Mens han var aktiv i MMA ønsket ikke Bergh noe fokus på de utenomsportslige tingene han har vært igjennom.
Da tragedien nylig rammet ham igjen, bestemte han seg for å legge opp. Nå vil han fortelle.
– Jeg ville ikke at karrieren min skulle defineres eller bygge på et narrativ om at jeg hadde en tragisk bakgrunn. «Stakkars han som mistet moren og broren sin», sier Bergh til VG.
– Det handler om eierskap til min historie. Det er viktig å få frem at det ikke er synd på meg. Men man må ta vare på tiden og leve livet så lenge man har det, sier han.
For kampsportinteresserte er Bergh velkjent som sentral i miljøet på Frontline Academy i Oslo.
Lenge var han spådd å bli «den neste store» norske utøveren internasjonalt, men skader, avlysninger og utsettelser har sørget for mange nedturer.
– Det kunne resultatmessig vært bedre, og det ble aldri UFC. Samtidig har jeg reist mye, trent med store stjerner og vært en del av et miljø på Frontline med utøvere i verdensklasse, sier Bergh og slår fast:
– Jeg er stolt av arbeidet jeg la ned og glad for det jeg fikk til.
Nå bruker han tiden sin til å kommentere MMA for Viaplay. I tillegg kommer podkasten «Ganske aktuelt med Kenneth Bergh» stadig ut med nye episoder.
Hjernerystelsene
Det er snart tre måneder siden han tok beslutningen om å legge opp. Brorens død var utslagsgivende, men Bergh hadde i forkant bekymret seg for å få flere hjernerystelser.
– Selv om jeg aldri har blitt knocket ut i kamp eller på trening, så betyr ikke det at hjernen min ikke kan ta skade. Det sier seg selv at det ikke er optimalt å få for mange smeller her.
Han prikker seg på hodet med pekefingeren og smiler:
– Jeg er veldig, veldig glad i kampsport og MMA, men ofrer ikke absolutt alt.
En kampsportutøver med mange tatoveringer, store muskler og blomkålører kan jo potensielt bidra til noen fordommer. Men bak det tøffe inntrykket er det en pratsom, kunnskapsrik og karismatisk fyr.
Noen vil kanskje også la seg overraske av at han er en skikkelig «bokorm».
– Jeg har lest hver eneste dag siden jeg var liten, og er opptatt av å ta vare på hodet. Jeg vil lære, forstå og være nysgjerrig som jeg alltid har vært, sier Bergh.
Og bøker har det blitt mange av, minst én i uken siden barndommen. Han har ført nøye statistikk, og leser aldri en bok to ganger fordi hukommelsen er for god til at det blir interessant.
Blant favorittforfatterne er Ludwig Wittgenstein, Herman Melville, Haruki Murakami og Lev Tolstojs Anna Karenina.
Men i sommer hadde hodesmellene gitt ham noen skremmende advarsler.
– Det var en periode jeg snakket mer engelsk enn norsk hjemme fordi jeg ikke husket ordene.
Dødsbudskapet
Prosessen med å slutte med MMA var i gang, og så kom den tragiske beskjeden – på Kenneths 34-årsdag.
Den to år eldre broren Richard hadde ikke ringt for å gratulere, og Kenneth stusset litt over det.
– Da ringte pappa og sa «Richard er død ...»
Broren hadde lagt seg til å sove kvelden før, og våknet aldri opp igjen.
– Obduksjonen viste ingen tegn til noe uvanlig. Den mer inngående rapporten får vi ikke før om mange måneder, og det er ikke sikkert det gir svar, sier Kenneth.
– Det var helt ufattelig at han plutselig var borte. Vi hadde et nært forhold, trente ofte sammen og han hadde en liten sønn som betyr mye for meg.
– Richards død ga meg en bestemt følelse av at «nå må jeg finne på noe annet». Jeg tok det som et tegn på at nå var det i hvert fall tid for å legge opp.
At mennesker i nær familie dør i ung alder er Kenneth Bergh dessverre godt kjent med.
Familiebildet fra konfirmasjonsdagen hans er en trist påminnelse om alle som er borte. Han vokste opp på Holmlia og Manglerud. Foreldrene skilte seg tidlig etter at minstemann Kenneth kom til verden.
Ble narkoman
Han presiserer at faren har vært en viktig støttespiller hele veien.
– Og nå er det bare oss to igjen, sier Kenneth.
Oppveksten bar preg av dårlig økonomi, men samtidig var det mer enn nok omsorg og samhold.
Eldstebror Thomas fikk tidlig problemer med rus og kriminalitet. Kenneth husker godt at han var borte i lange perioder, og at det var vanskelig når han kom hjem.
– Thomas var et forbilde, og det var mange lyspunkter også. Samtidig var det åpenbart at han hadde store, store problemer. Det endte tragisk.
– Han ble drept. Det var Richard som ringte og fortalte meg det, sier Kenneth stille.
Ingen dømt
Kenneth ønsker ikke å si noe om omstendighetene, men understreker at det ikke er noen tvil om at broren ble tatt livet av.
– Er noen dømt for det?
– Nei, og det ble aldri en sak som fikk noe oppmerksomhet. Mennesker er dessverre ikke like mye verdt. Han var narkoman og inn og ut av fengsel. Hadde det skjedd deg, eller meg, ville det fått en helt annen oppmerksomhet.
– Jeg er ganske sikker på at historien til Thomas har gjort meg enda mer bevisst på mitt forhold til rus. Jeg har drukket alkohol, riktignok svært lite, men aldri ulovlige rusmidler.
I tenårene fikk Kenneth sansen for kampsport, og i MMA fant han endelig en idrett der han virkelig hadde talent.
EM-gull etter morens død
Tidlig i 20-årene tok han EM-gull i amatør-MMA, og det til tross for at han bare noen uker tidligere hadde mistet en annen viktig støttespiller.
For i mai 2012 døde moren Lill-Karin. Hun hadde slitt i mange år med kronisk betennelse i bukspyttkjertelen og var hardt rammet av tilleggssykdommer.
– Hun sovnet stille inn i sengen sin.
– Jeg har følt at hver gang jeg har møtt sorg og motgang, også sportslig, så har det gjort meg sterkere og mer takknemlig. Det har gitt meg motivasjon til å gjøre ting, sier Bergh.
– Slik var det med tapet av Thomas, mamma og besteforeldrene mine. Det har til en viss grad vært det etter at Richard døde også, men den drivkraften vil jeg bruke til å gjøre noe annet enn MMA.
– Jeg vil nyte hver eneste dag jeg lever, og være til stede for dem rundt meg, sier Bergh.