Dagen fotballen døde

Preben Gløersen (26) fra Oslo blogger for 100 % Sport om Brasil og brasiliansk fotball.

Første gang jeg var på fotballkamp i Brasil buet hjemmesupporterne hver gang noen i hjemmelagets forsvarsfirer hadde ballen. På det tydelig idiotiske spørsmålet om hvorfor, fikk jeg det tydelig selvfølgelige svaret at ballen ikke hadde noe i forsvar å gjøre.

Ballen skulle fremover, inn i motstanderens mål og det på en stilfull måte. Slikt måtte overlates til midtbane— og angrepsspillere og ikke de talentløse unødvendige nokksaktende som sto der bak.Debatten i Brasil om Futebol Arte (kunstfotball) versus Futebol de Resultados (resultatfotball) er like intens som luktene på Ver-o-Peso-markedet i Amazonas’ inngangsport Belém. Futebol Arte representerer Joga Bonito (å spille vakkert). Det representerer leken, det uskyldige og det naive. Dribling, finter, brassespark, hælspark og dansen som slavene brakte med seg fra Afrika til nordøst, der det moderne Brasil ble formet. Futebol de Resultados reflekterer seieren – for enhver pris. I praksis betyr dette ofte en mer defensiv tilnærming.

Brasils VM-triumf i 1994 ble akkompagnert av kritikk fra fans og forståsegpåere som mente laget spilte kjedelig. Trener Parreiras argument om en taktisk pakke, gjenvinning, soneforsvar og at de ikke var et defensivt lag, men et organisert lag som kunne forsvare, gikk ikke hjem.

I 1999 vant Brasil Copa Am é rica. Men trener Luxemburgo ble kritisert for stilen som ble reflektert av flere titalls frispark i finalen mot Uruguay.

Johan Cruyff ville ikke betalt for å se Brasil-laget som vant VM i 2002. Kritikerne hang seg blant annet opp i at midtbanespilleren Gilberto Silva av og til nærmest opererte som en ekstra midtstopper. Dette til tross for at den på papiret bakre femmeren i praksis ble en bakre treer og at trener Scolari i rettferdighetens navn hadde lykkes med å skape en tilnærming hvor de tre ”R” ene – Ronaldinho, Rivaldo og Ronaldo – kunne angripe uten at lagkameratene havnet i stikken.

Kvartfinale-exiten i 2010-VM markerte slutten for ordkrigen mellom den brasilianske pressen og landslagsjef Dunga. Da hadde hans formasjon, med to sittende midtbanespillere og en spiss som ble trukket dypere og bredere for å lure frem kontringsmuligheter, blitt kalt ”anti-fotball” i fire år.

Mange brasilianere vil nok derfor si seg enig med Brasils og Barcelonas høyreback Dani Alves, som engang uttalte at den offensive og tiltrekkende sambafotballen alltid vinner. Historien viser imidlertid at dét er en sannhet med modifikasjoner.

I 1998-VM hang det til tider underholdende Brasil i tauene mot Nederland i semifinalen og ble overkjørt av Frankrike i finalen.

Etter at Brasil røk ut i kvartfinalen i 2006-VM, med sin offensive ”magiske kvartett” bestående av Ronaldo, Adriano, Kaká og Ronaldinho, innrømmet trener Parreira at han hadde gått bort fra noe av sin vante defensive fotballfilosofi.

VM-seirene i 1958, ’62 og ’70 bar i utgangspunktet preg av improvisering, det spontane og det tekniske; den kreolske fotballen, hvor ikoner som Garrincha og Pelé frigjorde seg fra det undertrykkende systemet.

Stereotypen om at ”angrep var det beste forsvar” kan likevel utfylles.

I 1958 trakk spissene Pelé og Vavá til tider ned i angripende midtbaneposisjon. Vingen Zagallos kapasitet gjorde det mulig for ham å operere som en mer defensiv venstre midtbanespiller når laget forsvarte seg, en posisjon som ble hans faste i 1962-VM, for å veie opp for en aldrende Didi som spilte sentralt.

”Formasjonsguru” Jonathan Wilson skrev i The Guardian i 2012 om Brasils balanserte tilnærming til VM i 1970. Clodoaldo var ballvinneren foran forsvarsfireren, og ved sin side hadde han den dyptliggende playmakeren Gérson. Høyreback Carlos Albertos offensive løp inn i rommet skapt av en innoversøkende Jairzinho, ble utlignet av den defensivt solide venstrebacken Everaldo og at forsvaret flyttet over mot høyre og ble en bakre treer. I tillegg vanskeliggjorde høyden og varmen i Mexico hardt press, og farge-TV forsterket for første gang de offensive inntrykkene.

Kjernen i den brasilianske spillestil-debatten ligger likevel på mange måter i 1982-VM.

Inspirasjonen kom fra Nederland og totalfotballen, og med kreativitet, pasningstriangler og tempovekslinger levde Brasil opp til Paolo Coelhos uttalelse om at ”du må ta sjanser; vi vil kun forstå livets mirakel når vi lar det uforventede skje”. Laget bergtok verden med sin rytme, flyt, utfoldelse og sjel. Det var som et symfoniorkester hvor midtbanen – bestående av Falc ã o, Cerezo, S ó crates, Zico sammen med Éder som hengende spiss – var de sentrale strykerne. Den tilsynelatende mangelen på bredde i 4-2-2-2-formasjonen ble veid opp med de offensive backene Leandro og Júnior, bevegelse og ballinnehav.

Men 5. juli 1982 på Estadi de Sarrià i Barcelona var det slutt. Foran øynene på de godt over 44.000 offisielle tilskuerne som hadde stuet seg sammen, var A tragédia do Sarrià (Sarrià-tragedien) et faktum. I den avgjørende mellomspillkampen mot Italia, kunne Brasil – som hadde vunnet alle de foregående kampene – klare seg med uavgjort. Men selv på stillingen 2-2 fulgte brasilianerne sin natur – de angrep, og tapte VM-historiens kanskje beste kamp 2-3. Enzo Bearzots defensive Italia , som hadde spilt tre uavgjorte kamper og fortsatt bar arven etter Catenaccio, var mye bedre organisert. De demonstrerte forskjellen på et lag og de 11 spillerne i samme drakt. Som med Ungarn i 1954 og Nederland i 1974 hadde ikke det ”beste” laget vunnet. Simbas far var død, lenge leve onkel Scar.

Tilbake var nostalgien og minnene, Brasil på den måten Brasil ville. I den brasilianske debatten om det er viktigst å vinne eller å vinne pent, vil 1982-spillerne for alltid være en form for martyrer.

Riktignok var Brasils lag i 1986-VM bygd på de samme prinsippene, og Brasils trener Telê Santana vant serien, Copa Libertadores og VM for klubblag med São Paulo og sin romantiske tilnærming på starten av 90-tallet. Men pragmatiske Brasil tok konsekvensene og ble likere de europeiske toppnasjonenes landslag. For noen ble ”the beautiful game” litt mindre beautiful på det som i dag er en liten park mellom noen boligblokker nordvest i Barcelona. Ifølge Zico var 5. juli 1982 dagen fotballen døde.