VALLHALL (Aftenposten): — Jeg husker at jeg var i Lyn og skulle ut på et eventyr. Trodde jeg selv. Men det ble ikke helt som jeg trodde, innrømmer Vålerengas midtstopperveteran.
26. juli 1999 stilte 23 år gamle Wæhler opp for Aftenpostens fotograf hjemme på Sagene. Klar for proffeventyret i Wimbledon. Verden lå for Oslo-guttens føtter. Men det ble med drømmen. Wæhler reiste hjem til norsk fotball etter tre år med skader og tribunesliting.
16 år senere stiller 39 år gamle Wæhler opp på samme type bilde for Aftenposten. En anelse gråere i håret. Men likhetene er flere enn forskjellene.
— Han er mer nøye med ting og passer bedre på kroppen sin. Men bortsett fra det er det ingen forskjell, hevder Vålerenga-trener Kjetil Rekdal, som ble seriemester sammen med Wæhler i Vålerenga for 10 år siden.Like sulten, like kompromissløs, men enda bedre trent og 100 prosent profesjonell. Det var derfor Vålerenga før denne sesongen hentet hjem gullgutten fra 2005. Wæhler er garantisten for å unngå like mange baklengsmål som i fjor (53).
Mot Sarpsborg sist fredag var stopperen bunnsolid. Igjen.
Ekstraøkter
— Jeg kommer aldri først til lunsj. Jeg er sist ut av garderoben og spiser ofte kald mat, påpeker firebarnsfaren.
Resten av troppen er ferdige forlengst. Både med treningsøkten. Og den varme lunsjretten.
Wæhler spiser to kalde kyllinger og salat. Det får gå. Wæhler legger heller inn forebyggende trening både før og etter fellesøktene. Styrketrening. Isbad. Badstu. Aktivisering av muskelgruppene.
Slik forlenger veteranen sin aktive karrière på toppnivå. Wæhler hadde alltid vært grundig i treningsarbeidet. Men da han var ferdig i sin forrige Vålerenga-periode som 33-åring, klar for Aalborg og dansk fotball, tok Oslo-gutten ytterligere grep.
Enda mer søvn. Enda bedre kosthold. Enda bedre treninger.
— Jeg merker det nå, når jeg nærmer meg 40 år, at det er viktig å gjøre det for å henge med. hadde jeg reist hjem og lagt meg på sofaen, ville jeg merket på kroppen at jeg ikke hadde klart all belastning og trening. Jeg er heldig som klarer det. Jeg tåler belastningen. Men det er mye arbeid over mange år som gjør at jeg klarer det.
- Det sies at du er en detaljfreak?
— Jeg er nok det. Jeg får høre av kona hjemme at jeg er syk i hodet. Jeg er en perfeksjonist, og det kan være både på godt og vondt. Det kan nesten gå over til at det blir for mye å tenke på, at det er for mange ting jeg ønsker å rette på, at jeg tenker på ting jeg kan ha glemt. Og kvelder før kamper er det fremdeles ting jeg må gjøre, da er det veldig fokus på meg selv. - Har du et eksempel?
— Kvelden før kamp skal fotballutstyret være i orden til dagen etter. Jeg pusser støvlene for at de skal være best mulig. Det har jeg fra gammelt av, det har jeg lært av faren min. Jeg kommer ikke på kamp med møkkete støvler. Det skal ikke være noe spørsmål om hvor jeg har lagt skjorta mi eller fotballstøvlene. For meg er det helt uhørt. Slik har det vært i 25 år.
Før bortekamper ligger reiseantrekket klart. I god tid. Det samme med dressen før hjemmekampene. Det handler om struktur. Det handler om rutiner. Kjetil Wæhler er norsk fotballs «Mr. 100 %».
— Det kan nok bli litt mye, sier han.
- Synes kona di det?
— Ja, hun synes det. Men hun sier ikke noe mer. Fordi hun vet hvordan jeg er og har opplevd meg i 20 år. Hun lar meg gjøre ting og sier jeg er egofreak når det kommer til matchene. I helgene skal jeg ha mine to timer søvn midt på dagen før kamp. Og jeg skal ha matchmat til riktig tid. Det er dette som har fungert for meg, det er ingen grunn til å endre på det.
