Møtet mellom Chelsea og Manchester City er kampen mellom det som burde vært Englands to beste lag. Det er de ikke. Mye av grunnen kan være at de ikke har tid til å bli den beste utgaven av seg selv.

Fotballekspert Lars Tjærnås

Selvsagt er det andre faktorer enn økonomisk handlefrihet som definerer en klubbs muligheter til suksess. Heldigvis. Likevel: Chelsea og Manchester City har, selv i en liga der alle er rike, muligheter ingen av konkurrentene kan matche. Det gir mange fordeler, men kan også være et hinder. Følg FA-cupkampen direkte kl. 17: Chelsea — Manchester City

Fra Arsène Wenger ble ansatt i Arsenal i 1996 har Manchester City ansatt ni managere, mens Chelsea med smått og stort har sparket, kastet og ansatt 16! Paradokset i øyeblikket er at begge klubbene må løfte blikket oppover på tabellen for å få øye på Arsenal, der Wenger nå har regjert i 20 år.

Hadde Wenger fått 20 år i Chelsea eller Manchester City? Aldri!

Med de nåværende eierne i begge klubber er det nærliggende å hevde at han ikke en gang hadde fått 20 måneder. I de klubbene er "nok aldri nok". Å være god er aldri godt nok hvis en ikke er best.

Eksemplene er mange. José Mourinho har fått føle at å vinne ligaen ikke er godt nok hvis han ikke vinner igjen. Carlo Ancelotti opplevde det samme. Han ledet Chelsea til ligatittel i 2010. Et år etter, i mai 2011, fikk han sparken da de endte som nummer to.

Samme skjebne led Roberto Mancini lenger nord , i Manchester. Hans City vant ligaen i 2012, men endte som nummer to, bak byrival United året etter. Exit for italieneren.

Det er dyrt å svinge til høyre og venstre hvis alternativet er å kjøre rett fram. Veldig dyrt. En ny manager skal ha med seg sitt eget "hoff" og sine utvalgte spillere. Det skal spilles fotball på en ny måte. I verste fall påvirker det også klubbenes akademier, der andre retningslinjer for læring og påvirkning nå gjelder. Det nåløyet som fra før er åletrangt, å ta steget opp til A-lag fra eget akademi, blir enda trangere.

Det kompenseres ved å kjøpe spillere, fra øverste hylle. Når en kan velge tilnærmet fritt er det kanskje fristende å ikke være så nøye med "råvarene".

HYLLES: N'Golo Kanté (til høyre) har vært sensasjonelt god for Leicester denne sesongen. Her i kamp med Manchester Citys Fernandinho. Foto: Action Images via Reuters / Carl Recine Livepic/NTB scanpix

Et godt eksempel fra årets sesong: Hvorfor ble ligaens aller viktigste og mest verdifulle spiller, N'Golo Kanté, hentet av Leicester, ikke av de aller største? Svaret er trolig at han ikke hadde et stort nok navn eller kom fra en stor nok klubb.Caen, en middels god fransk klubb, er neppe der Manchester City og Chelsea ser først når de henter spillere som skal forsterke en stall som rommer nesten utelukkende stjerner. Leicester er ikke fattige, men fattige nok til at de ikke har råd til å feile i like stor grad.

Et feilkjøp hos en av de aller rikeste betyr kanskje et misfornøyd utrop fra en oligark eller en sjeik — før han rister en ny seddelbunke løs fra baklomma.

Litt for ofte har de aller største og mest velstående klubbene heller ikke tid til å vente på at spillerne skal bli gode nok. Et eksempel har vært innom begge klubbene.

FIKK NY SJANSE: Kevin De Bruyne har vært sentral for Manchester City. Foto: AP Photo/Clint Hughes/NTB scanpix

Chelsea hentet Kevin De Bruyne rett etter han hadde fylt 21 år. Han endte med tre fattige kamper for klubben før han forsvant for godt , etter å ha blitt lånt ut det meste av tiden.De blå hadde ikke tid til å vente på ham. De hadde sine kamper å vinne, pokaler å hente. Spillerutvikling handler ikke om å gi spillere sjansen. Det handler om å gi dem sjanse nummer tre, fire eller fem etter at de har brukt starten av klubbkarrierene til å tilpasse seg.

Først etter at han grundig hadde dokumentert at han dugde i Wolfsburg ble han hentet tilbake til engelsk fotball, nå som en etablert 24 år gammel mann. Han ble umiddelbart en suksess i Manchester City, og en meget viktig bidragsyter til at klubben tross alt fortsatt henger med på tre arenaer.

Begge klubbene har managere som skal erstattes til sommeren — selvsagt. Manuel Pellegrini får avløsning av Pep Guardiola, mens Guus Hiddink har vært en vikar. På en måte er det like greit. Da slipper i hvert fall et tap i storkampen å få ytterligere konsekvenser for mannen med ansvaret.

Hør siste episode av Aftenpodden Sport hvor du får høre hvordan det er å få grisejuling i Holmenkollen og hvor Lionel Messi kanskje rappet straffe-ideen sin fra: