Det drar seg mot vår på Oslo øst. Gatene rundt Galgeberg, Ensjø og Jordal er i ferd med å tørke opp. Kirkespiret på «kjerka» myser i sola, og trehusbebyggelsen der det startet for over 100 år siden, vrir seg i krampetrekninger etter vinterens kalde grep.
Utenfor Jordal er det stille. Det er ofte sånn før stormen. Oppe i VIP-avdelingen på anlegget som de fleste vet stammer fra OL i 1952, eller toogfemti, som man sier på disse kanter, står kongepokalene stablet. Seksogtjue i tallet. Det er en stund siden klubbdirektør Jan Tore Kjær sist måtte rydde plass til ei ny bøtte. Ja, det er det man kaller kongepokalen på disse kanter.
Den første kom på plass i skapet i 1960. Det var før ilandføringen av olje hadde kommet i gang vestpå, før folk der knapt hadde sett en puck, og før suksesstrener Petter Thoresen var født.
Husker ikke siste VIF-gull
Det er seks år siden Vålerenga sist måtte etterfylle sølvtøy i sitt skap med kongepokaler. En evighet i idrett, men som om det var i går for de som har rød og blå tatovering på overarmen.
I 2009 slo Vålerenga Sparta 4-2 i kamper og vant sin siste bøtte.
Men tiden går fort. Oilers-spiller Tommy Kristiansen sier han ikke husker sist Vålerenga vant en kongepokal.
Det kan godt hende han ikke gjør det. For med fire kongepokaler til Stavanger på de fem siste forsøkene, er det lett at solen setter seg i øynene og det er vanskelig å se klart. Og det er lett å bli litt historieløs. Da er det også lett å bli breial, bredbeint, arrogant og selvsikker. Slik hockeyspillere har et rykte for å være.
Og kanskje spesielt på Oslo øst, hvor dette, med et positivt fortegn, har vært normalen i årtier.
Og nå som Stavanger er blitt så gode på isen, begynner de å ta etter Vålerenga utenfor isen. Prøver de å bli et nytt Vålerenga?I så fall blir det rød løper og stående applaus fra meg. For flere som melder friskt, går bredbeint, er herlig småarrogant og kul, det hører hockeyen til. Og trenger ikke være noe negativt, selv om enkelte sikkert vil hevde at det viser både mangel på ydmykhet og folkeskikk.
Forskjellene på Stavanger og Vålerenga er mange. Både når det kommer til antall premieskap, hva disse premieskapene er fylt med, hallen, saldo på konto og antall lokale spillere.
Tradisjon og kultur får du ikke kjøpt
Og ikke minst de to tingene som i årenes løp har blitt meislet ut fra trehusene ved kassesnekkeriet på Vålerenga: Kultur og tradisjon.
Det er ikke noe du får kjøpt eller snakket deg til. Det er noe du har. Eller ikke har. Vålerenga har det.
Stavanger har ikke det ennå. I hvert fall ikke på samme nivå som VIF. Ikke i nærheten en gang. Men det er lagt et solid fundament og grunnlag for at det kan spire og gro i årene som kommer.
Jordal Amfi er selve symbolet på kultur og tradisjon. Nedslitt, forfallent og umoderne. Men det oser historie, blodslit og vilje av hele bygget. Og gull. Det er den historien som gjør at denne semifinaleserien mellom Vålerenga og Stavanger kan bli morsom. Spesielt hvis Stavanger tar litt lett på det og tror TV-stjernene fra hovedstaden er bedre på skjermen enn på isen.Stavanger er av den oppfatning at Vålerenga ikke lenger er det de en gang var. Og etter den sesongen VIF har hatt til nå, så er det lett å skjønne hva de mener. Derfor valgte de også Vålerenga som sin motstander i semifinaleserien. En arrogant, breial og selvsikker handling. Som svir i guttene på Jordal.
Degraderte VIF direkte på TV 2
Kan hende satt Stavanger-laget som tente lys og med penn og papir og tok notater da TV 2-serien «Iskrigerne» rullet på fjernsynet før jul. For det er noe Vålerengask over måten Stavanger nå ter seg. De snakker og oppfører som Vålerenga.
Hva synes Vålerenga om det? Synes de det er kult at det som til nå har vært nystartet og nyrik jypling i vest kommer og feier dem av isen på alle, mulige måter? Neppe.
Trolig akkurat like lite kult som det har vært for de siste års beste lag fra Stavanger å se at det er iskrigerne fra Oslo som har vært allemannseie gjennom TV 2-serien ved samme navn. Mens det stort sett har vært lokalpressen som har brydd seg om laget fra vest.
Vålerenga står i reell fare for å bli pælmet ut av NM-sluttspillet før finalen. Med den nitriste seriesesongen i bakhodet, vil det bli pinlig for VIF. Det tvinger frem en grundig evaluering på Jordal, fra klubbdirektør Kjær, via trener Espen «Shampo» Knutsen, og til spillerne på isen.
Men blant lukten av sur svette, gammelt mugg og råttent byggverk, kan Vålerenga finne gnisten som kan tenne gullhåpet. For nå har Oilers-gjengen vekket til live det som alle med VIF-hjerte har lengtet etter i hele år: Følelser. Shampo ble nesten hvit om nebbet da Pål Higson på TV 2 annonserte Vålerenga som semifinalemotstander. Ikke bare fordi han ble overrasket, men også fordi han kjente det i magen. Fordi han følte at i løpet av et øyeblikk så var klubben han trener nedjustert til en overkommelig semifinalemotstander mer enn en utfordrer til NM-gullet. Det er klart det svir.
Kampen om hockeytronen
For nå Stavanger er breiale, arrogante og selvsikre. Akkurat slik som Vålerenga har vært i alle år.
Det er et herlig utgangspunkt foran semifinaleserien som starter fredag kveld.
For her kommer det til å smelle fra første tur i rundvantet. Vålerenga har alt å vinne og kommer til å tygge pucker om nødvendig, for å gi rivalen i vest juling. Stavanger har alt å tape. Men er i mine øyne klare favoritter.
Og lurer du på hva som står på spill? Hockeytronen i Norge.
Se å få droppet den pucken!
Derfor er Oilers-kampene mot Vålerenga spesielle