Det er riktig at Arctic Race er et sykkelritt sportens annendivisjon og det er riktig at de kjente lagene sender sine nest beste ryttere til Nord-Norge.
Det hefter ikke en hel landsdel som er i ferd med å gjøre det til en årlig greie å pådra seg et fire dager langt sykkelvirus.
Folkebevegelse
Da rytterne stilte opp for start i den noe loslitte Havnegata i Harstad tidlig torsdag ettermiddag var det tusener av tilskuere som ville være med på festen. Sjelden ser man så mye folk når en Tour de France-etappe viftes i gang og det er bedre plass gatelangs i Harstad på 17. mai.
Kristoff-seier etter spurtgruff med Boasson Hagen
Arctic Race er i ferd med å bli en folkebevegelse i nord. Det pyntes og det males og det lages plakater. Sykler henger i trærne, monteres på hustak for å bli revet ned av en sørvestkuling. Deretter blir de hengt opp igjen.
Det folkelige engasjementet rundt rittet har fått en hel landsdel til å kaste seg på en bølge av entusiasme og stolthet.
Kristoff: - Det var virkelig på tide å vinne nå
De som rir på bølgen
Ikke langt bak kommer politikere og byråkrater og sponsorer som så gjerne vil sole seg i glansen av det som er i ferd med å bygge seg opp som unik suksesshistorie.
Fremskrittspartiets Per Sandberg var i Harstad og fortalte at Regjeringen vil støtte Arctic Race, men at han egentlig ikke visste hvordan det skulle gjøres. En fylkesordfører slo fast at de fortsatt vil støtte sykkelrittet. Statoil lovte nye millioner i sponsorbidrag. Olje— og energiminister Tord Lien deltok på konferansen i Harstad og ble i perioder svulstig både på syklingen og landsdelens vegne.
Han sa det som var et mantra blant konferansedeltagere fra nordnorsk næringsliv, byråkrati og politikk.
– Arctic Race er en fantastisk måte å profilere Nord-Norge på, fortalte Lien med rullende r-er på bred Myre-dialekt.
Ringvirkninger
For mens de langs løypa er mest opptatt i å være med på en heidundrende folkefest, handler det om turisme, olje, laks og forsvar for politikere og byråkrater.
De ramser opp tallenes tale igjen og igjen. Fjorårets ritt genererte en merinntekt på 81 millioner og medieoppmerksomheten skal hatt en verdi på 200 millioner kroner. Det blir vist TV-bilder til 180 land i verden. I år sender også TV 2 i Danmark etappene direkte.
Slikt er våte drømmer for dem som jobber med reiseliv, og talene blir ofte lange og svulstige når de nå skal forklare betydning av rittet.
Et sykkelritt som egentlig ikke skulle være mulig. Mange ristet på hodet da Knut-Eirik Dybdal kom med sine ville ideer i 2007 og 2008. En av dem var NHO-direktør Christian Chramer.
Han har endret mening.
– Sykkelsporten lå med brukket rygg etter flere dopingavsløringer. Lance Armstrong sto i spissen for skittentøyvasken, og jeg hadde ikke trua på at det ville bli noe internasjonalt sykkelritt i Nord-Norge. Jeg kan med rette si at jeg tok feil, sier Chramer til Tromsø-avisen Nordlys.
Han er ikke alene. De som smilte skjevt av galskapen står nå og heier frem rytterne. De som både motarbeidet og snakket skeptisk om mulighetene, snakker nå varmt om alle muligheter som har åpnet seg med Arctic Race of Norway.