Noen smiler. Noen jubler. Noen kaster opp eller deiser i bakken. Enhver målgang på Oslo Maraton er forskjellig.
Men Audun Mo (36) skiller seg ut. Han tar til tårene når han krysser målstreken.
– Det betyr så mye. Jeg kjenner det på meg ... dette er mer enn et løp, sier han til Aftenposten.
Han har akkurat fullført Oslo-trippelen (først maraton, så halvmaraton og til slutt en 10-kilometer). Men de totalt 73 kilometerne har ikke vært den egentlige barrieren. Det har traumene vært. For fire år siden ble samboeren hans drept da hun skulle hente startnummeret hans.
Dette er historien om supermosjonisten som opplevde alles verste mareritt – og hvordan treningen hjalp ham ut av det.
«Det er ingen enkel måte å si dette på»
Fire år er gått. Men Audun Mo glemmer aldri lyden, den av mobilen som treffer bakken etter å ha glidd ut av de skjelvende hendene hans. Det er som om hørselen skrus opp hundre ganger når de brutale ordene kommer fra presten:
«Det er ingen enkel måte å si dette på. Men Karine er død.»
Mo hører budskapet, uten å fullt ut forstå det. Men det er sant: Samboeren Karine Wang er nettopp blitt påkjørt av en lastebil i Oslo sentrum.
Hun var på vei hjem, skulle bare hente startnummeret hans til Oslo Maraton. Nå er hun borte.
Den høsten i 2018 kjente Mo på en avsmak. Han skulle aldri løpe Oslo Maraton igjen. Trodde han.
Angst og depresjon
Skjønt, i dagene etter tragedien er tankene på mosjonsløp så fryktelig langt unna.
Mens glade løpere krysser målstreken i Oslo, er stillheten hjemme hos Mo øredøvende. For det er noe som mangler. Plutselig er han blitt alenepappa til sin og Karines datter. Hun var kun 14 måneder gammel.
– Hvilke følelser kjente du på de dagene?
– Alle. Det var et enormt spenn av kaos, sorg, fortvilelse og sjokk.
Milslukeren som elsket friluftsliv, tør nå knapt forlate huset. Å sove blir vanskelig. Å spise blir vanskelig. Kiloene raser av. Han blir redd for at det skal bli stille rundt ham. Men han er også høysensitiv for høye lyder.
Han som er psykiatrisk sykepleier, og har brukt yrkeslivet til å hjelpe andre, har selv havnet i et følelsesmessig helvete. Han beskriver det som å være «i ytterkanten av seg selv». Angsten og depresjonen er så altoverskyggende.
– Jeg tenkte ikke på å ta livet mitt, men jeg tenkte på hva som skjer hvis ikke jeg er her. Det var jo en utvei. Dette er noe som ofte oppleves vanskelig for menn, det å snakke med noen og sette ord på følelsene.
Et friminutt fra sorgen
I dag er én tanke ekstra sterk for ham: At døtrene ble hans livbøye. Ingen andre skulle få være pappa til dem.
Og sakte kommer han ut av sorgen, steg for steg.
Mo husker fortsatt den første løpeturen. «Jeg må ha sett ut som en 85-åring», smiler han. Én fot foran den andre. Tårene rant. Mo brøt sammen.
Men den snikende mistanken, den om at løpingen kan hjelpe ham ut av mørket, viste seg til slutt å stemme.
– Hvert fall hvis man løper på en sti, må man være bevisst på så mye. Hvor man setter føttene, lyder, lukter. Da hadde jeg ikke kapasitet til å være lei meg. Jeg ga meg selv et friminutt fra sorgen.
Løpet han aldri fikk løpt
Utgangspunktet var at han ikke hadde lyst til noe. Men så kom lysten til å bevege seg. Så lysten til å trene. Og etter hvert har Audun Mo beveget seg mot det mer ekstreme.
Han har fullført en Ironman-triatlon i København. To ganger har han løpt Oslofjorden Rundt, et ultraløp på 160 kilometer.
Kroppen er gjennomtrent. Harde, senete ben. En sterk brystkasse. Og et fokusert blikk. Typen som er som skapt for Oslo Maraton. Men likevel har løpet budt han mot så lenge. Minnene har vært for vonde.
– Jeg har vært klar fysisk, men ikke mentalt klar til å komme tilbake til Oslo der Karine ble påkjørt og drept. Det er såpass mange følelser knyttet til det å være i Oslo sentrum. Det skjedde jo i forbindelse med at hun skulle hente startnummeret. Det var løpet jeg aldri fikk løpt. Derfor har det vært vanskelig.
Tok Oslo tilbake
Likevel satte Audun Mo seg på toget grytidlig lørdag morgen. Inn mot Oslo. Inn for å hente startnummeret.
Oslo-trippelen er knallhard. Etter halvmaratonen, og over 60 kilometer i løypen, er Mo skikkelig sliten. Men han stapper litt godteri i lommen på sekken og legger ut på de siste 10 kilometerne.
Mo har fortalt historien sin, både til medier og i den nye boken hans, som heter «Det finnes ingen enkel måte å si dette på». Gjennom løypen klapper folk han på skulderen og heier han frem.
Til slutt løper Mo inn på Rådhusplassen for siste gang. Etter over åtte timer i aksjon tar følelsene overhånd.
Etter målgang kommer en trippel-deltager bort.
«Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Dette er sterkt», sier han. Audun Mo takker.
Han kjenner bare på lettelse over at han klarte det. Denne lørdagen tok han Oslo tilbake.
I 2019 skrev A-magasinet om ulykken og en omstridt sykkelvei. Les reportasjen her.