5-1-seieren borte mot Lillehammer søndag var min første kamp fra start etter at jeg hadde et innhopp på 20 minutter i forrige oppgjør, hjemme mot M/S.

Før det hadde jeg ikke spilt siden kampen mot Kalpa i CHL i DNB Arena tidlig i september, noe som føles ut som en evighet siden. Derfor var de 20 minuttene mot M/S en fin oppvarming til starten mot Lillehammer søndag.

Jeg merket veldig tydelig at det var en stund siden jeg hadde vært i kampmodus. Jeg har spilt seniorhockey i snart ti år, så jeg vet hvordan jeg skal forberede meg fysisk og mentalt, men når det er en stund siden du har spilt, faller man kanskje litt ut av flyten.

Du bruker kanskje en brøkdel lenger på å analysere situasjoner og kommer oftere på etterskudd. Er man inne i flytsonen, går ofte ting litt av seg selv, og du bruker da mindre energi på alt annet. Det føles som at du aldri blir sliten og man har derfor overskudd ute på isen.

Jeg liker å konkurrere og gjør det mer enn gjerne på trening, men det kan ikke sammenlignes med å spille kamp. Det første jeg kjente i det pucken ble droppet var, nå gjelder det.

Jeg blir irritert når jeg slipper inn mål på trening, men neste skudd kommer så raskt at jeg hele tiden må fokusere. Det gjelder for så vidt i kamp også, men her teller vi resultat, så hvis du driter deg ut, blir det stille i hallen og alle kan se at du mislyktes med å gjøre jobben din.

På trening kommer det alltid en ny sjanse. Det er her jeg synes at gleden med toppidrett ligger. Å mestre disse små mindgames når det virkelig gjelder. Finne rytmen under press, beherske å være god når det gjelder som mest.

Jeg har vært heldig så langt som har fått en behagelig start på sesongen. Kampene mot M/S og Lillehammer har ikke vært de store prøvene, men de har gitt meg verdifull istid etter skaden slik at jeg kunne finne rytmen og flyten i spillet mitt igjen.

Tøffere utfordringer venter, men akkurat nå er jeg mest fornøyd med at det føles bra å spille litt ishockey igjen.