KOMMENTAR: Det er ofte klokt å bruke flere farger enn den sorte og hvitei malerskrinet når en tilstand skal diagnostiseres. Norsk fotball er landets største folkebevegelse. Det er knapt et tema eller en aktivitet som forener flere på tvers av alder, kjønn, legning og øvrige interesser enn det fotball gjør. Det har en verdi som ikke kan prissettes. Det kan heller ikke den fysiske aktiviteten, den som sparer samfunnet milliarder på bedret folkehelse.

Forbundets mantra om "flest mulig, lengst mulig, best mulig" er godt! Vi oppfyller de to første ønskene. Det må vi aldri miste av synet som det viktigste. Det bør kunne forenes med også å nå det tredje.

Er det ikke egentlig veldig enkelt? Du sliteri matematikk på videregående hvis du ikke har lært multiplikasjonstabellen godt nok på barneskolen. Du tar ikke dobbelt salto med skru når du er 16 år hvis du ikke har lært rulle og enkel salto fra du var 6. Og— du blir utspilt av Tyskland på taktiske og tekniske ferdigheter hvis du ikke har lært de grunnleggende godt nok fra du var liten.

Skal vi få gode nok toppfotballspillere når de er 25 år må vi lære dem bedre hvordan de blir det fra de var små. Det handler, enkelt formulert, om å:

  • Trene mye nok

  • Trene godt nok

  • Trene riktig nok

Med all respekt, diskusjonene om kunstgress, antall lagi øverste divisjoneller om dommerne ikke tillater tøft nok spill bliret sidespor. I verste fall blir det også ting vi kan gjemme oss baketter å ha lånt ballen mot Tyskland kun de gangene vitok avspark.Den viktigste diskusjoneni norsk toppfotball er spørsmålet om vi utvikler mange nok gode spillere.

BAKGRUNN:

De beste må få tilbud om mer

Svaret mitt på det er brutalt: Det gjør vi ikke. Ja, jeg vet at det er kun et år siden vi var nær ved å kvalifisere oss til EM (der nesten alle fikk være med), og at Molde i fjor høst hadde suksess i Europa League. Likevel må vi våge å være ærlige. Vi har tapt terreng de siste 20 årene. Mye terreng. Både til de beste og til de fleste. Da blir spørsmålet: Kan vi snu den trenden uten at det går ut over de somhverken har talent til— eller tanker om- å bli best mulig?

Det må vi. Og- det kan vi. Det første vi må gjøre er trolig ånyansere tanken som er typisk for norsk barneidrett: Det du gir til en må du gi til alle. Alle skal med, på samme premisser, med samme forutsetninger.

Jeg vil- selvsagt- fortsatt ha alle med. Jeg vil imidlertid våge å gi noe ekstra til de som trenger det. Det gjør vi med å gi et ekstra tilbud ved siden av treningen der alle trener med alle. Kall det et akademi, utviklingstrening eller hva du vil. Poenget er at de to treningene med laget i uka må suppleres med to andre der de beste og ivrigstespiller med og mot de beste. Da får nesten alle nesten alt.

Det er trolig det beste vi kan håpe på. Vi kommer uansettikke dit at alle får alt, i livet eller i fotballen. Livet er seiere og nederlag, som fotball er det. Å beskytte dem mot dette ved å være så engstelig for å skape tapere at vi knapt våger å la de beste få bryne seg mot de beste, eller ved ikke å la ungene få lese tabeller tror jeg er å gi dem et skjold de ikke trenger. De beste nederlagene i livet må være de du deler med andre, som i fotball. Derfor er gode voksenpersoner avgjørende.

Få ressursfolkene ut

Vi utvikler ikke gode spillere uten å utviklegode trenere. Nesten all spillerutvikling starter med trenerutvikling. Skal vi få til det er vi nødt til å enten friste gode trenere til å ta jobben, eller gjøre trenere som ikke er så gode bedre.

Det første handler om penger. Vi er fortsatt deri de fleste klubber at en A-lagstrener for avdankede og umotiverte spillere tjener ti ganger så mye som en som jobber med barn i motorisk og motivasjonsmessig gullalder. Det er selvsagt galskap.

Foreldretrenere har nærmestblitt et skjellsord når toppfotball diskuteres. Det er trist. Foreldretrenere skal klappes inn på rød løper, fordi de bruker tiden sin på det viktigste— barna.Menmange av dem trenger hjelp og påfyll. Det må de få, også fra våre øverste .

Da nosk fotball var på sitt beste fikk Drillo sin store og fortjente del av æren. I skyggen av han gjorde Bjørn Hansen en formidabel jobb med spillerutvikling. Det var knapt en avkrok eller tettsted som ikke fikk besøk av Bjørn, der tema var spillerutvikling. Nå sitter det"to busslaster" med faglige ressursfolk ansatt i forbund og toppfotballsenter. Det viktigste for norsk fotball er å få dem ut, utenfor Ring 2, ut i en hverdag der trenere trenger hjelp til å utvikle morgendagensspillere.

Kan ikke basere oss på flaks

Fotball eret fag. Et fag må læres. Lærer vi bort god teknikk lærer vi dem også mulighetn til flere valg i alle situasjoner. Formidler vi ikke bare hvordan-, menogså hvorfor en skal velge som en gjør oppdrar vi selvstendige og kreative spillere.

Å tro at dette skal gjøres av ufaglærte trenere uten hjelp er å basere seg på ren flaks. Det lønner seg sjelden.

Den store utfordringen i norsk toppfotball er derfor ikke å gjøre noe med den "skogen" vi har i dag. Det er å stimulere underskogen til å vokse. De som er rike, forbund og toppklubber, må se verdien i dette— og hjelpe de små i hverdagen. Det kommer dem selv til gode om noen år.