Italia klarte det i 1934 og 1938 og Brasil i 1958 og 1962.
Argentina vant i 1978 og 1986. Med Lionel Messi kom den tredje VM-tittelen.
Her er de 21 VM-finalene før søndagens kamp.
1930: Uruguay-Argentina 4–2 e.e.o.
Historiens to første VM-finalister var ikke engang enig om hvilken ball som skulle brukes.
Begge ville bruke sin egen. Dommeren, belgiske John Langenus, fant til slutt råd: Argentinas relativt runde lærkule kunne brukes før pause og så vertslandet Uruguays ball i 2. omgang.
Det var mer å stri med før avspark. Argentinas tøffe midtstopper Luis Monti ble drapstruet, og dommer Langenus krevde at det måtte være en rømningsplan for å få ham selv raskt tilbake til skipet (europeerne kom til Uruguay med båt) hvis det skulle bli bråk.
Tilsynelatende var ballen viktig, for med argentinsk ball sto det 2-1 til gjestene ved pause. I 2. omgang, med Uruguays ball, gikk det atskillig bedre for vertene, som til slutt vant 4-2.
1934: Italia-Tsjekkoslovakia 2–1
– Gud hjelpe dem hvis de taper, skal ha vært Benito Mussolinis «oppmuntrende» hilsen til de italienske VM-spillerne foran finalen.
VM gikk for første gang i Europa, nærmere bestemt i Italia, der nevnte Il Duce benyttet muligheten til å spre sin fascistpropaganda, på samme måte som Adolf Hitler skulle gjøre det i OL i Garmisch-Partenkirchen og Berlin to år senere.
Mussolini fikk til slutt oppfylt sitt ønske om italiensk gull, men finalemotstander Tsjekkoslovakia ledet lenge 1-0. Italia, med Raimundo Orsi, Angelo Schiavio og Giuseppe Meazza som de største stjernene, klarte likevel til slutt å vinne 2-1 etter ekstraomganger.
Hva som hadde skjedd med de italienske spillerne hvis de ikke hadde vunnet gullet?
Det vet vi - heldigvis - ikke...
1938: Italia-Ungarn 4–2
Italia ble igjen verdensmestere. Fortsatt med Benito Mussolini ved makten.
Det kunne ha blitt stopp for italienerne allerede i den første runden, mot Norge. For med bronselaget fra 1936-OL som stamme hadde Norge et veldig bra lag. I OL hadde det blitt 1-2-tap for nettopp i Italia i semifinalen, etter ekstraomganger. Nøyaktig det samme skjedde denne gang, i 1938.
Som i 1934 var det Vittorio Pozzo som ledet Italia. Da bussen deres var på vei til finalen mot Ungarn, var det totalt kaos rundt stadion i Paris og Pozzo beordret bussjåføren at de skulle returnere til hotellet og vente. Det var trolig et genitrekk.
Gino Colaussi og Silvio Piola sto begge for to italienske mål i finalen.
Giuseppe Meazza var med på Italias vinnerlag både i 1934 og 1938 og skulle være et velkjent navn for de fleste fotballinteresserte. Kanskje ikke på grunn av VM-titlene, men takket være en viss stadion i Milano.
1950: Uruguay-Brasil 2–1
1950-VM hadde ingen finalekamp i ordets rette forstand, men den siste gruppespillkampen mellom Uruguay og Brasil var den avgjørende.
To minutter før slutt gjorde målvakten Moacyr Barbosa tabben som førte til at Brasil ikke ble verdensmester. Det skjedde foran vel 200.000 (!) hjemmefans på gigantiske Maracanã i Rio de Janeiro.
Hele nasjonen var sikker på at VM på hjemlig gress skulle ende med gull. Hvordan kunne de tape med så mange supportere, med den aller beste angrepsrekka i verden på den tiden (Jair, Ademir og Zizinho).
Det var høyrevingen Alcides Ghiggia som uventet klarte å få ballen mellom nærmeste stolpe og Barbosa. Keeperen ble liggende på magen, helt inntil stolpen og fortvile.
Matchvinner Ghiggia sa mange år senere: «Bare tre mennesker har, med en eneste bevegelse, stilnet Maracanã stadion: Frank Sinatra, Paven og meg».
1954: Vest-Tyskland-Ungarn 3–2
De mektige magyarene revolusjonerte fotballen. I løpet av seks år og 53 kamper tapte Ungarn bare en eneste gang.
Den ene kampen var VM-finalen i 1954. Ikke rart at tyskerne har døpt den «underet i Bern».
Ungarn spilte et revolusjonerende 4-2-4-system, og lanserte et nytt våpen i fotballen: En tilbaketrukket spiss. Ungarerne hadde allerede slått Vest-Tyskland 8-3 i gruppespillet.
Men Vest-Tyskland var finalen 3–2 - tross heftige ungarske protester da Ferenc Puskás fikk en mulig 3–3-scoring anullert i det 89. minutt.
Ungarn hadde tapt for første gang på 32 matcher. Tyskerne derimot hadde endelig fått noe å juble sammen for - ni år etter at andre verdenskrig var slutt.
1958: Brasil-Sverige 5–2
Pelé var 17 år, spilte sitt første VM og Brasil tok gull.
Jeg snakket for mange år siden med den nå avdøde Sverige-spilleren Sigvard «Sigge» Parling om 1958-finalen. Han satte inn en susende takling mot Pelé i finalen.
– Man sparker ikke ned Pelé! var meldingen han fikk fra sin lagkaptein Orvar Bergmark da.
– Sånn gjør du ikke, Sigge! sa han. Orvar og jeg var jo så gode venner. Vi bodde på samme rom. Men han likte ikke den taklingen mot Pelé, fortalte Parling.
Sverige hadde stjernene Nils Liedholm, «Nacka» Skoglund, «Kurre» Hamrin og Gunnar Gren - og det ble finale på hjemmebane.
Under finalen mot Brasil den 29. juni sto Sverige mer eller mindre stille: 50.000 på Råsunda, tre millioner foran TV-apparatene og resten lyttet til Lennart Hyland på radio hjemme i de tusen «folkhem».
Vavá og Pelé scoret to hver for Brasil. Zagallo det siste.
1962: Brasil-Tsjekkoslovakia 3–1
Han var født som krøpling og døde som alkoholiker. Innimellom rakk Garrincha blant annet å bli verdensmester i fotball to ganger. Han er kåret til tidenes beste dribler, og brasilianerne mener at bare Pelé har vært større.
– Uten Garrincha hadde jeg aldri blitt verdensmester tre ganger, har Pelé erklært.
I 1962-VM sto Garrincha frem som den store stjernen da nettopp Pelé ble skadet allerede i den andre kampen. «Den lille fuglen» scoret fire ganger og ble kåret til turneringens beste spiller. Han rakk også å bli utvist i semifinalen, men FIFA unnlot av en eller annen merkelig grunn å utestenge ham fra finalen.
Tsjekkoslovakia ledet riktig nok 1–0, men Amarildo, Zito og Vavá snudde til finaleseier for Brasil.
1966: England-Vest-Tyskland 4–2 e.e.o.
England tok VM-gull på Wembley - og siden har vi ikke sett dem i noen VM-finale.
Tremålsscorer Geoff Hursts kontroversielle 3-2-mål vil for all fremtid være det store samtaleemnet. «Var ballen over linjen?». Folk spurte i 1966, og de spør i dag.
Etter 90 minutter er det fortsatt ingen avgjørelse. Kampen går til ekstraomganger med 2–2.
11 minutter var gått av 1. ekstraomgang da Alan Ball sendte ballen inn i feltet. Hurst snudde seg og fyrte av. Ballen traff undersiden av tverrliggeren og ble så headet unna. Det var før målteknologiens tid. Før måldommernes tid. Det var heller ikke like mange TV-kameraer som i dag.
Dommer Gottfried Dienst fra Sveits rådførte seg med sin sovjetiske linjemann, Tofik Bakhramov, og valgte å dømme mål.
1970: Brasil-Italia 4–1
Den 38 år gamle brasilianske landslagssjefen Mário Zagallo ble den første som vant VM både som spiller (1958 og 1962) og som trener.
Pelé avsluttet sin VM-karriere med å ta sitt tredje VM-gull - som den første spiller i historien. Han er fortsatt alene om det.
Det var også Pelé som ga Brasil ledelsen i finalen, men Roberto Boninsegna utlignet for Italia. I 2. omgang dominerte Brasil og vant 4–1 etter scoringer av Gérson, Jairzinho og Carlos Alberto.
Jairzinho scoret i samtlige seks sluttspillkamper i 1970 (totalt syv mål). Feiringen huskes fortsatt: Han løp ut på sidelinjen, falt ned på kne og tok korsets tegn.
1974: Vest-Tyskland-Nederland 2–1
Vest-Tyskland tok sitt andre VM-gull – 20 år etter «Mirakelet i Bern».
Av de 11 som startet finalen på Olympiastadion i München, spilte hele seks av dem på hjemmebane: Sepp Maier, Franz Beckenbauer, Hanz-Georg Schwarzenbeck, Paul Breitner, Uli Hoeneß og Gerd Müller.
