Morten Kalvenes er ingen av delene, men han er klok nok til å se på prestasjonen like mye som på kamputfallet lenge før han tvinges til å gjøre det.

Fordi alt annet ville være å stikke hodet i sanden.

I går var prestasjonen langt i underkant av hva et lag som tar mål av seg til å ta medalje, kan tillate. 1-1 mot Kolbotn var et resultat av snille marginer og gode makters medvirkning, ikke av en godt gjennomført kamp eller fremragende individuelle prestasjoner.

I en omgang ble Arna-Bjørnar herjet med. Kolbotn var bevegelige, ballsikre og så ut som om de hadde et mønster å stole på. Kolbotn kom rundt på kantene og skapte farlige situasjoner mer eller mindre hele tiden. Kolbotn fant rommene. Foran, mellom og bak. Det eneste Kolbotn ikke fant, var nettmaskene. Hadde de gjort det, kunne resultatet blitt stygt.

Arna-Bjørnar klarte det gjestene ikke maktet, og kontringen som ga hjemmelaget ledelsen, demonstrerte en av Bergens-lagets kvaliteter. Hurtige overganger og presise avslutninger. Lobben fra Elise Thorsnes viste dessuten at et viktig angrepsvåpen har fått fart på beina og tro på seg selv igjen etter en vanskelig fjorårssesong.

Årets første hjemmekamp var ikke representativ for Arna-Bjørnars kvaliteter. I åpningsomgangen så vi et lag som ikke stolte på sitt eget spill, som ikke våget, som skjøv ansvar og som vek i duellene. Etter pause ble presset bedre, presisjonen høyere, og med det steg også selvtilliten. Vertene viste at de matchet motstanderen, og den som bare fikk med seg de siste 45 minuttene, kan ha gått fra Arna stadion med opplevelsen av å ha sett en nokså jevnspilt kamp.

Jeg tror ikke noen i Arna-Bjørnar har til hensikt å gjemme seg bak resultatet og tenke at gårsdagens prestasjon er god nok. Det er den ikke. Gårsdagens prestasjon holder rett og slett ikke mål for et lag som har medaljeambisjoner.

Men det er grunn til å tro at Arna-Bjørnar vil vokse og modnes. Morten Kalvenes' mannskap er ungt og uerfarent, og vi så i går hvordan Isabell Herlovsen og Solveig Gulbrandsen på Kolbotns sentrale midtbane hadde den roen og selvsikkerheten over spillet sitt som Arna-Bjørnar ennå mangler.

Arna-Bjørnar har mye ungt , mye spennende, mye talent. I Erika Skarbø har de med stor sannsynlighet den nye landslagskeeperen, i Elise Thorsnes en pålitelig angrepstrussel. To stabbesteiner å bygge kollektivet rundt. Så har de Stine Andreassen, Maren Mjelde, Madeleine Giske og Aimee Edris, Caroline Walde, Trine Lund, Kristine Heggland og flere andre.

Dessuten har de god treningskultur, stor vilje til læring og fremtiden foran seg.