Skiforbundet skylder på dopingsakene, som i deres fortelling var et rent uhell og en legeglipp. De hadde den belastende saken rundt astmamedisineringen hvor budskapet var at omgivelsene ikke forsto. De plumpet litt her og litt der. Den uendelige konflikten med Petter Northug er en konstant pine.
I sum blir dette en belastning, men ikke nok til å kjøre skuta så ettertrykkelig på grunn at den ikke lar seg rikke av skjæret. Det må ha noe med krisehåndteringen å gjøre også. Strategien med å skyve andre foran seg kan slå tilbake. Jeg tenker på legene som ble offer i dopingsakene, jeg tenker på de dulgte forsøkene på å dytte skylden over på FIS og Wada for selv å ha ryggen fri, og jeg tenker at et stort forbund ikke vinner sympati på å drive kamp mot en enslig opposisjonell røst, Petter Northug, som attpåtil er veldig folkekjær.
Nye krisetall for skiforbundet: – Mer krevende enn å ta OL-gull
Jeg skulle likt å se en tilsvarende omdømmeundersøkelse på idrettsforbundet og aller mest fotballforbundet som høster harme for det meste de foretar seg.
Kulturminister Linda Hofstad Helleland vinner billige politiske gevinster på å stikke hull på administrasjonens lønnsbudsjett. Selv om idrettsforbundet nok er mer måteholdne enn særforbund som ski, fotball og håndball, er dette en opplagt vinnersak. Alle ser at for lite penger når ned til grasrota.
Verst i klassen er fotballforbundet der administrasjonen este ut noe voldsomt under forrige regime (Yngve Hallén/Kjetil Siem) som opprettet en rekke nye lederstillinger. Samtidig foregikk en lønnsgalopp der lederne bevilget hverandre kraftige lønnshopp.
Fotballforbundet er et kroneksempel på hvordan man ødelegger sitt omdømme. Den store administrasjonen og de skyhøye lederlønninger i lokalene på Ullevaal stadion, står i grell kontrast til situasjonen på grasrota der folk jobber på dugnad og knapt får dekket sine utgifter.
Idretten har innført et nytt klasseskille der det handler om to bevegelser. Den indre kretsen, idrettstoppene, sitter bekvemt inne i borgen og nyter godene av de frivilliges arbeid. Lederne i den indre kretsen har frekkhetens nådegave til å legge frem et samfunnsregnskap som om alle i idretten jobber gratis. De verdsetter dugnadsinnsatsen til astronomiske verdier. Bak festtalene om dugnadsånden står lønnsledende styreledere med tittelen president og avlønning på statsråds nivå.
Tidligere NFF-topp tar selvkritikk etter Drillo-exiten: – Det var en ufattelig tabbe
Omdømmefallet kan henge sammen med at grasrota, også kalt vaffelstekerne, er i ferd med å avsløre disse strukturene i organisasjonene. Det skal ikke mye politisk teft til å forstå at det lønner seg å sette inn angrepet akkurat her.
Idrettsutøverne på elitenivå hører også til den velsmurte gruppen på innsiden. Martin Johnsrud Sundby og Therese Johaug er innenfor, men opprøreren Petter Northug står på utsiden. Her ligger litt av grunnlaget for hans popularitet i folket. Northug våger å utfordre idrettens maktpersoner.
Skiforbundets ledere kan støtte seg til gode sportslige prestasjoner. I fotballforbundet derimot går alt galt om dagen. Det er sportslig fiasko på alle områder, med et lite unntak for Rosenborgs spill i Europa. Ikke rart toppfotballsjef Nils Johan Semb blir hakkekylling når han, med en årslønn på rundt tre millioner kroner, er sjef for nasjonen som faller mest på rankingene.
NFF-ledelsens behov for å fortelle hvor problematisk Ada Hegerberg har vært og de halvveis fordømmende karakteristikkene, forteller om en tvilsom lederkultur.
Noen ganger er det ganske lett å forstå hvorfor idrettens omdømme er elendig. Det påfallende er at det ikke er utøverne, men lederne som ødelegger.