— Du skal ikke underslå at det blir vemodig og at det blir noen følelser, men vi må ikke henge oss for mye opp i oss selv. Det er de ute på arenaen som skal være i fokus. Vi andre får, som Øivind Johnssen sa det, «være hovmester og hjelpe til», sier Scheie til NTB før sin siste hoppuke som kommentator for NRK-sporten.

— Hvordan blir det å hoppe etter Arne Scheie?

— Det blir greit det. Da sier jeg «kommentatorer kommer og går, men NRK består», sier Scheie.

Ikke feiret hjemme siden '71

Han har vært med på en rivende utvikling siden han kommenterte sin første hoppuke i 1972/73 sammen med Øivind Johnssen.

— Jeg pleier litt kjekt å si at jeg ikke har vært hjemme og feiret nyttår siden 31. desember 1971, sier Scheie.

Reisebelastningen ved årets slutt og start har aldri plaget nestoren.

— Hadde jeg ikke hatt interessen for hopp og det å reise til hoppuken i romjulen og nyttår, tror jeg ikke det hadde gått. Skal dette fungere, iallfall for meg, må interessen være der. Det kan ikke være et ork. Jeg kan ikke sitte i et juleselskap og klage over at «nå må jeg på hoppuken igjen», sier Scheie.

— Når det er sagt, er nok det mye av årsaken til at jeg ble hoppkommentator i NRK. For Johnssen og Gunnar Grimstad, som begge hadde hatt hopp, de hadde så mye annet. Gunnar hadde jo langrenn og håndball, you name it. Øivind hadde fotball, skiskyting, kunstløp og alt, mimrer 69-åringen.

Tung periode etter Mork og Wirkola

Slik fikk han drømmejobben, i tillegg til å kommentere fotball:

— En i gangen her sa at «vi har en adjunkt fra Skedsmo som er hoppdommer. Kanskje vi skal prøve ham». Det syntes jeg var fantastisk. Jeg var med første gang i 1972/73 med Øivind Johnssen til hoppuken for å lære å kommentere. Året etter var ikke Johnssen med, sier Scheie.

Ingolf Mork vant sammenlagt i 1971/72, altså før Scheie startet sitt lange kommentatorforhold til hoppuken. Deretter ble det norsk seierstørke.

— Jeg måtte vente veldig lenge på den første norske sammenlagtseieren. Jeg kom ned da Bjørn Wirkola og Ingolf Mork hadde gitt seg. Det var en veldig tung periode. Vi fikk noen gode enkeltopplevelser med Per Bergerud, Roger Ruud og Hroar Stjernen, sier Scheie.

Ville sende hjem Bredesen

Hans nåværende makker, Espen Bredesen, brøt forbannelsen i 1993/94. — Det med Espen var veldig spesielt. I 1992/93 ville Jon Herwig Carlsen og jeg at han skulle sendes hjem. Så dårlige var de norske hopperne. Vi hadde et intervju i Innsbruck om det. Da svarte landslagssjef Trond Jøran Pedersen «sendes hjem? Han kan jo bli verdensmester». Alle lo av det, men så ble han verdensmester 35-40 dager senere. Og året etter vant han hoppuken og OL. Det var litt av en opptur, mimrer Scheie.

Nå venter åtte sendinger (kvalik og renn) i løpet av ni dager. En epoke er snart slutt. Norsk hoppkommentering blir aldri den samme.