Tidenes åpningskamp i UEFA Champions League er allerede ferdigspilt.

Motvinden røsker tak i deg, rundt alle hushjørner. Og regnskurene, som pisker deg i ansiktet, er både hyppige og kommer brått på. Paraplyene får virkelig testet sin kvalitet i denne byen.

Innflygningen til Manchester er ofte seg selv lik. Det humper og rister på grunn av vindkulene, mens regnet på flyvinduet begrenser sikten ned til venstre for flykroppen i det vi passerer Stockport Citys hjemmebane, Edgeley Park.

Kort tid etter er flyet trygt plassert på bakken.

Velkommen til Manchester

Med en svært selektiv hukommelse så hevder jeg at forrige sesongs åpningskamp var tidenes beste start på turneringen.

Omtrent uten konkurranse. Real Madrid hjemme mot Manchester City, fra den såkalte dødens gruppe, innfridde alle forhåndsforventninger.

Selv om Manchester Citys fans nok er dypt uenige med meg. I hvert fall med utfallet av kampen. De som har godt minne husker at to stjernefylte lag ga oss full valuta for pengene.

Redningene til Joe Hart, spesielt den da Cristiano Ronaldo rundlurte Vincent Kompany og siktet ballen mot det lengste hjørnet men Hart var nede til venstre i et ufattelig kattesprang. Yaya Toures prestasjon da han kraftfullt løp fra hjemmelagets spillere, 50 meter sprint med ballen i beina og serverte den til Edin Dzeko som kontrollert ga bortelaget ledelsen 0-1. Samme spiller, Yaya Toure, som hadde en gedigen mulighet til å øke ledelsen, men traff på feil side av nettveggen. Taktikeren Jose Mourinho, som tok ut Samir Khedira og satte inn Luka Modric, og med det snudde resultatet til hjemmelagets fordel.

Matchvinneren — det lå i kortene - Cristiano Ronaldo, med et av sine varemerker, duppskuddet, selv om jeg mistenker keeper Joe Hart for å være særdeles misfornøyd med at han ikke blokkerte skuddet som ikke var så altfor godt plassert selv om det var knallhardt.

Fotball er av og til en marginalidrett. Hvordan hadde utfallet av kampen blitt om Yaya Toure hadde økt Citys ledelse til 2-0? Ville de da vunnet kampen og gjort et mye bedre gruppespill? Sannheten var at de skuffet, for andre år på rad, og selv «unge Ajax» utspilte periodevis milliardmannskapet.

Om ikke annet, både Manchester City og Real Madrid ga oss fem mål i en sjanserik åpningskamp hvor det var stor underholdning fra start til mål.

Sol og regn

Når Phil, Peter eller en annen hyggelig engelsk sjåfør har hentet oss på flyplassen og sluppet oss av ved den forblåste høyblokken i enden av Deansgate midt i tjukkeste Manchester, er det fokus på denne sesongens åpningskamp. Ikke tapas på menyen, men Fish & Chips. Eller kanskje en engelsk tapas som selvsagt ikke smaker ordentlig tapas som den gjør det i Spania. Det smaker engelsk tapas. Alle som har vært i England vet sannsynligvis hva jeg snakker om. England og mat.

Sannsynlig så vil todagersoppholdet være preget av en særbritisk værtype som skifter kjappere enn noe annet sted jeg vet om. Fra sol til regn, fra blå til grå himmel, og vindkast så sterke at tupeen får skillen på motsatt side på under ett nanosekund. Det er Manchester.

Når jeg tenker på årets åpningskamp mellom Manchester United og Bayer Leverkusen så er det uunngåelig å tenke på semifinalene fra våren 2002. «Lille» Bayer Leverkusen, eller Bayer Neverkusen som de omtales som, klubben som aldri blir annet enn nest best. Nummer to.

For drøyt ti år siden hadde tyskerne et kjempelag med toppspillere som blant annet Ze Roberto, Berbatov, Ulf Kirsten, Michael Ballack, Lucio, Oliver Neuville, Carsten Ramelow og Hans Jörg Butt. Skal jeg nevne to av Sir Alex Fergusons aller verste nederlag i Europa så er kanskje tapet på bortemålsregelen i 2002 det aller verste.

Tapet i vår, for Cristiano Ronaldo, Jose Mourinho og Real Madrid sved nok også ekstra kraftig for en manager som ikke vant så mange trofeer i Champions League som han drømte om.

Vår egen Ole Gunnar Solskjær husker nok også oppgjørene fra 2002. Han hadde en kjempesjanse på slutten da bortelaget trykket på for å skåre seiersmålet. Sånn gikk det ikke. Bayer Leverkusen rodde kampen i havn og fikk møte Zinedine Zidane og Real Madrid til finale i Glasgow som de tapte. De har ikke kallenavnet «Neverkusen» for ingenting.

Nedoverpil

Manchester Uniteds form i Europa har de siste sesongene pekt bratt nedover for laget som spilte to finaler etter hverandre for kort tid siden. Selv om de var bedre enn Real Madrid i tre av fire omganger forrige sesong ble det exit allerede før kvartfinalene.

Nanis røde kort ga en kollektiv kollaps som Mourinho, Modric og Ronaldo er for gode til ikke vite å utnytte. En skjebne de delte med resten av deltakerne fra England.

Den regjerende mesteren Chelsea opplevde å bli den første mesteren som røk ut av gruppespillet året etter og den regjerende mesteren i Premier League, Manchester City, led samme skjebne. Ut av turneringen, allerede i desember måned. Før den virkelige moroa har startet. England har mye å revansjere.

