– Dette hadde jeg ikke trodd for noen måneder siden. Det så mørkt ut for min egen del. Men det viser bare hvordan fotballen er. Det snur fort. Nå sitter jeg her og er involvert igjen, sier Ulland Andersen til VG.

Han sitter med solbrun hud og gullkjede rundt halsen i hagen på spillerhotellet i Granada. Med «involvert» mener han at han har scoret tre mål på to kamper mot Hoffenheim i Europa Leagues 16-delsfinale.

Da Molde stilte til pressekonferanse i den vakre sørspanske byen onsdag ettermiddag, var det lysluggen fra Haugesund som flankerte hovedtrener Erling Moe på podiet.

Fortell scenen til noen i Molde i november i fjor og du ville blitt møtt med hånlig latter.

For etter 31 målpoeng på to sesonger i Strømsgodset kom mannen med den voldsomme skuddfoten til Molde for en solid overgangssum og med høye forventninger knyttet til seg.

Han rakk bare fem seriekamper i 2019-sesongen før han røk akillesen. 14 måneder senere gjorde han comeback i andre serierunde av 2020-sesongen, men heller ikke dét skulle bli hans år.

Fra juni til november startet han bare syv MFK-kamper. I oktober var han på nippet til å bli Brann-spiller. Han hadde fått nok av mangelen på tillit fra trener Erling Moe og så seg nødt til å finne en utvei.

– Alle så hvor lite jeg var involvert i fjor, spesielt på høsten. De som skjønner fotballen, skjønner at du må vurdere fremtiden din når du er kommet i en sånn situasjon, sier Ulland Andersen.

Brann og Molde forhandlet om en overgang for kantspilleren, men kom ikke til enighet. Avtalen falt igjennom.

– Nå fikk jeg aldri mulighet til å ta et valg, men jeg hadde lyst til å spille mer fotball. Klart jeg hadde det. Jeg var lite involvert og var desperat. Aller helst ville jeg at det skulle være i Molde, men akkurat da måtte jeg se mulighetene andre plasser også, forteller 28-åringen, som understreker at det var en tung tid:

– Jeg var forbannet og frustrert. Jeg var gjennom en alvorlig skade, en skade som nok satt litt lengre i enn det jeg hadde trodd da jeg sto i det. Jeg brukte nok litt ekstra tid på å komme meg. Det er klart det er frustrerende ikke å spille fotball. Det er det du har lyst til å gjøre. Når du havner på utsiden, er det tøft.

I november ble han enig med Molde om å sette en strek for sesongen. Han deltok ikke i de syv siste seriekampene og fokuserte heller på problemene som hang igjen etter akillesskaden.

– Hvordan har forholdet ditt til Erling Moe vært?

– Forholdet har vært fint, men vi har nok vært litt uenige underveis. Det er ganske naturlig. Alle vil spille, og hvis treneren mener noe annet, er det naturlig at det blir uenigheter, sier Ulland Andersen.

Han roser både Moe og administrerende direktør Ole Erik Stavrum for mange åpne og ærlige samtaler på senhøsten.

– Det handlet mye om den skaden min og det fysiske. Jeg tror det hang lengre i enn jeg kanskje ville innrømme selv. De har kanskje følt at jeg ikke har vært helt klar ennå. Jeg tok en pause og fikk fikset opp i en del ting. Jeg føler meg mye bedre både fysisk og mentalt, sier Ulland Andersen og fastslår:

– Jeg kan ikke huske sist jeg hadde det så bra.

– Når bestemte du deg for å bli i Molde og kjempe?

– Jeg måtte sette meg ned i julen og tenke over det, diskutere med familien og sånt. Jeg har hatt fine samtaler med Erling og Ole Erik. De var så tydelige med meg at det var enklere å ta valget om å bli. Magefølelsen pleier alltid å ha rett. Den sa at jeg burde bli her og kjempe og gi det et siste forsøk.

For de fleste kom forvandlingen til syne da Ulland Andersen scoret i den første kampen mot Hoffenheim, før han la på to nye scoringer i returen.

Men for Erling Moe var det tidlig tydelig at en ny versjon av spilleren var på plass da laget møttes igjen etter juleferien.

– Jeg så det fra dag én at han hadde fått igjen frekvensen og troen. Sånn som han jobber nå, har han blitt like mye tilrettelegger som avslutter. Det gjør ham til en enda mer komplett fotballspiller. Han har fått orden på alt han trenger å få orden på i kroppen. Da blir det sånn, sier Moe.

– Har det røket en kule varmt mellom dere i løpet av de siste månedene?

– Det var ikke sånn at det røk noen kule varmt. Vi prøvde å snakke skikkelig til hverandre og gjøre oss forstått fra hans og mitt ståsted. Jeg synes det er utrolig artig at han endelig får vist hva som bor i ham. Det har vært et par tøffe sesonger for «Ullis». Men han er en stayer. Han er ikke en som gir opp når han har begynt på noe. Det gir så ofte betalt.