Foran lørdagens sesongstart på Sjusjøen er 28-åringen og Ingrid Landmark Tandrevold (27) de mest rutinerte på et relativt ungt damelandslag, som må klare seg uten medaljegrossistene Tiril Eckhoff og Marte Olsbu Røiseland.
Men veien dit har ikke bare vært enkel:
Som 20 år gammel junior hadde Knotten hatt sitt beste treningsår. I konkurranser låste det seg imidlertid – hun leverte ikke i de viktige uttaksrennene.
Derfor hadde ikke trener Roger Grubben noe annet valg enn å gi henne beskjeden: Han kunne ikke ta henne ut til junior-VM, det store målet.
Et åpenbart slag for en som la hele sitt liv i skiskyting.
– Jeg legger sjelen mi i det, det er ikke bare en jobb – i alle fall på den tiden der. Det var ikke junior-VM som var problemet, det var at det var nok en gang jeg hadde feilet på det som viktig for meg. All innsats var forgjeves. Da føler du deg maktesløs, hva er det jeg driver med? Jeg hadde ikke noe annet.
Knotten gjorde som hun alltid gjorde, jogget veien hjem for å bruke trening som terapi. Uten refleks i mørket, med svarte klær.
Plutselig kom det en bil i høy fart, rett mot henne. Bilen tutet – Knotten ble stående.
– Og da den bilen tutet på meg, tenkte jeg at det ikke er verdt det. Jeg trenger ikke ha på meg noen refleks, for den kan bare kjøre over meg. Det bryr jeg meg ikke om.
– Fordi jeg er jo ikke verdt noe.
– Fordi jeg får jo ikke til noen ting.
Det sier Knotten til VG i dag, hjemme i sofaen på Lillehammer. Bilen traff henne aldri, men det var fordi den klarte å svinge unna, ikke fordi hun flyttet seg fra dens bane.
– Fra jeg ser den, til den har passert, tenker jeg at jeg ikke bryr meg, sier hun.
Det gikk opp for henne at «det her er ikke bra».
– Jeg ble skikkelig skremt av de tankene jeg fikk. Så da jeg kom hjem, var heldigvis mamma hjemme. Hun tok tak i meg – og fikk ut hva som hadde skjedd.
Hun beskriver at hun alltid har vært flink til å lyve. Gråtende foran treneren sin på NTG, tørket hun bort tårene og sa «det går bra, det går bra».
Og selv i dag sier hun at hun kan si «nei, det går bra» flere ganger før hun forteller hva som virkelig skjer.
Hun klarte å være ærlig med moren sin, og det er hun stolt av i dag. Samtidig er hun takknemlig fordi hun hadde en mamma som «sparket meg rundt og passet på meg».
Moren ba henne ta kontakt med Grubben tvert, men det tok et par dager før hun klarte å ringe.
– Roger var knallflink. Og før jeg visste ordet av det, hadde han sendt meg en melding: «Du skal snakke med Tom Henning.»
Det ble solgt inn som at hun skulle jobbe med de mentale utfordringene hun hadde i konkurranser med betydning. «NM-syndromet» kalte de det.
Hun har vokst opp med «no pain, no gain» som mantra, og ser i utgangspunktet ikke på det som et styrketegn å trenge psykolog.
– Nå ser jeg på det som et styrketegn at jeg likevel har gått til psykolog, sier hun.
I det første møtet med Tom Henning Øvrebø, psykologen som er mest kjent for sitt virke som fotballdommer, leste han opp beskrivelsen han hadde fått av Grubben:
«Hun er veldig dedikert til skiskyting, hun er strukturert, gjør et godt arbeid.» Det var positive ting.
– Jeg kan ikke skjønne hvordan han plukket det opp, men han sa bare «er du ikke enig med Roger?». Han hadde sett at jeg vred meg i stolen hver gang han sa noe positivt om meg.
Selvtilliten hennes var så lav at hun ikke kunne være enig. De booket en ny time med en eneste gang, Knotten fikk en lekse: Neste gang skal du beskrive deg selv på en positiv måte.
Hun hadde ikke noe å komme med uken etter, men strakte seg til å si «jeg kan være enig i det Roger sa». Det var en start.
De fortsatte samarbeidet, hun fikk noen verktøy:
«Av de hundre tusen tanker du har i løpet av en dag, er ikke alle rasjonelle». Poenget er at man må akseptere at man ikke alltid tenker det rasjonelle man vil tenke. Det er måten man forholder seg til de tankene som betyr noe.
Det er lov å beskrive seg selv på en positiv måte. I Knottens tilfelle: «Jeg er en god skytter.»
Det viktigste for Knotten var å lære seg å prate om hva hun tenker og hvordan hun har det. I tillegg hjalp det å ha en notatbok for å skrive ut tankene, i stedet for at de surret rundt i hodet og blant annet forstyrret søvnen.
... og mye mer.
Summen av dette er at hun også har lært seg å lage sine egne verktøy, og på den måten blitt mer robust og selvstendig.
Om hjelpen hun fikk fra Grubben og Øvrebø etter den store nedturen, sier hun:
– De reddet livet mitt.
– Hva legger du i det?
– Ved at jeg kan åpne meg opp, som jeg aldri har gjort før, har jeg lært meg at jeg kan snakke med de nærmeste. Det har Roger og Tom Henning pushet meg på.
– De har lært meg å håndtere og godkjenne følelser, uttrykke dem. Om jeg hadde fått de samme tankene på nytt, så havner jeg ikke i den situasjonen på nytt. Jeg blir lei meg, ikke så lei meg. De har lært meg å se lyspunkt i ting som jeg bare ser mørkt på.
Motivasjonen hennes for å dele sin historie, er å inspirere andre til å gjøre det hun ikke klarte selv: Å oppsøke hjelp på egen hånd hvis det er nødvendig.
I dag er hun kommet i en situasjon der hun ikke lenger er avhengig av bekreftelse utover sin egen krets på om hun er god eller ikke.
Hun har befestet sin posisjon som en av de beste skytterne i verdenstoppen og har tatt fysiske steg ved å trene mindre siden forrige sesong.
Mye er det fortsatt å jobbe med, da.
– Jeg må godta meg selv som et skikkelig følelsesmenneske. Men jeg hater det, og det er det som er problemet!