Müller avsluttet landslagskarrièren akkurat her, bare 29 år gammel, med VM-gull og med å bli til da tidenes toppscorer i VM med 14 nettkjenninger (en rekord som sto til 2006, da Ronaldo scoret sitt 15. mot Ghana).
Johan Neeskens sendte Nederland i ledelsen på straffe, men Paul Breitner utlignet for Vest-Tyskland, også det på straffe. Selvfølgelig var det Gerd Müller som laget seiersmålet.
1978: Argentina-Nederland 3–1 e.e.o.
På vei inn på Estadio Monumental til finalen mot Nederland, fikk Argentina-spillerne en klar melding fra landslagssjefen.
«Se ikke til venstre, se til høyre», lød det fra César Luis Menotti. Han visste at militærjuntaen satt på ærestribunen på venstresiden da spillerne kom ut på banen.
«Vi representerer det eneste sanne i vårt land: fotballen. Vi spiller ikke for de militære på tribunen, men for folket».
Militærjuntaen tok makten ved et kupp to år før VM, da Isabel Perón ble styrtet. Historiene om tortur, folk som ble kastet ut fra helikoptre og «forsvinninger» gjorde at det ble en voldsom debatt om å ha et fotball-VM i et militærdiktatur.
I mange år var det en utbredt oppfatning at Johan Cruyff var blitt hjemme fra VM i protest mot generalenes styre, men 30 år etterpå avslørte han at den egentlige grunnen var et kidnappingsforsøk mot familien.
Det sto 1–1 ved full tid av finalen, men Mario Kempes og Daniel Bertoni avgjorde for Argentina i ekstraomgangene.
1982: Italia-Vest-Tyskland 3–1
For å være helt ærlig, så er det helt andre ting enn finalen som 1982-VM huskes for.
Men Italia vant 3–1 over Vest-Tyskland.
Landslagssjef Enzo Bearzot ble utsatt for hard kritikk da han tviholdt på Paolo Rossi etter de tre første kampene i Spania-VM. Rossi som akkurat var tilbake etter to års utestengelse for påstått medvirkning til kampfiksing, hadde ikke fått til noe som helst, og Italia sto uten seier. Men mot Brasil, i Rossis femte kamp i turneringen, gikk korken av ketchupflasken. Rossi scoret tre ganger der, to ganger mot Polen i semifinalen og en gang mot Vest-Tyskland i finalen.
Han døde i 2020, bare 64 år gammel. De to andre målscorerne i finalen, Marco Tardelli og Alessandro Altobelli, var blant dem som bar kisten.
Kaptein på vinnerlaget var keeperen Dino Zoff, som i en alder av 40 år ble den eldste kaptein hos en verdensmester noen gang. Han la opp året etter - etter 112 landskamper.
1986: Argentina-Vest-Tyskland 3–2
Diego Maradona scoret ikke i finalen, men han ledet sitt Argentina til VM-gull.
Og det som kanskje huskes best fra denne kampen er Maradonas nydelige pasning til Jorge Burruchaga, som scoret seiersmålet i det 86. minutt.
Maradona hadde hatt nærmest «frimerke» gjennom hele match gjennom Lothar Matthäus, men kom seg løs og fikk gitt den avgjørende pasningen.
Før det hadde tyskerne klart å bringe balanse i stillingen etter at Argentina hadde ledet 2–0.
Maradona var utvilsomt VMs beste spiller. Han døde den 25. november 2020.
1990: Vest-Tyskland-Argentina 1–0
Andreas Brehme var like god med begge bein. I 1990 avgjorde han VM-finalen med høyrefoten. Fire år tidligere brukte han venstrefoten da han slo hjørnesparkene som førte til 1-2 og 2-2 i finalen mot Argentina.
Hans seiersmål i 1990 kom på straffespark. Det var i det 85. minutt at den meksikanske dommeren Edgardo Codesal pekte på 11-metersmerket etter Roberto Sensinis takling mot Rudi Völler. Argentinerne protesterte vilt, men dommeren sto på sitt.
For første gang i en VM-finale ble en spiller utvist. Det var innbytteren Pedro Monzon som fikk marsjordre etter å ha sparket ned Jürgen Klinsmann. På slutten ble Argentina redusert til ni mann da Gustavo Dezotti fikk sitt andre gule kort.
1994: Brasil-Italia 3–2 på straffer
For første gang i historien måtte VM-finalen avgjøres på straffer. Til tross for at det var flere store målmaskiner på banen - som Romário og Roberto Baggio - endte det målløst etter 120 minutter.
Seieren gjorde at Brasil ble den første nasjonen med fire VM-titler.
