Denne saken handler om mye mer enn Byåsens svake økonomi. Vi var vitne til nok et slag om noe av det grunnleggende i norsk idrett, enerettsmodellen eller spillmonopolet som det også kalles. Dette er grunnpilaren i finansieringen av idretten. Med få unntak står alle lag og klubber bak denne finansieringsmodellen. Det var pinlig at en så velrenommert klubb forsøkte å bryte ut av folden.

Så sent som under idrettstinget på Brattøra i 2015, i kort gangavstand fra Byåsens hjemmebane, fattet idretten dette vedtaket: «Det er avgjørende for Norges største barne- og ungdomsorganisasjon at vi er finansiert på en etisk god og ansvarlig måte. Enerettsmodellen og Norsk Tipping sørger for dette. I tråd med våre verdier deltar norsk idrett i en nasjonal allianse som arbeider mot spillavhengighet. Idrettstinget er imot at det åpnes for nye lotterier og pengespill i konkurranse med dagens spill. Norsk idrett sier fortsatt ja til Norsk Tipping og en ansvarlig pengespillpolitikk.»

Mindre enn to år senere ønsket Byåsen å bryte ut av denne alliansen. Reaksjonen fra andre håndballklubber lot ikke vente på seg. Noe annet skulle bare mangle. Enten står man sammen, eller så må forbundet åpne for at alle får tilsvarende avtaler.

Kommentator i Adresseavisen, Kjetil Kroksæter. Foto: RUNE PETTER NESS

Hvis Byåsen hadde mottatt gaven fra spillselskapet, ville de vært med på å legitimere en virksomhet som enten er ulovlig eller undergraver finansieringen av norsk idrett, og er brudd på følgende vedtak: «Det er en klar illojal handling mot norsk idrett å fremme ulovlige pengespill i Norge, herunder å samarbeide med og/eller fremme interesser for selskaper som tilbyr slike pengespill.»

Byåsen ble tvunget i kne av sitt eget forbund. Om de ikke hadde gitt opp avtalen, kunne de blitt ekskludert eller fratatt støtte og tilskudd. Andre utbrytere har opplevd at samarbeidsavtalen med Olympiatoppen ble stanset.

Denne saken handler om hvor grensen settes og hvor pålen skal stå. Spillselskapene kommer stadig med nye kreative forsøk på å slå hull på enerettsmodellen. Avaldsnes fotball, Mats Zuccarello Aasen, John Arne Riise, Malin Berås og Cathrine Larsåsen har forsøkt å inngå avtaler bettingselskapene. De måtte bøye av under trussel om utestengelse. Til og med stabeisen John Arne Riise kuttet samarbeidet for å få spille eliteseriefotball for Aalesund.

Det er vanskelig å forstå at Byåsen fortsatt etterlyser en paragraf. Løper klubben fortsatt ærendet til ultraliberlistene som synes det er bedre å putte mesteparten av overskuddet fra spillemarkedet i egne lommer, fremfor at det går til samfunnsnyttige formål som idrettsanlegg, kulturbygg, musikkorganisasjoner, Røde Kors og kreftforeningen med flere?

For spilleselskapene er sponsing av idretten gode investeringer fordi de lykkes med å sette fyr på debatten - i tillegg til at de setter seg i et positivt lys. De har en stor heiagjeng som skjeler til at betting gir litt bedre vilkår. At Norsk Tipping fortsatt er størst, og har god omsetningsvekst, tyder det på at mange spillere ser fordelen i at overskuddet går til samfunnsnyttige formål, fremfor i lommene på eierne av selskaper som opererer ulovlig på det norske markedet.

Jeg skal ikke påstå at investor Morten Klein ikke har oppriktige følelser for Byåsen, men fremgangsmåten skaper tvil. Når han gir penger i navnet til spillselskapet og under maksimal oppmerksomhet, får man en mistanke om at andre motiver ligger bak. Hvis spillbaronen har så stor omsorg for Byåsen, kan han gi pengene anonymt.

Klein har syltynt belegg for sitt angrep på Norsk Toppfotballs salg av medierettighetene til Discovery. Når tiden før, under og etter kamp er skjermet mot bettingreklame, er det drøyt å påstå at en stor del av Rosenborgs inntekter kommer fra spillselskapene. Bettingreklamen er ulovlig i Norge, men myndighetene klarer ikke å stanse det som sendes fra utlandet. Klein er tydelig på at han vil utnytte dette smutthullet enda mer når den tid kommer.

Kampen om spillmonopolet skal stå i Stortinget til våren. Morten Klein og hans kolleger i spillbransjen har en svær jobb å gjøre med å snu flertallet.

Det får så være at Klein har satt seg selv i et avslørende lys. Verre er det at han har uthulet Byåsens verdigrunnlag «tøff, ærlig og lagånd». I denne saken lever klubben opp til «tøff», men fremstår ikke veldig «ærlig» og tanken om «lagånd» med resten av norsk idrett er helt fraværende.