United har ikke imponert noen på Old Trafford, i Champions League, de siste to sesongene. Knepne seire mot Galatasaray og Sporting Braga og tap for rumenske Cluj og Real Madrid. Året før slo de kun svake Otelul fra Romania mens det i Europaligaen ble tap for både Ajax og Athletic Bilbao. David Moyes har en jobb å gjøre foran kampen mot Bayer Leverkusen.

Kan Fellaini alene tilføre de nødvendige kvalitetene offensivt? Og hva med spissene Wayne Rooney og Robin Van Persie - skal de omsider begynne å skåre nok mål i Europa?

Mange Manchester United-fans håper Kagawa blir en joker til gruppespillet i Champions League. Kvalitetene har han i fullt monn.

Vrien motstander

Bayer Leverkusen er en vrien motstander. Et i utgangspunktet litt grått lag uten de store profilene eller stjernen etter at Andre Schürrle dro til Chelsea. De kommer ikke til Old Trafford som favoritter og det passer nok mannen i trenerstolen - ringreven Sami Hyypiä - godt, vil jeg tro.

Midtforsvaret til tyskerne er et stort spørsmålstegn, men på keeperplassen, midtbanen og spissplassen er det mye kvalitet. Jeg kan ikke skjønne at ikke Lars Bender - tvillingbror av Sven i Dortmund - er kjøpt av pengesterke klubber på jakt etter en solid sentral midtbanespiller.

Lars Bender er topp, topp kvalitet. Hører du, Arsene Wenger!

I Stefan Kiessling har Leverkusen fjorårets toppskårer i Bundesliga, hør bare her; på 34 kamper avfyrte han 63 avslutninger, 41 av 63 avslutninger traff målet, og av de 41 som traff målet ble det 25 skåringer. Kun ett av målene ble skåret utenfor 16-meteren. Fra 17 meters hold.

Jeg kan tilføye at bare Cristiano Ronaldo og Lionel Messi har større treffprosent enn Kiessling.

En spiller å se opp for med andre ord.

Posisjonsklok innenfor motstanderens sekstenmeter. Eksplosive og teknisk gode Sidney Sam er en god tilrettelegger for Kiessling. Han er «foringsautomaten» som kommer fri fra kanten og serverer den storvokste spissen på 191 cm. 191 cm før fotballskoene er knyttet på.

Ekkel gruppe

En annen spiller jeg ser frem til å se fra kommentatorplass er Sør-Koreanske Son, eller Heung-Min Son som er hans fulle navn for å yte stortalentet full rettferdighet. Og det skal man jo. Kjøpt fra HSV for å erstatte Schürrle som nå er i Chelsea og det kan bli blink - en innerier - i første forsøk. Son kan bruke begge bein like godt, er kreativ og målfarlig, og med godt tempo i kroppen. Tør vi håpe på en asiatisk duell mellom Son og Kagawa? Det kan bli et godt smakfullt tilleggskrydder i denne kampen.

David Moyes vet at dette er ei ekkel gruppe. Manchester United vil som alltid i kraft av tradisjon, størrelse, økonomi og tidligere meritter måtte tåle favorittstempelet - som kan bli ubehagelig.

Like ubehagelig som i 2005 og 2011 da United ikke kom lenger enn til gruppespillet. Det tålte omgivelsene rundt Sir Alex Ferguson, men det tåles ikke for Moyes. Ikke før han har vunnet et eneste trofé. Moyes kan, i sin første sesong i Champions League, oppleve seks nervepirrende gruppespillskamper hvor hverken Leverkusen, Real Sociedad eller Shaktar Donetsk vil gi dem særlig enkle arbeidsbetingelser.

Det vet han og derfor vil en trepoenger i første kamp være så viktig. For å komme godt i gang og sette en standard. Og Moyes' debutkamp i Europa er på kresne og kravstore Old Trafford. Skotten vil gjøre absolutt alt han evner for å dra i land trepoengeren.

Ikke store favoritter

Jeg har tidligere dristet meg til å rangere både denne og andre grupper, men jeg har for mange spørsmålstegn i margen til at Manchester Uniteds favorittstempel er særlig stort. De siste to sesongene viser at United har spilt 9 kamper på hjemmebane, vunnet tre, tapt fire og hvor mange uavgjorte det da blir får du nesten regne ut selv. Alt kan ikke bli servert på et sølvfat heller.

En oppsummering: Denne gruppen blir jevn og tøff med mange svært spennende oppgjør, tror jeg, og tidenes åpningskamp lar seg hverken overgå, eller kopiere. Til det var den for god.

Tror på god åpning

Jeg tror Manchester United og Bayer Leverkusen vil gi oss en god åpning mellom to lag som vil skåre mål. Og spissduellen blir spennende, Stefan Kiessling mot Robin Van Persie. Van Persie skåret for få mål på mange opplagte sjanser forrige sesong og har heller ingen god statistikk fra Europa med Arsenal. Denne høsten trenger United at Van Persie treffer bedre enn på de misbrukte sjansene mot Real Madrid. De var både mange og store. Alle lag som kommer langt i turneringen har en solid målskårer. Det betyr at Kiessling, Van Persie eller Rooney må opp mot 10 mål i løpet av turneringen.

Time will show. Om skåringskruttet er vått eller tørt. I en by hvor regnbygene står i kø.

Respekt, også bak tastaturet, som i fotballoverført betydning betyr å ta ballen, ikke mannen. En krevende øvelse i 2013. Sportslig hilsen Roar