638 dager etter hennes forrige renn, returnerte Ragnhild Mowinckel til verdenscupsirkuset i desember. 28-åringen har fått tre fartsrenn i beinene denne sesongen, men er klar på at hun fremdeles har en vei å gå – både mentalt og fysisk.

– Overordnet har det gått helt greit. Det er ting jeg er veldig fornøyd med, men jeg skulle ønske det gikk fortere. Jeg er ikke like komfortabel som tidligere, men det handler om å stole på kneet og tørre å prøve. Jeg merker at det går fremover, men jeg trenger tid til å bygge selvtillit, slik at både hodet og kneet tåler det, sier hun til VG.

Moldenseren nådde karrierehøydepunktet med to OL-sølv i 2018, men har slitt med skader de siste årene. To ganger har korsbåndet i høyre kne fått unngjelde – først i mars 2019, deretter i november samme år.

Skadene har satt Mowinckels tålmodighet og styrke på prøve, men utallige timer med leger, fysioterapeuter og trenere har ført henne tilbake på snø. «Tid» er fremdeles nøkkelordet for den norske stjernealpinisten.

– Storslalåm er det vanskeligste for kneet, men samtidig er det en utfordring å tørre å kjøre fort. Skikjøringen er der, men jeg trenger mer tid enn jeg skulle ønske. Jeg har kommet meg til startstreken, nå må jeg ta tiden til hjelp, sier hun.

For selv om 28-åringen er tilbake med ski på beinene, er det fremdeles en risiko for at ulykken kan treffe igjen.

– I og med at jeg har vært skadet før, er den høyere enn normalt. Men kneet blir sterkere og sterkere. Jeg må bare bygge opp toleransen.

Derfor bryr Mowinckel seg foreløpig lite om at resultatene ikke er som før. Denne sesongen har det blitt 9.- og 25.-plass i utfor og 13.-plass i super G, alle i Val d’Isere i Frankrike.

– Jeg tenker ikke på resultat, men hva jeg tør, er komfortabel med, hvordan kneet er og hvilken følelse jeg får. Når jeg føler meg trygg, kommer det til å gå fortere, sier hun.

Mandagens storslalåm i Semmering ble stoppet etter én omgang på grunn av kraftig vind. Da hadde Mowinckel 1.87 sekunder opp til ledende Petra Vlhová.

Mowinckel merket hvor mye hun hadde savnet alpinsirkuset da hun endelig fikk komme tilbake denne måneden.

– Det er utrolig stas å være tilbake. Skadene har fått meg til å se annerledes på livet, og man innser hvor heldig man er. Jeg har fått en sjanse til, og setter mer pris på ting enn tidligere, sier Mowinckel, som forteller om et unikt samhold – både innad på laget og på tvers av landegrenser.

– Vi bruker mye tid sammen og ser hvor mye tid og krefter alle bruker på dette. Man har respekt for hverandre – uavhengig hvor man er fra. Til syvende og sist er vi bare mennesker, sier Mowinckel.