Stevnet var en sammenhengende fornedrelse, der utrente utlendinger var hentet inn for å bli rundjult av norske boksere. Vi tror nok at mange av dem som jublet høyest lørdag, kanskje er litt lei seg når de har fått tenkt seg om.

Var det dette vi hadde tenkt oss?

Debatten om boksingen var spesielt het på 1980-tallet, etter at politikerne vedtok å forby profesjonell boksing i Norge. Forbudet kom i 1981, og det holdt i 35 år.

Lørdag kom proffboksingen tilbake, ekstatisk bejublet av statsminister, kulturminister og andre som følte seg tjent med å være til stede når Cecilia Brækhus skulle få innfridd sitt mangeårige ønske om å få bokse på norsk jord igjen.

Fikk du med deg denne?

Til Norge for å få pryl

Opplevelsen var så voldsom, i dobbelt forstand, at vi nå kan vente nye diskusjoner. Det var nok mange som denne kvelden fikk opp øynene for hva proffboksing egentlig er.

Ola Bernhus, kommentator i Aftenposten.

Interessen for stevnet var pisket i været på forhånd. Vi skulle få se toppidrett, et gigantisk idrettslig show vi aldri hadde hatt maken til. Det siste stemte. Men hva fikk vi se? Norske boksere i kamp mot motstandere som var åpenbart dårlig trent, runde rundt beltestedet og ute av stand til å forsvare seg. I hovedkampen fikk vi se den veltrente Brækhus herje med en utfordrer som knapt prøvde å stå imot.

Det var lett å se at franske Anne-Sophie Mathis egentlig hadde lagt opp, men tok imot en ekstra omgang juling og de slantene som fulgte med. Gjennomrusten, utrent, passiv.

Det var useriøst. Men statsminister og kulturminister gikk bananas av begeistring.

En del av idretten?

Spørsmålet er om boksingen fortsatt kan klare å styre debatten, eller om den vil handle om det den burde handle om: Bør boksing være en del av den norske idrettsbevegelsen?

Boksingens forkjempere har vært dyktige til å gjøre debatten til et spørsmål om hvor skadelig boksingen er. De har påpekt at andre idretter er like farlige og belagt det med statistikk. De har hatt et poeng. Det er mye som er farlig, og det gjelder mange av de idrettene som er organisert under Norges Idrettsforbund.

Men det er ett poeng som boksingen ikke kan snakke seg unna. I boksingen er hensikten å skade motstanderne. I andre idretter er skader noe som dessverre skjer på veien mot et annet mål, men reglene er ikke til fordel for den som skader andre. Tvert imot.

I boksing er det den som treffer motstanderen oftest og hardest, som vinner.

I ytterste konsekvens kan vi få oppleve at vinneren bæres på gullstol mens motstanderen ligger på ryggen på kanvasen.

Det har skjedd, men så ille gikk det ikke i Oslo Spektrum. Men mange synes det var ille nok at folk ble slått ned i den ene kampen etter den andre, mens 10 000 tilskuere og ledende politikere jublet av begeistring.

Da er det ikke et spørsmål om hvilke idretter som kan være farlig, men hvilke idretter der reglene premierer den som påfører andre skade.

Idretten bør også ha en moralsk side. Norge har utmerket seg ved sitt forbud mot proffboksing og sitt nei til høydehus. Bakstreversk, kanskje, men stilig også. Norsk idrett har stått for noe.

Men amatørboksing har vi godtatt, som om det er en prinsipiell forskjell på amatører og proffer i bokseringen.

Det store spørsmålet

Mitt personlige syn er at voksne folk gjerne må fortsette å slåss mot hverandre dersom de vil det. De må gjerne få snakke om «the noble art of self defence», sosial betydning, tradisjoner og Otto von Porat. Det er mye som er bra med boksing, spesielt på amatørnivå der boksernes helse er bedre ivaretatt.

Men at denne virksomheten skal være en del av norsk idrett?

Det tror jeg mange stiller spørsmål ved etter slagvekslingen lørdag kveld.

Hør siste episode av Aftenpodden Sport hvor det blir bokse-bakrus, tåkeprat og analyse av nedrykksstriden: