«Ett feilslag, og du kan fort se ut som en idiot, den største amatøren i verden», tenkte Tutta.
Tankene spant i hodet.
«Nå får du mange grå hår hvis du ikke lykkes.»
«Du er for gammel for dette.»
Stemningen på golfbanen i det skotske høylandet var fortettet. Hun var 38. Hadde hun det fortsatt?
Den ferske mammaen hadde jo hatt en golfpause. Nå sto hun på det 18. og siste hullet i Solheim Cup og kunne avgjøre hele turneringen mellom USA og Europa.
Suzann Pettersen, motstander Marina Alex, en ball, et hull og 90.000 tilskuere. Nå handlet alt om bare den siste putten.
Det var ingen vei tilbake. Køllebladet nærmet seg ballen. Verden sto stille.
Når hun ser ballens perfekte retning mot koppen, slippes køllen. Ansiktet forandrer seg. Jubelen, knyttede never, lukkede øyne et lite sekund. Feiringen starter.
Det er en eksplosjon av følelser. Lagvenninnene stormer mot henne på greenen. Tvilen hun har hatt tidligere på dagen, er borte. Hun hadde det. Hun leverte. Umiddelbart omfavnes Pettersen av de elleve andre på det europeiske laget på banen Gleneagles. Kapteinen Catriona Matthew, som har sittet på huk med foldede hender, er på vei til en mentalt tom Tutta.
Da får hun i folkehavet øye på mannen Christian som har den ett år gamle sønnen Herman på ryggen. Det er dem hun vil være nær. For alltid. Uten tvil. Hun fylles av en lykkefølelse hun ikke har kjent på før. Alt føles fullkomment. Hun har noe trygt og godt som venter og vet at hun ikke går til et tomrom.
I de neste minuttene tar veteranen avgjørelsen om å legge opp. «This is it». Det er over. Hun har bestemt seg. Synet av de aller beste, de som betyr mye mer enn en ny seier, en ny sesong og flere premiepenger, er der for henne.
Ni ganger har Suzann Pettersen vært med i Solheim cup som er lagkampen mellom USA og Europa i golf. Dette er og blir den siste.
Da Tutta sto opp denne morgenen 15. september 2019, var OL i Tokyo fortsatt målet. Når hun sitter og gråter ved sønnens seng på hotellrommet om kvelden, har hun sagt farvel til livet som golfspiller.
Det kjennes godt.
Er hun aldri på kontoret?
I de nybygde klubblokalene til Oslo golfklubb på Bogstad har Suzann Pettersen satt seg ned ved et av småbordene. 39-åringen gir ut boken Tutta med undertittel Uten mot, ingen ære. Den handler om livet og karrieren. Det startet akkurat her på denne banen da hun var liten jente. Sammen med pappa la hun grunnlaget for det store som skulle komme. Time etter time med trening.
Er hun aldri på kontoret? Kommentaren kom nylig fra et av klubbens medlemmer. Årsaken er at hennes navn står på en av dørene. Dermed måtte klubben sette opp bokstavene MØTEROM under Suzann Pettersen.
For Pettersen jobber ikke her, men hun finnes over alt. I et møterom er fire bilder satt sammen til ett stort. Det viser bevegelsene da hun sørget for at Europa vant for sjette gang i Solheim Cup.
Lettelse, men også ekstase, køllen som ligger på bakken. Tutta i hvit bukse, en overdel i blått, topplue og to knyttede hender. Den norske superstjernen i et uforglemmelig øyeblikk.
Så talentet og entusiasmen
I etasjen under er det et glassmonter med de fem kongepokalene som hun tok før hun la den store golfverden for sine slag. Men også mye større pokaler, premier, køller, en signert caps og over dem bagene fra Solheim Cup. De har hennes navn.
Klubbens største stjerne rakk å være med der ni ganger. Men hun rakk også å få med seg 15 seire i LPGA, kvinnenes største tour. Av dem to Major-seire. Større blir det ikke.
Mange av de eldre medlemmene som går forbi mot Golfland, klubbens nye, innendørs treningsbane, husker den ivrige ungjenta. Det måtte bli noe stort av henne, tenkte de. Allerede 10 år gammel fortalte hun moren at hun skulle bli verdens beste golfspiller.
I 20 år var hun proff, alltid på farten til en ny bane på et nytt kontinent. Snart var en av de største med eget hus i Orlando, USA og millioner av dollar på bok.
