Steven Gerrard og England burde ha skrudd tiden tilbake til Champions League-finalen 2005, da kampforbredelsene til VM-åpningen ble gjennomført. I pausen av kampen mellom Milan og Liverpool, så fikk Steven Gerrard beskjed om å stoppe playmakeren Andre Pirlo. Den lille playmakeren, som ser ut som han danser rundt med ballettsko på beina, hadde dominert midtbanen fullstendig og vært den viktigste årsaken til at Liverpool lå under med 0-3 til pause.
Ni år senere tripper Andrea Pirlo videre. Og det noen få uker etter at han har styrt Juventus til det tredje strake seriegullet etter ankomsten fra AC Milan. MIlan har gjort mye rart de siste sesongene, men å slippe Pirlo til sin argeste konkurrent burde vært på grensen til straffbart. Og som om det ikke var nok, Juventus betalte ikke ei eneste krone i overgangssum. Ledelsen i Ac Milan måtte hatt en liten "blackout" sommeren 2011. Og i ettertid hatt en fryktelig vond smak i munnen.
Andrea Pirlo er alt norsk fotball ikke snakker om. Han dyrker kjælingen med ballen, med frihet til å påvirke spillet som han leser det. Pirlo skaper rytmen i spillet i både Juventus og for Italia. Det er ikke systemet som gjør det. det er Pirlo's kreativitet og fotballforståelse. Pirlo er, med Spanias Xavi over toppen, den siste virkelige playmakeren. Av den gode gamle sorten. Det er hans fotballforståelse, evnen til å være i forkant av alle andre, som gjør ham som skapt til denne rollen.
Koser seg på banen
Pirlo er alltid spillbar, alltid rettvendt i forhold til spillretningen og han er alltid orientert for neste trekket. Pirlo er en mester i å skape seg rom og tid, som gir ham egenskapen som minimaliserer feilprosenten på pasningene. Kort eller langt, det er alltid riktig adresse på pasningene som spilles med fløyelsmyk eleganse. Og kirurgisk presisjon.
Pirlos styrke er at han tvinger motstanderne til å øse ut med krefter i det defensive spillet. Han spiller ballen i mellomrommene — bak lagdeler - og tvinger motstandernes midtbanespillere til å vende 180 grader og løpe hjemover.Andrea Pirlo er løkkefotballspilleren som bare tripper rundt og koser seg, tilsynelatende helt uten press og stress. Der alle andre løper rundt med innbitte ansiktsutrykk, så er Pirlo like uanstrengt og avlappet.
35-åringen er verken en god førsteforsvarer, duellspiller, rask eller sterk, men han er fotballens stormester i sjakk. Han gjør stort sett alltid de riktige trekkene, og frustrerer motstanderen som alltid må ta hensyn til hans kreativitet.
Det er en nytelse å se på italieneren spille fotball, og det er en taktisk nytelse å hvordan både Juventus og Italia bygger laget sitt rundt ham. Både på klubb og landslagssiden er de dyktige til å spille med spillere som både forsterker - og kamuflerer - Pirlos styrker og svakheter.
Tvinger andre til å løpe
Uten spillere som Juventus Arturo Vidal eller landslagets Daniele De Rossi ville selvsagt ikke Pirlo fått dominert i samme grad. De er ballelegantens høye beskyttere, og utfyller ham perfekt med sin aggresivitet og ballvinneregenskaper.
Det er det som kalles å bygge godt balanserte lag av komplementære ferdigheter. Det har både Juventus klubbtrener Antonio Conte og den italienske landslagssjefen Cesare Prandelli skjønt, uten Pirlo's fotballforståelse og fløyelsmyke pasningsfot, no fun.
Det burde Roy Hodgson tatt mer hensyn til under gårdagens kamp. Pirlo fikk styre spillet og tvang spillere som Henderson, Gerrard, Rooney med flere til å løpe mye med nesen vendt mot eget mål.
Som Pirlo fikk gjøre det i Istanbul i 2005. Før Benitez ga beskjed om at Steven Gerrard skulle stoppe playmakeren. Og alt snudde i engelsk favør.
Denne gangen fikk Pirlo uforstyrret diktere pasningsspillet i 90 minutter.
Og da måtte vel utfallet bli som det ble.
Og Pirlo fikk bekrefte at ingen er bedre til å styre spillet enn akkurat han. Og at playmakerrollen fortsatt ikke er død.
Og det ble alt for mye for spillere som Henderson og Gerrard. De hadde ikke motrekket. Ikke denne gangen.