Franchino Baresi som førstemann bommet for Italia. Det samme gjorde Daniele Massaro. Da Roberto Baggio bommet på mål på Italias femte straffe, var det avgjort. Romário derimot scoret. Det samme gjorde Branco og Dunga. Brasil trengte aldri å ta noen femte straffe.
1998: Frankrike-Brasil 3–0
Anført av Zinedine Zidane tok Frankrike gull på hjemmebane. Han scoret to mål da Brasil ble slått 3–0. Begge Zidane-målene kom på hodet etter cornere fra henholdsvis Emmanuel Petit og Youri Djorkaeff. Disse to målene gjorde at kampen var mer eller mindre avgjort ved halvtid.
Foreldrene til Zidane flyttet til Frankrike fra Algerie, og Zidanes status som nasjonalhelt ble viktig. Mer enn én million mennesker sto langs Champs-Élysées for å feire gullguttene.
Zidane-generasjonen fulgte opp med å ta EM-gull i 2000.
2002: Brasil-Tyskland 2–0
Ronaldo lyktes på tredje forsøket i 2002, etter benkesliting i 1994-VM og en trist avslutning på turneringen i 1998. Han spilte en anonym rolle i finalen mot Frankrike, preget av et anfall på hotellrommet natten før.
Men i det første VM på asiatisk jord sto Ronaldo distansen ut og ble mesterskapets toppscorer med åtte mål. Han scoret mot hver motstander, utenom England, og avgjorde finalen mot Tyskland med to nettkjenninger.
Mange år senere har Ronaldo forklart sitt anfall før VM-finalen i 1998 med at han var stresset av stort press. I 2002 hadde han tydeligvis blitt vant med presset.
2006: Italia-Frankrike 5–3 etter straffer
Etter 1–1 etter ekstraomganger, vant Italia 5–3 etter straffespark, men den store snakkisen etter denne finalen handlet om Zinedine Zidane og Marco Materazzi. Franskmannen skallet ned italieneren og ble utvist. Fordi Materazzi - etter eget sigende - kom med uttalelsen «Jeg foretrekker horesøsteren din!» til motspilleren.
Det så lenge ut til at Marco Materazzi skulle bli sittende med lissene uknyttede gjennom mesterskapet. Så endte han som verdensmester og en av de mest omtalte spillerne i Tyskland i 2006.
Han startet ikke noen kamp før i åttendedelsfinalen, og der ble han utvist og måtte dermed stå over kvartfinalen mot Ukraina. Til semifinalen mot Tyskland var han tilbake på laget, og i finalen mot Frankrike handlet det stort sett bare om Materazzi.
Først ved å være synderen da Frankrike fikk straffe, så steg han høyt til værs på en corner fra Andrea Pirlo og utlignet til 1–1.
Så ble altså Zidane utvist - etter å ha skallet ned Materazzi, og endelig var han sikker som banken som straffeskytter nummer to.
2010: Spania-Nederland 1–0
Rødt kort, nervekrig, ekstraomganger og avgjørelse på tampen. Andrés Iniesta sendte Spania til himmels i det 116. minutt etter vakkert forarbeid av innbytter Cesc Fabregas.
Spania hadde én mann mer på slutten etter at John Heitinga hadde fått sitt andre gule kort og gått i dusjen.
VM-finalen 2010 ble høydepunktet i Spanias fotballdominans med EM-gull 2008, VM-gull 2010 og EM-gull 2012.
2014: Tyskland-Argentina 1–0 e.e.o.
Lionel Messi gjorde et glitrende VM, men i finalen ble det tap for Tyskland.
Han var alene med Manuel Neuer - men uten å klare å score. Det klarte heller ikke Tyskland i ordinær tid.
Da Joachim Löw byttet inn Götze etter 88 minutter i VM-finalen sa han – ifølge tyske medier:
– Vis verden at du er bedre enn Messi og kan avgjøre VM.
Som sagt, så gjort – og Mario Götze ble tysk nasjonalhelt.
Tapet fikk tårene til å renne hos Lionel Messi, som nå - i 2022 - får en ny sjanse.
2018: Frankrike-Kroatia 4–2
Didier Deschamps, helten fra 1998-VM, ledet sitt kobbel av unge stjerner til å gjenta bragden han selv var med på 20 år tidligere.
Kylian Mbappé (19) satte mer eller mindre spikeren i kista med 4–1 etter en drøy time. Han ble da den andre tenåringen noensinne til å score i en VM-finale – etter Pelé, som var enda yngre.
Kampens store profil var likevel Mbappés lagkamerat Antoine Griezmann, med scoring og to målgivende.
Nå er Mbappé og Griezmann blant spillerne som kan kopiere bedriften i 2022.