Egentlig hadde Lene Mykjåland bestemt seg for å legge opp et halvt år tidligere.
Hun hadde spilt i Toppserien og for det norske landslaget i en årrekke, og følte seg mettet.
– Jeg var litt sliten av prestasjonsjaget som jeg, frem til jeg var 26–27, alltid hadde elsket. Så kjente jeg også på en følelse av at jeg burde begynne å leve et ordentlig voksenliv.
Det var aldri helt anerkjent av omgivelsene at kvinnefotball var en ordentlig jobb.
– Du var litt motstrøms da du satset på fotball på den tiden. Det var ikke slik at det lå noe potensiell stor fremtid i det, som dame.
– Man levde økonomisk litt fra hånd til munn, og jeg følte et indirekte ytre press om at jeg måtte vokse opp, sier hun.
Høsten før cupfinalen, som var endelig punktum på fotballkarrieren, søkte hun seg til jobber i kommunikasjonsbransjen og dro på intervju.
Men så kom PSG på banen. En internasjonal storklubb.
Drømmen om utlandet og å bli verdens beste hadde aldri helt sluppet taket.
Hun dro ned til Paris med daværende kjæreste, som nå er ektemann, og fikk kjenne på det gode liv. Klubben spanderte middag til paret, det vil si – de fikk med seg et kredittkort fra ledelsen.
Hun kaller det en rar opplevelse, men konkluderte med at det ville bli for dumt å si nei til tilbudet.
Fremtiden lå i hennes hender, men avslutningen skulle bli av det brå slaget.
I cupfinalen mot Røa gikk hun i duell med en tidligere lagvenninne, og en eksplosiv handling endte med at det fremre korsbåndet røk.
Beskjeden fikk hun mandagen etter.
– Da var det full medlidenhet og krisestemning, sier hun.
To dager senere var alt glemt.
Mykjåland fikk jobbtilbud fra et kommunikasjonsbyrå og ble der i fem år.
Det første halve året etter skaden fulgte PSG opp fotballspilleren. Døren var ikke lukket fra franskmennene, men det var det for Mykjåland.
– Det sies jo at all motgang gjør deg sterkere, men det er en sannhet med modifikasjoner, mener jeg.
– Karrieren min var preget av mange lengre skadeavbrekk, og hadde jeg ikke hatt den ballasten, tror jeg at jeg hadde hatt mer å gå på.
– Samtidig, hadde det skjedd bare ett eller to år tidligere, så hadde jeg gjøvet løs på oppgaven. Jeg var litt mettet, sier hun.
Nå jobber Mykjåland for at unge og håpefulle fotballspillere skal få bedre oppfølging enn det hun fikk da hun vokste opp.
Hun er blitt medie- og kommunikasjonsansvarlig i Toppfotball kvinner, og skrev nylig en sak om tilbudet «Fysio i Toppserien», som skal sikre bedre bemanning, kunnskap og kompetanse i støtteapparatene.
Hun drev så godt som aldri med styrketrening i ungdomsårene.
Det begynte så smått på videregående, men i en veldig sporadisk form, minnes hun. På veien dit slo flere belastningsskader rot i kroppen.
– Det er jo de årene vi ser er de aller viktigste. Jeg hadde ikke den forebyggingsjobben i bunn, som jeg burde hatt, sier hun.
Hun viser til summen av enkeltstudier på feltet som understøtter at den totale skaderisikoen kan reduseres med 50 prosent med riktig, forebyggende styrketrening.
– Det er umulig å si sikkert, men jeg tror jo derfor at en del kunne vært unngått, sier hun videre.
– Hva ville du gjort annerledes om du var fotballspiller i dag?
– Jeg ville begynt å trene styrke i tidligere alder, og jeg skulle ønske at jeg hadde tilgang på mer kunnskap. Når jeg ser tilbake på da jeg var tyve, så var jeg minimum fem kilo for tung, sier hun og flirer litt.
– Igjen, lett å være etterpåklok, men jeg tror karrieren min kunne sett annerledes ut.
– Hvordan kan du bruke dine erfaringer i din nye jobb?
– Om jeg skal bruke meg selv som eksempel, så er det å ta på alvor viktigheten av fysisk-, medisinsk apparat og kontinuerlig oppfølging. I LSK opplevde jeg en stor profesjonalisering innen belastning- og intensitetsstyring. Det løftet meg flere hakk, og gjorde meg til en veldig mye bedre fotballspiller.
Det er Toppfotball Kvinners viktigste mål.
– Det handler til syvende og sist om å gjøre hverdagen enda bedre for hver eneste spiller, slik at alle, både i topp og bredde, får muligheten til å satse på idretten sin. Det er grunnfjellet vårt. Like muligheter til å drømme, satse og bli god. Alt vi gjør peker tilbake på det.
Husker du denne?