I årenes løp var det en rekke trenere, caddier og andre støttespillere som fulgte henne tett. Kontraktene ble avsluttet hvis hun følte at hun kunne mer enn dem eller at kjemien manglet. Det var noen konflikter. Noe hun måtte ta tak i. Det gikk stort sett greit.
Men det er ett brudd hun angrer på.
Opptatt av den menneskelige siden
Jan Ove Nystuen var hennes manager i 12 år, inntil begge parter ble enige om at veiene skulle skilles. Senere savnet hun ham, samtalene og det at han alltid tok menneskelige hensyn. Han var «en fantastisk ressurs».
– Av og til skjønner man ikke hva man har før man ikke har det lenger, erkjenner hun.
Den sindige gudbrandsdølen var opptatt av henne som person. Ikke om rankingen gikk til helvete og dermed tap av inntekter.
For historien viser at det gikk litt opp og ned:
Bakgrunnen for splittelsen var hennes egen ambisjon om å teste seg selv som produkt i markedet. Ta en større del av kaken. Men i møte med nye forbindelser opplevde hun sider i forretningslivet som hun ikke var komfortabel med.
Ble hun skadet, tenkte samarbeidspartnerne mest på hvor mange dollar som gikk rett vest. For henne ble det feil å bli behandlet på den måten. Hun var et menneske med følelser.
«Unnskyld meg, men jeg har faktisk et hjerte som slår her», sa Pettersen.
Hun gjenforteller hva hun kunne si i et møte.
Kanskje var det akkurat det som slo gjennom da tiden med Nystuen var over. Helt fra barndommen hadde hun gått sine egne veier.
Egoist? Helt nødvendig
Oslojenta kunne levd enda mer glamorøst og omgitt seg med kjente fjes i USA. Pettersen var ikke en slik type som brukte tid utenom på det som ikke hadde noe med golfen å gjøre.
For den norske spilleren dreide alt seg om trening, soving, reising og forberedelse til neste turnering. Derfor måtte det også bli slutt med en tidligere samboer. Tiden måtte brukes på å være egoist og gå fullt og helt inn for golfen.
Han ønsket henne lykke til. Hun fortsatte med å nekte seg selv nytelse.
Sin egen høvding
– Jeg kunne vært snillere mot meg selv, gitt meg selv en større frihet til å nyte. Men det har vært mitt DNA bare å male på, innrømmer Tutta nå.
Hun tillot seg aldri å suge på karamellene, men måtte videre. Forbedre seg, lære, være i prosess.
Verdensstjernen, hun som var og er større i USA enn i Norge, ble flinkere til å si nei.
Til slutt endte det opp i en boble der alt som tok energi, ble utelukket. Samtidig skulle hun bygge et eget team og være sin egen høvding.
Norske Suzann Pettersen ble kjent for å ha stålkontroll og tellekanter. Alltid godt forberedt, ute i god tid og ikke minst ærlig i etterkant av en turnering. En krevende sjef.
Forlangte oppriktighet
Hun ville at de rundt henne skulle si hva de mente. Bare på den måten kunne hun komme videre.
– Ja, jeg har vært krevende å samarbeide med, en «pain in the ass». Det har vært utfordrende å jobbe med meg. Hvis det endte opp med at jeg hadde mest kunnskap, ble det feil rekkefølge.
Samtidig hadde Tutta og trenerne gjensidig respekt for hverandre. Det var stor takhøyde. Alt bunnet i god kommunikasjon.
Suzann Pettersen, på det beste nummer to på verdensrankingen, samlet hele veien kunnskap og erfaring. Hun sammenligner det med å bygge opp et bibliotek. Eller enda bedre: Være så godt forberedt til eksamen at man nesten ikke kan vente på oppgaven.
Derfor ble det også suksess. Men mellom der tunge tider, skader og motbør.
Tutta drar frem at i golf taper du mye mer enn du vinner. Stort sett går man skuffet av banen. I hennes beste sesonger vant hun kanskje fem turneringer, men spilte 30. Noen ganger fikk hun ikke ut det beste der og da. Det var bølgedaler, men hun ble fort klar over dette:
– Du må spille mye når jernet er skikkelig varmt.
Golflivet ga ikke lenger mening
Tutta hadde giftet seg i 2017 og blitt mamma til en liten pjokk etter et utfordrende svangerskap året etter. De tre hadde begynt å skape en ny formel for hvordan hverdagen kunne være. Men fortsatt var den nybakte mammaen innstilt på comeback.
