NRKs sjakkekspert Atle Grønn er forfatter av boken, som blant annet handler om «hvordan det virkelig gikk til helvete med 25-åringen som tilsynelatende hadde alt».
Simen Agdestein var noe helt spesielt: Han var drøyt 20 år gammel en del av verdenseliten i sjakk og samtidig landslagsspiller i fotball.
– Jeg var på topp i både sjakk og fotball - og like etterpå klarte jeg nesten ikke gå eller puste eller konsentrere meg. Det var vondt i hele kroppen. Det er ingen overdrivelse når Atle skriver at det gikk «til helvete», sier Agdestein til VG.
– Det var et gigantisk fall, som man egentlig aldri kommer seg over. Men man endrer verdier. Jeg fikk tre barn, og etter hvert var det helt andre verdier det handlet om.
Atle Grønn beskriver i boken:
– Simen krøp inn i fosterstilling. Han klarte ikke lenger å lese eller skrive.
Han hadde evner på sjakkbrettet som vi til da ikke hadde sett i norsk sjakk. Jo hardere Sjakk-Norge prøvde å dra ham mot brettet, jo mer strittet han mot. På fotballbanen hadde han også et helt spesielt talent.
Han var på mange måter en fremmed, både ved sjakkbrettet og på fotballbanen.
I boken blir Drillo intervjuet av Atle Grønn:
«Hvem kan du sammenlikne Simen med?» spurte jeg Drillo. «Det er ingen paralleller jeg kommer på. Jeg har aldri opplevd en så spesiell fotballspiller og et sånt menneske.»
«Jøss, som menneske, også?» utbrøt jeg. «Ja, han var intelligent og tok beskjeder raskt. Han var dessuten lojal og omtenksom, kritiserte aldri medspillere. Og selv om han ikke var noen fotballnerd, snarere en ufrivillig klovn, leste han spillet godt og var god uten ball. Igjen etter min smak».
I boken avslører Agdestein at han fikk et særdeles godt forhold til både Drillo og til tidligere landslagstrener for kvinner, Erling Hokstad. Derimot ble det ikke så bra da Teitur Thordarsson overtok i Lyn.
Uansett: Agdestein viste så sterkt spill at han ble tatt ut på landslaget. Og han skulle spille mot selveste Italia senhøstes 1988. Det var den gang Ingvar Stadheim var sjef for Norge. Uttaket kom overraskende på 21-åringen - og i og for seg de fleste andre - men Drillo hadde tipset den nye landslagssjefen.
– Sjakkgeniet ble umiddelbart lagets «Mr. Bean» da han tok på seg findressen og stormet forsinket inn i spillerbussen på vei til mottakelse i rådhuset. Trodde Simen. De andre spillerne satt i joggebukse og skulle ut og bowle, skriver Grønn.
Drillo var med på turen for NRK Radio. Han forteller i boken om spillermøtet, der Stadheim la opp taktikken, og Agdestein rakk opp hånden:
– Eh, hva skal jeg gjøre?
– Du er jo i kanonform, du kommer til å valse over forsvaret, så bare gjør som du gjør i Lyn, du, svarte Stadheim ifølge Drillo.
Senere måtte Agdestein spørre Stadheim:
«Hva gjør jeg egentlig i Lyn?»
Boken har også med den legendariske Drillo-historien fra Lyn-garderoben der Simen Agdestein spør i pausen:
– Hvem er egentlig de grønne vi spiller mot?
Den samme høsten, 1988, takket Agdestein nei til et tilbud fra Rosenborg, som var i ferd med å bli Norges beste fotballag de neste tiårene.
Boken forteller hvordan Agdesteins fotballkarriere skulle ende i en tragedie på grunn av skadene. Det gjelder spesielt et vondt kne, som skulle forfølge ham i mange år.
Det endte etter hvert med en operasjon - som ikke skulle hjelpe noen ting.
«I kjølvannet av operasjonen stivnet skuldrene. Hyperventileringen ble verre, og Simen gispet kontinuerlig etter luft. Også armene begynte å verke. Og verst av alt, hevelsen i kneet gikk ikke ned, selv flere måneder etter operasjonen. Kroppen dro også hodet med ned i undergangen», skriver Atle Grønn i boken - og fortsetter.
