VITENSPORTEN: Siden den russiske invasjonen av Ukraina har russiske og belarusiske utøvere vært utestengt av Den internasjonale olympiske komité (IOC) og store deler av idrettsverdenen. Nå har IOC åpnet for at russiske og belarusiske utøvere kan få delta i OL, for eksempel i de kommende sommerlekene i Frankrike om halvannet år.
Standpunktet begrunnes med positive svar i en omfattende konsultasjon av holdninger i internasjonale særforbund, olympiske komiteer og utøver-nettverk. I Norge har Astrid Uhrenholdt Jacobsen argumentert mot utestengelse med begrunnelse i menneskerettigheter og diskriminering av uskyldige utøvere.
Jevnt i spørreundersøkelse
I en undersøkelse som Opinions samfunnsmonitor har gjennomført i den norske befolkning svarer 58 prosent av de spurte nei på spørsmål om utøvere fra Russland bør få delta i internasjonale idrettskonkurranser. 14 prosent svarte «Ja, uansett», mens 19 prosent svarte «Ja, men under nøytralt flagg». 44 prosent av de spurte mener dessuten at Norge bør boikotte idrettsbegivenheter der idrettsutøvere fra Russland får delta, mens 42 prosent er motstandere av en slik boikott. Her er det altså jevnt.
Så hva skal man gjøre? Skal man utestenge russiske og belarusiske utøvere og eventuelt boikotte arrangementer der de får delta? Eller skal man la dem konkurrere under nøytralt flagg?
La meg ta noen argumenter for deltakelse først. Den olympiske idé innebærer at idretten er hevet over krig og konflikt og slik sett er en nøytral og upolitisk sone. Et argument som følger opp dette er tanken om at alle bør ha rett til å delta uavhengig av hva nasjonen deres gjør og uten å bli diskriminert på grunn av ukloke eller umoralske politiske ledere.
I tråd med denne tankegangen kan man hevde at i en krigssituasjon er det viktig å holde noen kanaler åpne. Idrett, kunst og musikk kan sammen med diplomati hindre total avstengning mellom krigførende parter og resten av verden. Er det så smart å gå inn med full isolasjon av aggressoren på alle kanaler?
Liten reell endring
Et noe mer pragmatisk og erfaringsbasert argument som min tidligere kollega på Norges idrettshøgskole, Sigmund Loland, viser til er at boikott historisk sett har gitt liten reell endring. Boikotten av Sør-Afrika under apartheidtiden var et unntak. Men skal boikott virke, må den ha stor oppslutning over tid og fra hele den internasjonale idrettsverden.
Undersøkelsen av holdningen i den norske befolkning viser at boikott-linjen står sterkt. Den vestlige verden har gått inn for å bekjempe Russland med flest mulig virkemidler, ikke minst økonomiske sanksjoner, og da vil idrett og kulturliv bli dratt med inn i boikottlinjen. Dessuten hevder man at idretten ikke er og ikke kan være en politisk nøytral sone slik IOC ønsker.
Idrett og politikk er vevd sammen på en rekke måter. Se bare på hvordan man tildeler mesterskap til korrupte regimer som bruker idrett som hvitvasking av regimet. Selv om man kan ha medfølelse med russiske utøvere som utestenges til tross for at de er mot Ukraina-invasjonen, er det viktigere å bekjempe den russiske aggressoren med alle midler.
Veier man argumentene for og mot, faller jeg nok ned på boikott-siden, selv om boikott kanskje bare vil ha symbolsk verdi.
