Mot lille Hønefoss klarte Brann omsider å oppnå noe på bortebane. Det ble riktignok ingen seier, men en vond og lang barriere ble brutt – og det er i hvert fall jeg fornøyd med.
Når Brann alltid har vendt tomhendt hjem fra små byer og tettsteder, er ett poeng som en oase i en knusktørr ørken.
Poenget indikerer imidlertid ikke at det er noen revolusjon på gang.
Spillet var som vanlig utenbys av den tafatt sorten. Når Brann en sjelden gang eide ballen, var spillet uinspirert og utålmodig. De gikk to, toppen tre trekk før ballen igjen var i beina på Hønefoss.
Motstanderlaget løp som vanlig mer, de kjempet som vanlig mer og skapte som vanlig flere sjanser. Hønefoss scoret til og med flere ganger, men dommeren annullerte, for meg av ukjente årsaker, Vendelbos scoring. Brann var sjeldent heldig med den dommeravgjørelsen.
Det var kanskje det som skulle til for at Brann skulle sikre seg ett poeng – flaks.
Dyktighet ser det ut til at vi må vente enda en stund på.
For som vanlig var det litt for mange spillere som ikke var involvert i spillet. I første omgang var Nordkvelle og Askar knapt nok borti ballen. Det kunne gå lange perioder uten at spissene var delaktig, og i midten av banen ble Haugen og Badji litt for ofte løpende imellom.
Men det lille poenget er muligens det som skal til for at Brann fremstår med mer pondus, med mer vilje på bortebane. Nå vet de at det er mulig å ta poeng på fremmed gress, og til og med kunstgress.
Men jeg er ikke overbevist. Er du?