«Simen mistet søvnen. Han satt oppe om natten med hendene i varmt vann for å døyve smertene. Han var alene i verden, og ante ikke hva han skulle gjøre».
NRKs sjakkekspert beskriver hvordan Agdestein både satte hovedoppgaven sin i statsvitenskap på vent og måtte legge ned sjakkspalten sin i VG for en stund.
«Alt raknet. Simen havnet på sosialen. I sjakkmiljøet så vi selvsagt lite til den syke mannen», skriver Grønn.
En «mirakel-danske» i Hedmark anbefalte rotgrønnsaker og urter, og Agdestein hoppet i det. I boken beskrives han etter hvert som «radmager».
«Men folk utenfra, i fotball- og sjakkmiljøet, skjønte aldri hvor syk han faktisk var. Eller var han hypokonder?».
Agdesteins eks-kone Marianne Aasen (Ap-politiker) og brødrene avviser det.
Men Espen Agdestein, som senere ble manager for Simen Agdestein-trente Magnus Carlsen, trekker i boken fram det «psyko-somatiske aspektet, hvordan de fysiske plagene spredte seg i kroppen og påvirket «psyken» – med hyperventilering og hodepine».
Marianne Aasen beskriver i boken at Agdestein var «så svak at storebror Pål måtte dra ham opp til hytta i pulk, der han satt som et hjelpeløst barn».
Simen er oppkalt etter en boktittel av forfatteren Kjell Aukrust. Grønn forteller i boken at Aukrust og Agdestein snakket om figurene Solan Gundersen og Ludvig.
«Simen skjønte at han før fotballskadene var en Solan-karakter, full av optimisme og pågangsmot – og en skremt Ludvig-karakter etter. «Fotball er farlig. Ja, det meste er farlig».
Tiden etter fotballen åpner et helt nytt kapitel: Simen Agdestein har drevet sjakklinjen ved NTG i Bærum, der han var verdensmester Magnus Carlsens lærer/motstander/samtalepartner også lenge før Magnus som 15-åring faktisk ble «vanlig» elev ved skolen.
– Magnus Carlsen hadde ikke vært mulig uten Simen, sier Atle Grønn til VG.
– Hvordan?
– Simen gikk opp den løypa som Magnus etter hvert skulle gå. Simen mislyktes, men Magnus lyktes.
– Forklar!
– Simen bygde opp et apparat rundt toppsjakken i Norge, noe som gjorde at Magnus kunne komme til et dekket sjakkbrett på NTG.
Allerede som ti-åring dukket Magnus Carlsen regelmessig opp på Agdesteins kontor og viste fram partiene sine.
– Simen måtte stadig klype seg selv i armen: «Sitter jeg virkelig her med en liten gutt og diskuterer fag på professornivå?», skriver Grønn.
Pappa Henrik sier i boken at «den ustrukturerte NTG-filosofien» fungerte perfekt for sønnen.
– Jeg er glad for å få «kred» for det jeg har gjort, sier Agdestein beskjedent til VG.
Etter hvert skulle Magnus Carlsen hente ny inspirasjon hos legenden Garri Kasparov - men forholdet til russeren var ikke problemfritt, og deres første samarbeid tok en brå slutt.
«Magnus ble ganske raskt lei Kasparovs dominerende stil. Lojale Henrik fikk etter et års tid den utrivelige oppgaven med å avslutte det kortvarige, men vellykkede samarbeidet med en nå rasende Kasparov», skriver Grønn i boken.
Simen Agdestein tapte sitt første parti mot Magnus (12) i januar 2003, i NM i hurtigsjakk. Da Simen i Norway Chess 2014 gjorde internasjonalt comeback blant de aller største, endte det igjen med tap mot eleven.
Hva Simen Agdestein gjør i dag? Han spiller fortsatt sjakk. På øverste nivå i Norge. I 2023 ble han igjen norgesmester.
Grønn avslutter boken slik:
«Så lenge det spilles sjakk i Norge på gamlemåten, med 32 trebrikker på 64 felter, vil Simen være der og kjempe om seieren mot sine nåværende og tidligere elever. Med 41 års mellomrom er han både vår yngste norgesmester (1982) og vår eldste (2023), en rekord som bare kan slås av Simen selv».