Brann-blogger Doddo.

At en klubb med så store ressurser og med et så dedikert publikum i ryggen kun presterer sporadisk, er intet annet enn sensasjonelt. Alle de dårlige prestasjonene ligger som perler på en stram snor. Den snoren har de siste to årene kvalt troen, håpet og kjærligheten til mang en Brann-supporter. Stadig færre ønsker å få helger og mandager ødelagt av dette tafatte laget.Kampen mot Bærum var en ny stor skuffelse. Brann spilte riktignok taktisk klokt, men hva hjelper det med når avgjørende pasninger aldri treffer en medspiller, når nesten alle innlegg treffer alt annet enn spillere i rødt, og når nesten alle skudd holder sjuende divisjons kvalitet?

I motsatt ende av banen sto Bærum, et latterlig svakt lag, men likevel bedre enn Brann. Sammen bød disse middelmådige 1. divisjonslagene opp til en dans som var så treig, så urytmisk og så umusikalsk, at vi nesten ikke trodde det vi så.

Kampen var det diametralt motsatte av det brasilianerne kaller «o jogo bonito». Det var alt annet enn vakkert, det var heslig, vemmelig og grufullt å se på.

Steintøffe arbeidsforhold

Kort oppsummert: Brann skapte nesten ingen sjanser. Omtrent alle innlegg, skudd og pasninger i nærheten av Bærums mål var feilinnstilt. De var langt bedre i forsvar, det skulle bare mangle med alle mann som lå der bak, men likevel så misser de på et enkelt hjørnespark. Det gikk mot null poeng, men så dukket Marcus Pedersen opp og utliknet. Pedersen kastet med det et lite halmstrå til oss, som vi nå klamrer vår opprykkstro til.

Jeg klandrer verken Lars Arne Nilsen eller Rune Soltvedt for de svake prestasjonene. Årene uten sportssjef, og arven etter Rikard Norling har gitt strileduoen steintøffe arbeidsforhold. I dette Brann-laget er svakhetene så store og selvtilliten så skjør at det i tiden fremover må jobbes døgnet rundt.

Det er to faktorer som gir grunn til håp:

1. Om en uke er det sommerpause i1. divisjon. Da kan Nilsen omsider få ro på seg til å sette sitt merke på laget.

2. Overgangsvinduet åpner 15. juli.