Fløyta har gått for halvtid i årets sesong. Det denne ligaen ikke har i kvalitet tar den igjen med sjarm, sjel og spenning.
Det er tettere på tabellen enn på svabergene på Huk nå når sommeren endelig har dukket opp. Det er deilig. Vi som er glad i fotball lever av dramaturgi.
Fotball nytes best som estetikk eller som krim, og gjerne som en kombinasjon.
Hva har vært det mest overraskende, bemerkelsesverdige og spesielle så langt? Her er noen tanker om det.
Moldes fall
Kanskje burde vi sett det tidligere. Kanskje burde vi hørt på manager Solskjær, som fortalte oss hvor mye tøffere det ville bli å vinne igjen, fordi det kan snike seg en følelse av metthet i selv de sterkeste grupper.
Det var likevel vanskelig å forutsi at de doble seriemesterne skulle falle helt fra topp til bunn, uten mellomstasjoner. Nå er de reddet av en god avslutning, og har "sluttet å tape".
Jeg greier likevel ikke fri meg fra følelsen av at de ser ut som et juniorlag i perioder. Det klareste tegnet kom mot Tromsø. Før pause løp og spilte en gjeng unge, lettbente teknikere ballen i alle retninger, og framsto uten pondus i duellspillet.
Etter pause fikk de en styrmann. Det er tydelig at de mange lovende trenger Daniel Berg Hestad og gjerne Magne Hoseth til å peke ut retning, til å ta regi. Hullene etter fysikk og erfaring, les Davy Claude Angan og Vegard Forren er der fortsatt. Det er liten tvil om at Molde er den største skuffelsen.
Vålerengas lange vei
I likhet med Molde var mange av oss optimister på vegne av Vålerenga. Så langt er også disse tipsene gjort til skamme.
Klubben fra Norges største by er enerådende i hovedstaden, og har på mange måter unike forutsetninger for å være et topplag. Det er de ikke. Den viktigste grunnen til det er enkel: De har mangler i spillertroppen. Vi ser det klarest på evnen til å beskytte egen 16 meter på innlegg og dødballer.
I mange kamper er det nok å spille ballen inn dit mange nok ganger for motstanderen. Da vet de at før eller siden, helst før, vil en eller flere blåkledde slippe sin nærmeste motstander av syne, og ballen vil ligge i mål.
Som med Molde er det imidlertid mulig å se framgang.
Tapene blir stadig færre, og det er et godt tegn at mot Viking var det de selv som sikret poeng på overtid etter å ha gitt bort for mange poeng sent i kampene så langt i sesongen.
Ungdommens liga
Kanskje er det som klubbene selv sier: De har blitt flinkere til å tenke langsiktig, og skyve spillerutvikling stadig høyere på agendaen over det viktigste av alle viktige saker. Kanskje er det som mange andre hevder, at de ikke har hatt noe valg, at færre penger i hendene ga mindre kjøpelyst og kjøpekraft parallelt. Det gjorde valget lett. Årsaken er underordnet.
Det er rett og slett drivende gøy å se så mange unge og lokale gutter spille fotball på høyt nivå. Det er enda artigere at veldig mange av dem er veldig gode.
Flere spillere som ikke en gang kom med i troppen til EM i Israel er bærebjelker i lagene sine. Fredrik Ulvestad, Jonatan Tollås Nation, Jonas Svensson og Mohammed Keita er blant dem. Og det kommer stadig opp nye.
Kristoffer Haraldseid var blant banens beste spillere da Haugesund beseiret Strømsgodset i helgen. Dette er en spiller kun de mest ivrige eller lokale supporterne hadde hørt om før sesongen. Han får stå som det siste beviset — av mange - på at det gror godt i denne ligaen.
Slutt på spissparet
Det er ikke veldig lenge siden de aller fleste spilte med to midtspisser. Nå er det knapt noen som gjør det. Nesten alle spiller med en toppspiss og en såkalt hengende spiss. Tanken er å utfordre motstanders midtstoppere ved å ha spillere som truer både bakrom og mellomrom. Det kunne et spisspar også gjøre, med godt innarbeidede bevegelser.
En annen begrunnelse er å la den hendende spissen falle ned defensivt for å markere ut eller "screene ut" motstanders dype midtbanespiller. Det kunne også et spisspar gjøre. De kunne til og med bytte på, slik at den som var nærmest til enhver tid var den som utførte denne oppgaven.
Jeg sier ikke at det er feil å bruke en spiss i stedet for to. Det er veldig sjelden systemer vinner fotballkamper. Men det har likevel gått en form for mote i dette, så stor at til og med Haugesund, som lenge brukte to spisser, med suksess, splittet et naturlig spisspar og dyttet Aleksander Søderlund ut på en kant.
Paradokset nå er at det kan bli Rosenborg som kommer til å spille med det mest typiske paret når Søderlund blir klar og Bille Nielsen blir skadefri. Men i Trondheim vil de aldri definere det som 4-4-2. Det er tabu. Da vil de heller spille med historiens kanskje skjeveste 4-3-3. ## Slutt på soneforsvar i midtbaneleddet
En annen ting som er i ferd med å forsvinne er soneforsvar i detmidterste av de tre pressleddene som brukes til å forsvare seg. Noen har fire pressledd, og spiller faktisk som de selv sier, 4-2-3-1.Felles er uansett at ingen spiller rendyrket sone på midten lenger.
Der vi tidligere kunne se et synkronisert ledd flytte fram og tilbake, ut og inn, som om de hadde et usynlig tau bundet rundt livet ser vi nå at alle markerer i sone. Det vil si at de tar utgangspunkt i en sone, men at de følger motstandere fra sonen. Særlig gjelder dette løp mot eget mål.
