VITENSPORTEN: Det kan av og til framstå som at vi kroppsøvingsforskere misliker faget vi forsker på. Tvert imot! Det er sannsynligvis ingen som er like glad i faget som oss. Men jo mer vi jobber med forskning og faglige problemstillinger, jo mer blir det klart for oss hvor stort potensial faget har. Vi tror også dette potensialet lar seg gjennomføre med relativt enkle grep.
For lærere kan trolig forskningen i og om kroppsøvingsfaget virke løsrevet fra skolehverdagen. Det er forståelig. Jeg vil likevel understreke at det finnes stadig mer forskning som gjøres sammen med lærere i praksisfeltet, og den understøtter at det er mulig å endre fagets undervisning slik mange forskere argumenterer for. Det vil kunne gi et mer inkluderende læringsfag som rommer alle elevene.
Forskning viser at mange kroppsøvingslærere tar utgangspunkt i aktiviteter når de planlegger timene. Om det er fotball, kanonball eller stafett har liten betydning. Hovedfokuset er å gjennomføre aktiviteten slik at elevene svetter og har det gøy. At elevene lærer å samarbeide, ta hensyn til andre, og spille hverandre gode, blir noe aktiviteten skal ivareta på et implisitt vis, uten at læreren setter noe fokus på det.
Hvordan kan undervisningen se ut?
En mer gunstig arbeidsmetode hadde vært om læreren hadde tatt utgangspunkt i et kompetansemål eller læringsmål når timen planlegges. Dette blir ofte kalt baklengs planlegging. Her starter altså læreren med å konkretisere hva elevene skal lære, for så å planlegge hvilke aktiviteter som kan brukes for at elevene skal lære. Aktiviteten blir med andre ord underordnet. Det overordnede spørsmålet blir hva det vil si å lære, øve, delta og samspille i bevegelsesaktiviteter. Så må læreren finne ut hvilke aktiviteter som best lar seg bruke for å lære slike kompetanser. Det er ikke nødvendigvis store endringer som må til, men heller små grep rettet mot læring.
Et eksempel er oppstart og avslutninger av timer. Lærere begynner oftest timene med å presentere hvilken aktivitet som skal gjøres, etterfulgt av hvilke øvelser som skal gjennomføres, og så avsluttes timen med en oppsummering av hvordan elevene gjennomførte aktiviteten. En lærer som benytter seg av baklengs planlegging vil i stedet formidle konkrete læringsmål i oppstarten av timen. Et slikt læringsmål kunne for eksempel handlet om positiv kommunikasjon. Slike mål setter noen premisser for timen som flytter elevenes fokus fra hvor mange mål de scorer eller hvem som vinner og hvem som taper, til hvem som klarer å motivere og oppmuntre medelevene i størst grad gjennom timen.
Under den avsluttende samtalen kunne interessante situasjoner som foregikk i løpet av timen bli diskutert. Elevene kunne ha fått muligheten til å snakke om hva som skjedde og hvordan situasjonen kunne ha blitt behandlet annerledes. Her vil det ikke være fokus på aktiviteten, men heller på overordnede elementer knyttet til læringsmålet.
Hva vil konsekvensene være?
På grunn av det økte fokuset på læring kan det tenkes at tida elevene er i fysisk aktivitet i timen vil gå ned. Her vil flere forskere si at antall kalorier elevene forbrenner i kroppsøvingsfaget ikke er av noe særlig betydning. I stedet skal undervisningen i kroppsøving bidra til at elevene lærer å samspille og utvikler bevegelseskompetanse. At elevene lærer noe, bør med andre ord være det overordnede målet.
Selv om fagets sentrale verdi er å føre til livslang bevegelsesglede, betyr ikke dette at hver time nødvendigvis må oppleves som gøy der og da. Faget skal nemlig ruste elevene til å ta selvstendige valg knyttet til egen framtidig aktivitet, ikke overbevise dem om at fysisk aktivitet alltid skal være underholdende.
