Nyere norsk fotballhistorie er enkel å definere. Den handler om Rosenborg mot "røkla". Lenge, altfor lenge for alle andre, var RBK lokomotivet, eller fyrlykta som samtlige norske klubber forsøkte å navigere etter. Så skjedde det noe. Lokomotivet i norsk fotball ble plutselig en av vognene i stedet. Den enkle forklaringen er at de mistet mye av sin egen identitet. Den fant de igjen da de hentet tilbake en av sine egne.

Kåre

Kåre Ingebrigtsen ble ansatt midlertidig mens nesten hele landet nøt rekordvarme og temperert badevann i fjor sommer. Det har vist seg å være et meget klokt valg.

Gode ledere vet å dra nytte av folk som kan mer enn seg selv på mange områder. De er også smarte nok til å ikke legge skjul på det utad.

Noe av det klokeste Kåre Ingebrigtsen gjorde var å signalisere klart og tydelig at han ville dra mest mulig nytte av den og de som har formet klubben han overtok.

Nils Arne Eggen og Bjørn Hansen ble "bundet til masta" som inspiratorer, samtalepartene, mentorer— kall det hva du vil. Hvor hyppig- og hva de har bidratt med kjenner jeg ikke i detalj. Det jeg vet var at det var klokskap, for det ga et ekstremt tydelig signal om retning og ambisjoner. Det handlet om å bli best- som den beste utgaven av seg selv.

Identitet

Det har lyktes på en forbilledlig måte. Det er mange årsaker til det. Men igjen: Den aller viktigste er identitet.

Det beste eksemplet finner vi på midtstopperplass.

Sesongen startet med Tore Reginiussen og Stefan Strandberg som førstevalg. Førstnevnte forsvant ut med skade umiddelbart, den andre til ny klubb etter halv sesong. Det kunne gitt problemer. Det burde gitt problemer, fordi vi snakker om to av ligaens desidert beste spillere.

Når det ikke har skjedd er det fordi et lag som har en fasttømret filosofi og felles tankegods integrerer nye spillere mye enklere enn et lag som ikke har det. Denne utgaven av Rosenborg har et helg lag som tenker likt. Slike lag vinner pokaler.

At stort sett alle tenker likt betyr ikke at alle har vært like gode eller like viktige. Mesterlag trenger mesterlige spillere, noen som utgjør forskjellen på "nesten godt nok" og godt nok.

Mike Jensen er lederen, innpiskeren og inspiratoren. Han har hatt enkelte problemer i høst, men var lysende i vår.

Spisskompetanse

Pål Andre Helland har hatt samme kurve, med en skadeplaget høst. Likevel er han den i laget med den største spisskompetansen, et tilslag som egentlig tilhører andre breddegrader enn våre.

Jonas Svensson og Fredrik Midtsjø har gått veien fra å være "vannbærere" til offiserer i laget, to spillere å stole på-aldri dårlige, stort sett glitrende.

Andre Hansen har vært stødig, bakre ledd har, men noen unntak, vært bautaer av stabilitet, Tobias Mikkelsen har tatt en revansje overfor alle vi som ikke trodde på han, noe jeg unner han inderlig. Alexander Søderlund har vært alt for sterk og smart for de fleste motstandere, Matthias Vilhjalmsson og Yann- Erik de Lanley har vært et meget kloke kjøp.

Dirigenten Selnæs

Likevel er det Ole Selnæs som for meg står som et aller sterkeste symbolet på nåtid og fortid. Dette er rollen til de aller største dirigentene fra de to epokene hvor klubben hentet titler. Sverre Brandhaug og Bent Skammelsrud eide området rundt midtsirkelen, utilnærmelige og kloke. Nå gjør Ole Selnæs det samme, men tilfører rolla den mobiliteten og et ekstra arbeidsområde fotballens utvikling krever.

Summen av alt dette er en sesong der de ikke bare har vært best. De har vært helt overlegne. Klubben som de siste par årene har vært detroniserte , til overmål av Molde, har slått tilbake så hardt at det smeller i hele fotball-Norge.

Det er en inderlig velfortjent tittel, vunnet på den aller beste måten- i rollen som seg selv. Gratulerer!