Tidligere skiskytter Halvard Hanevold er død. Her fotografert under OL i Vancouver i 2010. Dag W. Grundseth

«Halvard Hanevold hadde det riktige talentet, det riktige vettet, den riktige treningsviljen – og den riktige holdningen»

MINNEORD: Nei, noe talent var Halvard Hanevold ikke. Eller – var det nettopp det han var?

Alle som hyller skiskytter Halvard Hanevold etter hans død – konkurrenter, lagvenner, ledere, journalister – forteller hvor imponerte de var over hans suksess. For han var jo ikke noe talent.

Han oppnådde, som Liv Grete Skjelbreid sa det, «arbeidsresultater uten like».

Det var nettopp det. For hva er et idrettstalent? I vanlig forståelse, en utøver som fra naturens side har alle de fysiske fortrinn som trengs for å bli idrettsstjerne, og som viser i tidlig alder at hun/han kan bli noe stort.

Hanevold hadde det viktigste

Men det er ikke nok. Vi har alle sett store såkalte talenter smelte bort så fort de møter motgang. De er vinnere som barn og ungdommer, det går av seg selv. Men få av dem når helt til topps. Noen stanser på nivået under, de fleste faller fra allerede mot slutten av ungdomstiden.

OL i Vancouver i 2010. Gull på stafetten. F.v.: Tarjei Bø, Emil Hegle Svendsen, Halvard Hanevold og Ole Einar Bjørndalen Heiko Junge / Scanpix

For de mangler noe. Det viktigste. Det som Halvard Hanevold hadde til overmål. Det som sitter i viljen, tanken, hodet. Dette som bør være det aller viktigste kriteriet når vi trekker frem ordet talent.

Det er mulig å nå toppen uten å ha det opplagte fysiske talentet, det har Hanevold vist. Men det er umulig å bli best bare ved å ha gode gener. Det har de vist, alle de store begavelsene som aldri er blitt det vi trodde.

Det finnes heldigvis Hanevold-er i alle idretter. Noen som ikke har bildet i lokalavisen som 14-åringer, som aldri blir plukket ut i talentgrupper og som ikke kommer på yngre landslag. Men som trosser alle spådommer og blir toppidrettsutøvere, fordi de har det viktigste. De avgjørende holdningene.

Men selv blant disse er det få som Halvard Hanevold.

Halvard Hanevold med OL-gullet fra den gjeve 20-kilometeren i Nagano i 1998. Jon Eeg

Påminnelse for overivrige ledere

Det var åpenbart for oss som så ham i adskillige TV-sendinger, at han ikke var noen naturlig gave til skiskytingen, der han kjempet seg opp bakkene så musklene bulte, så bredbent – la oss si mindre elegant – at vi måtte se på klokken for å se at det gikk fort.

Det gikk så fort at han, etter å ha tatt sitt siste gull som 40-åring, kunne vise frem en samling VM- og OL-medaljer som nesten ingen andre.

Han var på landslaget i 18 år, fra 1992 til 2010, han som egentlig ikke hadde talent.

VM i Hochfilzen i 2005. Stafettgull for (f.v.) Ole Einar Bjørndalen, Stian Eckhoff, Halvard Hanevold og Egil Gjelland. Heiko Junge / SCANPIX

Han beviste noe mer. At det ikke er nødvendig å spesialisere seg i én bestemt idrett tidlig i barneårene. Han begynte ikke med skiskyting før han var 15 år. Det er en påminnelse til overivrige ledere og foreldre som driver frem spesialisering.

Den gode holdningen

Halvard Hanevold var også en som motbeviste påstanden om at en idrettsutøver som vil helt til topps, må ha en god porsjon egoisme i seg. Det ligger i toppidrettens natur. Det er mange eksempler på at den som har litt drittsekk i seg, som når lengst.

Stemmer det?

Halvard Hanevold var det motsatte, det forteller alle som kjente ham. Omsorgsfull, hjelpsom, en som satte laget foran seg selv.

Og når vi tenker oss om – det er påfallende mange av denne typen som virkelig lykkes i idrettens kompliserte verden. Folk som er det motsatte av egoister. Ja, kanskje nettopp derfor.

Halvard Hanevold hadde alt dette. Det riktige talentet, det riktige vettet, den riktige treningsviljen, den riktige holdningen.