Geir Vårdal, Brann-supporter.

Sesongen har etter Norling sin exit vært preget av stabilitet, dog rykker Brann opp uten å ha overbevist noen. Allerede samme kveld uttalte alle i Brann-leiren at nå som divisjonsstatusen var avklart kunne forberedelsene til neste sesong starte.

Et mål om ingenmannsland

De kommende månedene skal Brann lage en plan for sesongen 2016. Det realistiske målet bør være og plassere seg i det såkalte "ingenmannsland". Dvs mellom 6 og 10. plass.

Noe mer bør verken Brann eller omgivelsene forvente seg. Tidlitgere hadde Brann en velkjent trener fra Osterøy som hadde "stein på stein" som sitt mest kjente mantra.

Dette uttrykket ble utvannet på veien mot gullet i 2007. Til slutt kunne det omskrives til "pengebunke på pengebunke. Rett nok fikk klubben gullet, men som kjent gikk det meste galt både sportslig og administrativt i etterkant av gullsesongen.

På samme sted som i 2003

Prisen for mange år med vingling og dårlig ledelse både på og utenfor banen måtte Brann betale i fjor.

Klubben er nå på en måte i samme gate som i 2003. Da hadde Brann berget divisjonsstatusen med et nødskrik i kvaliseringskampene mot Sandefjord sesongen før, men var i praksis nesten konkurs. Etter det er historien velkjent, og det kuliminerte med gullet i 2007. Som i 2003 ser det ut som om Brann holder på å bygge seg opp en solid "grunnmur". Utad ser det ut som om Lars Arne Nilsen og sportssjef Rune Soltvedt greier å skape en sunn og god vinnerkultur samtidig som daglig leder Vibeke Johannesen ikke setter økonomien på spill for kortvarig suksess.

Snakk om prioriteringer

Den veien bør Brann fortsette å gå på, og ikke prøve å ta kvantesteg i form av å be om større økonomiske bidrag fra Trond Mohn eller Hardball. Målet til Brann etter gullet i 2007 var etterhvert å drive klubben uten gode hjelpere. Det bør fremdeles være et mål..... på sikt.

Men tålmodighet og langsiktig jobbing kan man på fleipete vis si strider mot den grunnleggende tankegangen i Brann. Så dette er en prioriteringsdebatt som knapt nok er påbegynt, men som er nødvendig dersom vi ønsker å gi vår kjære sportsklubb litt større armslag, slik de så åpenbart trenger

Nye spillere?

I forhold til spillerkjøp vil nok mange si at fjoråret var et hell i uhell for Brann, og et perfekt eksempel på at det ikke bare er å kjøpe late norske proffspillere som varmer benken i utlandet, og tro at plassen i vår øverste divisjon dermed er sikret.

Derfor ser jeg med spenning frem til hva klubbens speider, Lars Tjernås, kan bidra med i det neste overgangsvinudet. Alle i Brann har sagt at det er først nå vi får se resultatene av Tjernås sin speiding, og det er ingen tvil om at det forventes at anbefalingene hans skal slå til!

Nå som Brann igjen er lag nr. 1 i Bergen er ikke lenger lag som Nest-Sotra og Åsane direkte i konkurranse med Brann. Derfor må Brann igjen ta frem mantraet om at lagene må samarbeide på tvers.

Samarbeid med andre klubber

Tidligere har slike samarbeid strandet og ført til bitterhet ettersom samarbeidsklubbene har følt at Brann ikke har vist i tanker, ord og gjerninger at de ikke orker å være med 100% på et slikt samarbeid.

I mange tilfeller har Brann blitt sett på som klubben som viser bergensk selvtilstrekkelighet som tiden og utviklingen for lengst har løpt fra. Men forhåpentligvis har Brann skjønt at det er de som taper på dette, og ikke naboklubbene som stadig blir sterkere og mer selvbevisst.

La Rosenborg være Rosenborg

Til slutt: Kjære Brann. Dra for all del ikke på nok en studietur til Trondheim! Modellene for et bedre Brann kan man finne i andre klubber med mye mindre ressurser.

La Rosenborg være Roseborg. Et lag som dessverre får spesialbehandling av Norges Fotballforbund, men som utover det ikke bør oppta oss mer enn et hvilket som helst annet lag.