Er det feil? Nei. Det kan være smart å følge truende løp, spesielt når det er ubalanse bakover på banen, det vil si at bakre ledd er for få eller ligger i feil posisjoner.
Samtidig mister en lett fordelen av et ledd med så små avstander, at det er vanskelig å spille ballen mellom egne spillere. Da reduseres også sjansene for å vinne ballen i dette leddet, og kjøre kontringer med få motstandere mellom ball og målet.
Storbyenes gjenreisning
Vålerenga er nevnt. De kommer trolig sterkere ganske snart. Tror jeg. Det har de andre klubbene fra de andre storbyene allerede gjort. Det er naturlig.
Det er knapt en liga i noe land hvor ikke lag fra de største byene er stabile toppklubber. Ressurs-og befolkningsgrunnlag er riktignok ikke de eneste faktorene som spiller inn for suksess. Heldigvis. Da kunne lag fra mindre steder lett resignert. Men det er så viktige faktorer at Vålerenga, Rosenborg, Brann og Viking skal være stabilt på øvre halvdel, ta medalje med jevne mellomrom, og vinne ligaen med ujevne mellomrom.
Rosenborg, Brann og Viking er i toppen. De bør være der for å bli. Og de bør få selskap av Vålerenga relativt raskt.
Sogndals "trass"
Sogndal er beviset på at befolkningstetthet og resurser ikke er avgjørende. Der Molde og Vålerenga så langt er de største negative overraskelsene, er laget fra den lille bygda den klart mest positive. De har moral og holdninger som på mange måter opphever tyngdelovene.
Det kom klarest til uttrykk mot Aalesund i siste kamp. Med ti mann og et kvarter igjen var det de færreste som trodde på poeng.
Magnus Stamnestrø ville det annerledes, og utliknet med et stjernetreff. Dette er laget som ikke vet hva det vil si å vifte med det hvite flagget. Det, kombinert med klokskap og evnen til å strukturere et lag gjør at de hører til på øvre halvdel.
Likevel er de ikke trygge. De har allerede solgt kaptein Per Egil Flo. Malick Mane kan bli den neste som forsvinner. Det kan bli kostbart, og vi skal huske på at Hønefoss hadde omtrent samme poengsum på samme tidspunkt i fjor, og greide seg med et nødskrik.
Uansett, jeg er ikke alene om å være imponert av de svarte og hvite.
Slitne gulljagere
Det har vært "opplest og vedtatt" en god stund at gull, heder og tittel blir en kamp mellom Rosenborg og Strømsgodset. Det tror jeg fortsatt.
Likevel har det vært enkelt å se klare tegn på slitasje hos begge. Til sammen har de spilt seks kamper etter pausen under EM. Kun en av dem har vært virkelig god. Det var Rosenborgs kamp mot....Strømsgodset.
Trønderne har siden det spilt to dårlige kamper-med god keeper. Mot LSK hjemme var det til tider pinlig svakt.Det har gitt fire poeng. Kanskje er det nettopp det som avgjør til slutt, evnen til å omskape en svak prestasjon til et godt resultat.
Godsets to bortekamper mot Rosenborg og Haugesund var ingen "katastrofe", men under pari. Det ga null poeng. Etter pause mot Tromsø var de seg selv, og vant fortjent. Det er likevelmulig å ane en viss redsel for å oppleve det samme som i fjor, hvor de ble tatt igjen på høsten.
Ronny Deilas omlegging i pausen mot Haugesund til tre spillere bak hadde et lite element av gambling og panikk i seg. Det siste fordi han, med rette, har understreket så ofte at de er klart best som "seg selv". Det bør de fortsatt være for å ha sjanse til å ta et ligagull mange unner dem.
Backene høyt opp i banen
En annen trend internasjonalt som har blitt overført til mange norske lag gjelder frispillingsfasen i det bakre leddet. I stedet for å spille seg ut med de fire bakerste på en linje i starten, flytter de backene tidlig høyt opp i banen, og legger midtstopperne langt fra hverandre.
Dette kan de gjøre nettopp på grunn av at de fleste nå presser kun med en spiss. Fordelen er at de tvinger motstandernes kanter lavt i banen, fordi de færreste tar sjansen på å havne i undertall med egen back. Men det er også ulemper og risiko.
På Lerkendal senest i helgen så vi backer som forsvant når det var kamp om ballen både hos egne stoppere og midtbanespillere, og etterlot seg store tomme rom bak seg.
En annen ulempe er at det er lett å bli feilvendt når de tar imot ball. Mange ganger tenker jeg at det er bedre å ligge ti meter lavere i banen og motta ball rettvendt enn å måtte snu seg med ballen.
Som alt annet: Det er veldig sjelden i fotball at en taktisk justering kun har fordeler. I så fall hadde alle gjort det - hver gang.
Keeperkrisen avblåst
For bare få år siden stilte mange spørsmålet om hvem som skulle stå fram som den neste landslagskeeperen da Thomas Myhre ga seg. Nå har vi svaret: Det er mange.
Det er høyt nivå hos mange av burvokterne i årets liga. Det beste er at mange av dem har norsk pass. Rune Jarstein var den naturlige arvtageren. Nå presses han fra flere kanter. Både Andre Hansen, Sten Grytebust, Gudmund Kongshavnog ikke minst Ørjan Nyland har egenskaper som gjør at de kan nå langt, i hvert fall så langt at de står på landslaget. Det er betryggende, selv om det gjør at gjennomsnittet for scoringer går ned i en herlig og uforutsigbar liga.