År etter år i skyggenes dal før Han endelig kom i juni 2018: Marcelo Bielsa, «El Loco» «Den gale» mannen fra Argentina. Læremesteren til Pep Gardiola. Han er av mange karakterisert som verdens beste trener.

Skulle det så endelig lykkes? I fjor var det nesten og vi sa som vi pleier «bare vent til neste år». Og i år skjedde det. Midt i koronatiden lyktes vi, og vi er tilbake der vi så definitivt hører hjemme, i Premier League.

De siste årene har det blitt noen turer til Leeds. Atmosfæren på Elland Road, The Old Peacock, Peter Lorimers pub «The Commercial Inn» (som dessverre er nedlagt), er helt fantastisk. Fantastisk er det også å møte supportere som er enda mer dedikerte enn meg. Den norske interessen for klubben er bemerkelsesverdig. Så vidt jeg vet er det bare Liverpool og Manchester United som har flere norske supportere, og det etter 16 år i lavere divisjoner. Det er definitivt noe spesielt med laget vårt.

Det finnes bare ett United

Noen sier at eneste nedturen med å reise til Leeds er at en av og til må reise via Manchester. For det finnes bare ett United – Leeds United!

Rivaliseringen mellom de to klubbene er stor. Visstnok er den historisk betinget og går helt tilbake til rosekrigene mellom 1457 og 1487. Kampen sto om Englands trone. Hovedmotstanderne var huset York som hadde symbolet en hvit rose og huset Lancaster med symbolet en rød rose. I hundreårene som er gått siden, har de to byene Leeds og Manchester vært rivaler. I nyere tid toppet vel dette seg med sjokkovergangen til Joe Jordan og Gordon McQueen fra United til Manchester i 1977 og tilsvarende overgang for Eric Cantona i 1992.

Lørdag 12. september skjer det. Vi er tilbake. Jeg er fristet til å si «Football’s Coming Home». Og for en kamp det blir: Liverpool mot Leeds på Anfield Stadium. Legendarisk kamp. Gjensidig respekt. Revie mot Shankly. Bremner mot Keegan. Charity Shield i 1974. Tidenes tippekamp i 1991 ... Minnene og poengene er utallige. «Neste år» er her. Nå! Marching on together!

Den eneste nedturen med å reise til Leeds er at en av og til må reise via Manchester. For det finnes
bare ett United – Leeds United!
Publisert:
Vil du skrive for Lokalsporten?
Rune Stensland, Fædrelandsvennens produktsjef for Lokalsporten, ønsker bidrag fra nye skribenter velkommen. Ta direkte kontakt med Rune på 975 97 785
  1. Leeds United
  2. Fotball
  3. Blogg
  4. Vennesla