Forespørselen om å spille Solheim Cup kom derfor beleilig. Kapteinen Catriona «Beanie» Matthew visste hvem hun plukket ut. En norsk spiller som elsket press og som omfavnet de store scenene.
I forberedelsene måtte Tutta delta i to turneringer i USA og Canada. Da hun var ferdig med dagens økt og satt mutters alene på hotellrommet, kom savnet. De Suzann Pettersen brydde seg mest om, var hjemme i Oslo. Ni timer unna.
– Det ga ikke mening. Derfor sa jeg til mannen min at skal jeg fortsette, blir det med alle tre på tur.
Og sånn ble det. En kort periode.
– Du var sammenhengende som topp-10 i verden i 436 uker, som er mer enn åtte år. Hva er du mest stolt av i karrieren din?
– Det irriterer meg når folk sier det. Jeg var bare et par uker utenfor topp fem, sier Pettersen med et lurt smil.
Hun har hørt det mange ganger og skjønner at folk nevner det slik.
Statistikken er én ting, men det at hun vant sin første Major-turnering i 2007 og deretter i 2013 ble høydepunktene. Fire seire i Solheim-cup med Europa rager også høyt.
– Den siste sesongen var jeg i nærheten av toppnivået, men hva hadde enda en seier betydd? Forskjell i mitt liv? Ingenting. Blir du litt likegyldig til det, er det bare å si takk og farvel, sier Tutta.
Men det skal sies at hun spilte inn litt penger gjennom karrieren. Grafikken viser den historiske pengepremielisten for LPGA:
Ble stoppet av barnebestemmelsene
Likegyldig var hun i alle fall ikke som 11-åring, da hun var mer enn god nok for å representere Oslo golfklubb i junior-NM for lag. Hun hadde vært med i juniorgruppen fra hun var åtte. Men da lagvenninnene dro med bussen, sto hun gråtende igjen på parkeringsplassen. Den yngste ble stoppet av de norske barneidrettsbestemmelsene.
– Jeg har forståelse for at de er der. Men i den tiden vi lever nå, kan de diskuteres. I alle de store idrettene blir de beste bare yngre og yngre. Hun som vant French Open, var 19 år. Alpinisten Lucas Braathen (20) kom i verdenstoppen som 19-åring og vant sitt første verdenscuprenn i Sölden i oktober. Som tiåring la han en tiårsplan sammen med faren. Mange barn i den alderen er ambisiøse, mener Tutta.
Koreanske golfspillere har spilt profesjonelt i hjemlandet i fem år når de debuterer i LPGA, der aldersgrensen er 18 år.
– De skjønner ikke at de kan bli valgt til Årets rookie (nykommer).
– Jeg forstår at vi i Norge skal være beskyttende og at allsidig erfaring er lurt. Samtidig må det være åpenhet for å kunne følge egne ambisjoner. Jeg er gjerne med på den diskusjonen.
Må trene i mørket
Tutta merker at egoet når det gjelder golf, er borte.
– Hva kommer det av at du nesten ikke har tatt i en kølle siden du la opp?
– Golf er ferskvare. Når jeg nå ikke har kontroll, er det vanskelig å gå ut å nyte det. Jeg kan ha lyst til å spile med venner, men har tenkt i mitt stille sinn at da må jeg gå ut og tyvtrene først.
Ansiktet sprekker opp i et stort smil, en stor kontrast til det hun antar folk tror om henne, at hun er sær og sur.
– De som kjenner meg, vil kanskje si akkurat si det motsatte. Det vil også mine argeste konkurrenter si, de som står meg nærmest i dag. De var redd for meg i begynnelsen, så endret det seg da vi var mer sammen.
Litt for stort nattbord
Basen er Oslo nå. Huset i Orlando ble solgt i april-mai. Alle tingene kom hjem i en full 40 fots container.
– Her hjemme er det ingen ting som passer. Nattbordet vi hadde hatt der borte, så ut som et spisebord her. Alt er stort i Amerika.
– Og der hadde du jo også en venn som heter Donald Trump, som du har kjent siden 2006. Hva tenker du om presidenten nå?
– Jeg har lært min lekse og gidder ikke uttale meg. Det eneste jeg kan si er at han er seg selv lik, enten han er privat eller offentlig, svarer Tutta og legger til:
– Og han slo meg aldri i golf.