VM-klasse! Det er bare å gjøre seg klar til en herlig nervepirrende fotballhøst.
Italia-kampen viste at de norske gutta er gode for VM.
Ring ut 3. og 7. september på kalenderen. Sett også et stor rød runding rundt 8. og
12. oktober. Først er det Slovenia borte og Skottland hjemme. Deretter venter
Moldova på Ullevaal og Hviterussland i Minsk i den avsluttende puljekampen.
Fremadstormende unggutter
Går alt som vi håper og tror, ender det med play
off-kamper på senhøsten. Vi har i hvert fall de rette typene til å spille oss helt
frem til neste års VM i Tyskland:
En trygg og god keeper i Thomas Myhre.
Et solid forsvar med karer som fryktløst kaster seg inn i duellene med hodet først.
En midtbane med sjefen Martin Andresen og strikkmotoren Kristofer Hæstad.
Offensive spillere med fart, gjennombruddskraft og ekstremkvaliteter.
I bakhånd et fremadstormende U-landslag med spennende typer som Bjørn Helge Riise og
Christian Grindheim.
Det er ikke alltid like lett å lete frem superlativene etter en målløs fotballkamp i
guffent sommervær, men Norge-Italia var ikke en typisk 0-0-kamp. Innsatsen var
prima. Det var trøkk, entusiasme og offervilje fra første til siste sekund, selv om
det i perioder var fint lite som skjedde foran målene.
En ny stjerne
Siden Myggen vinket farvel til landslagsfotballen for snart fem år siden, har Norge vært på leting etter en midtbanekriger. Nå er han funnet.
Man skulle ikke tro at Kristofer Hæstad spilte sin første A-landskamp fra start da
han begynte med å takle og dytte unna italienske superstjerner. Start-kleggen bare
fortsatt med det. Han var over alt, og ga Norge den ballvinnende dimensjonen som har
vært så sårt savnet de siste årene.
"Doffen" gjorde det så enkelt at det så elegant ut. Dessverre var det ikke alle som
var like presise. For det var den manglende presisjonen som skilte Norge fra seier
og tre poeng i går.
For unøyaktig
Dødballene skulle være vårt farligste angrepsvåpen, men hverken cornerne,
frisparkene eller innkastene til Morten Gamst Pedersen ga målsjanser. Litt fordi
bevegelsene til de andre ikke var gode nok, mye fordi Gamsten ikke var treffsikker
nok, men mest av alt fordi italienerne kanskje er verdens beste til å forsvare seg.
Martin Andresen var god. Ja, direkte kunstnerisk da han dro bort to italienere med
en Cruyff-finte rett før pause. Da sto det ikke i stil da hans neste involvering
endte med et håpløst frispark utover sidelinjen.
Det hjalp heller ikke at John Carew frekt og freidig vendte borte Fabio Cannavaro
inne i straffefeltet når han fire minutter senere ved et enkelt mottak endte med at
ballen rullet ut over sidelinjen. Slike irriterende og enkle feil ble ødeleggende på
det som kunne ha blitt ett av de virkelig store øyeblikkene i den norske
fotballhistorien.
0-0 — som ventet
Italia kom til Ullevaal for å spille uavgjort. Det preget også latinerne. De ble
stående ganske passive, og det passet Norge perfekt. Dessverre ble det bare nesten,
men som råsterke og gode John Carew sa etterpå:
— Vi må vinne omtrent alle de gjenstående kampene. Det tror jeg at vi greier.
Jeg også. I hvert fall hvis Italia-gutsen overlever sommeren.