VM-klasse! Det er bare å gjøre seg klar til en herlig nervepirrende fotballhøst.

Italia-kampen viste at de norske gutta er gode for VM.

Ring ut 3. og 7. september på kalenderen. Sett også et stor rød runding rundt 8. og

12. oktober. Først er det Slovenia borte og Skottland hjemme. Deretter venter

Moldova på Ullevaal og Hviterussland i Minsk i den avsluttende puljekampen.

Fremadstormende unggutter

Går alt som vi håper og tror, ender det med play

off-kamper på senhøsten. Vi har i hvert fall de rette typene til å spille oss helt

frem til neste års VM i Tyskland:

  • En trygg og god keeper i Thomas Myhre.

  • Et solid forsvar med karer som fryktløst kaster seg inn i duellene med hodet først.

  • En midtbane med sjefen Martin Andresen og strikkmotoren Kristofer Hæstad.

  • Offensive spillere med fart, gjennombruddskraft og ekstremkvaliteter.

  • I bakhånd et fremadstormende U-landslag med spennende typer som Bjørn Helge Riise og

Christian Grindheim.

Det er ikke alltid like lett å lete frem superlativene etter en målløs fotballkamp i

guffent sommervær, men Norge-Italia var ikke en typisk 0-0-kamp. Innsatsen var

prima. Det var trøkk, entusiasme og offervilje fra første til siste sekund, selv om

det i perioder var fint lite som skjedde foran målene.

En ny stjerne

Siden Myggen vinket farvel til landslagsfotballen for snart fem år siden, har Norge vært på leting etter en midtbanekriger. Nå er han funnet.

Man skulle ikke tro at Kristofer Hæstad spilte sin første A-landskamp fra start da

han begynte med å takle og dytte unna italienske superstjerner. Start-kleggen bare

fortsatt med det. Han var over alt, og ga Norge den ballvinnende dimensjonen som har

vært så sårt savnet de siste årene.

"Doffen" gjorde det så enkelt at det så elegant ut. Dessverre var det ikke alle som

var like presise. For det var den manglende presisjonen som skilte Norge fra seier

og tre poeng i går.

For unøyaktig

Dødballene skulle være vårt farligste angrepsvåpen, men hverken cornerne,

frisparkene eller innkastene til Morten Gamst Pedersen ga målsjanser. Litt fordi

bevegelsene til de andre ikke var gode nok, mye fordi Gamsten ikke var treffsikker

nok, men mest av alt fordi italienerne kanskje er verdens beste til å forsvare seg.

Martin Andresen var god. Ja, direkte kunstnerisk da han dro bort to italienere med

en Cruyff-finte rett før pause. Da sto det ikke i stil da hans neste involvering

endte med et håpløst frispark utover sidelinjen.

Det hjalp heller ikke at John Carew frekt og freidig vendte borte Fabio Cannavaro

inne i straffefeltet når han fire minutter senere ved et enkelt mottak endte med at

ballen rullet ut over sidelinjen. Slike irriterende og enkle feil ble ødeleggende på

det som kunne ha blitt ett av de virkelig store øyeblikkene i den norske

fotballhistorien.

0-0 — som ventet

Italia kom til Ullevaal for å spille uavgjort. Det preget også latinerne. De ble

stående ganske passive, og det passet Norge perfekt. Dessverre ble det bare nesten,

men som råsterke og gode John Carew sa etterpå:

— Vi må vinne omtrent alle de gjenstående kampene. Det tror jeg at vi greier.

Jeg også. I hvert fall hvis Italia-gutsen overlever sommeren.