Laget fortsetter endringen i spillestilen som ble klubbens varemerke. Da Lillestrøm SK hadde sin første og største storhetstid, var det med et så fysisk sterkt lag at de nærmest skremte motstanderne fra å vinne.
Det er lenge siden. Men det er ikke så lenge siden at klubben fortsatt var fryktet for sine dødballer og duellkraft.
Draktene og klubbnavnet er det samme. Men spillestilen er helt annerledes. De siste sesongene har «Kanarifuglene» blitt et stadig mer spillende lag, med stadig fysisk lettere spillere. Denne sesongen er de yngre og lettere enn kanskje noen gang.
Robuste bak
Bakerst er det imidlertid robust nok hvis Frode Kippe og nye Lum Rexhepi danner stopperpar. Finnen er en spiller som tøyer grensene for hva som er tøft, og vil skaffe seg sine uvenner blant motstanders spisser. Marius Amundsen, en hurtigere stopper, vil gjerne splitte duoen og gjør at stopperparet utfyller hverandre litt bedre.
På backene er de godt forspent. Bjørn Helge Riise og Stian Ringstad står ikke tilbake for mange i samme posisjon i denne ligaen, og Simen Kind Mikalsen er en god vikar hvis en av dem skulle bli skadet, eller Ringstad solgt.
Arnol Origi og Kenneth Udjus er et rutinert keeperpar, og førstnevnte én av ligaens bedre keepere. Holder alle disse seg skadefrie, vil antall baklengsmål kunne begrenses.
Unge med stor fart
På midtbanen utgjør Johan Andersson rutinen, med flere erfarne spillere borte. Disse er erstattet med yngre krefter. Spesielt Finnur Margeirsson ser lovende ut. Islendingen vil gjerne styre spillet, og har oversikt god nok til å klare det. Innocent Bonke har noen av de samme egenskapene, men litt mindre oversikt. Til gjengjeld er han enda mer aggressiv i stilen, av og til over streken.
På kantene er det mange relativt like spillere, unge spillere med stor fart, glade i å utfordre og drible. På sitt beste kan Moryke Fofana være både en artist og en matchvinner til venstre.
Får klubben han stabil har de en matchvinner, og mulig eksport. På motsatt side kjemper mange spillere om plassen. Den aller mest spennende er kanskje Markus Brændsrød, som har ekstremferdigheter en mot en. Både Jørgen Kolstad og Fredrik Krogstad tilbyr også godt med fart, og er lovende gutter.
Ny tierrrolle
Marius Lundemo hadde en strålende debutsesong. Nå vil trener Runar Kristinsson bruke ham et hakk mer offensivt, i en «10-errolle», bak spissen. Det er spennende, for unggutten har skuddfot og fart til å bekle den rollen med bravur.
På topp tar trolig Fred Friday plassen. Han er ujevn i prestasjonene, men på sitt beste er han en trussel med finter, fart og ferdigheter. Unge Joachim Osvold, spennende Amahl Pellegrino, rutinerte Erling Knudtzon og nye Arni Vilhjalmsson vil gi ham kamp om plassen. Sistnevnte har slitt med skade i oppkjøringen. Felles for alle er at de trolig hadde vært enda bedre som én av to spisser enn som enslig spiss i 4-2-3-1. ## Mangler bredde
Lillestrøms to store utfordringer er mangel på bredde i stallen i enkelte posisjoner, og et spørsmål om hvem som skal score. Derfor blir de trolig svakere enn i fjor, da de overrasket mange.
De har imidlertid for mange spennende spillere, og for innfestet vinnerkultur til at det går veldig ille.