- Hvordan lar det seg kombinere med fire barn?
— I verste fall, eller beste fall, går de ut av huset når jeg skal slappe av, når jeg skal hvile, før jeg skal spise matchmat. Det med søvn er utrolig viktig, og det er ikke alltid det lar seg kombinere med fire barn. Jeg er nok ikke er den som står opp mest midt på natten når barna våkner. Men én dag tar det slutt, og det tror jeg kona er fornøyd med. - Synes familien det er greit å forlate huset når du skal ha dine to timers søvn?
— Ja, det er sånn det er. Mange ser kanskje på meg som en egoistisk person, en som kun tenker på seg selv. Men for meg må det være slik. Det går sikkert bra også om alt ikke er 100 prosent. Men jeg gjør alt for å optimalisere og være klar til kamp.
Wæhler stiller til intervjuet med nystrøket hvit skjorte. Noe annet ville være uaktuelt.
— Jeg går aldri med skjorte som er ustrøket. Det skjer ikke. Jeg stryker ikke skjorter hver dag, men det er ikke så mange tilfeldigheter. Jeg liker å ha et strukturert liv. Det må man også ha med fire barn.
- Hvor mange fotballspillere stryker skjorta selv?
— Det vet jeg ikke. Jeg tenker kun på meg selv, det er det viktigste for meg.
Sa nei til Arsenal
Detaljer og profesjonalisme. Det har forlenget Wæhlers karrière. Men det er én avgjørelse Vålerenga-spilleren angrer på: Svaret han ga Arsenal og den nye manageren Arsène Wenger høsten 1996. Norske fotballspillere var mildt sagt hete i England på den tiden. Og Wæhler hadde prøvespilt for Arsenal i flere bolker. Blant annet trente han sammen med Ian Wright og Tony Adams.
— Jeg prøvespilte, gjorde det bra, og ble invitert over igjen. Men jeg var 20 år og savnet familie og venner. Jeg ble invitert over en siste gang for å spille en reservelagskamp mot Tottenham på White Hart Lane. Da sa jeg nei, hvis Arsenal ville ha meg måtte de bestemme seg. Men da en jypling som meg sa det, gikk de bare videre. Det har jeg angret på, at jeg ikke tok den sjansen. Men jeg var ung og urutinert, jeg trodde at jeg var bedre enn jeg var og at klubbene skulle slenge pengene på bordet for en femårskontrakt. Men jeg kan ikke tenke på de feilene. Jeg er 39 år, jeg spiller fotball på toppnivå i Norge, og trives med å presse meg og prestere her.
«Var god nok for landslaget»
Kjetil Wæhler har vunnet serie (2005) og cup (2008) med Vålerenga, cupen (2013) med IFK Göteborg og har spilt 31 A-landskamper.
Apropos landslaget; Wæhler følte seg forbigått i flere landslagsuttak da han spilte i dansk og svensk fotball.
— Det jeg presterte i utlandet, var jeg mer enn bra nok for landslaget. Men landslagsledelsen valgte sin retning og spillere. Jeg har nå fokus på Vålerenga og klubbfotballen.
- Hvor lenge kan du spille på så høyt nivå?
— Først og fremst handler det om å ha det gøy, at det er lystbetont og at jeg er mentalt til stede. Unngår en skader er det mulig å holde på lenge. Men jeg ønsker å utgjøre en forskjell når jeg først er med. Jeg forsøker å konkludere etter hver sesong på slutten av året, og så gjøre det bedre enn man gjorde sist år. Det har også vært min "go", at jeg det siste året har forsøkt å toppe året før. Etter seks år borte fra Tippeligaen er det viktig for min egen del å prestere og vise at jeg fortsatt kan. Jeg vil markere meg på en positiv måte.
- Er det mulig å spille til du er 45 år?
— Det er godt mulig. Men der sitter det veldig mye mentalt. Vi får se. Jeg tar ett år av gangen.
I karrièren er det to ting han savner: Mesterskap med Norge og gruppespill i Champions League.
— Men skulle Vålerenga vinne serien i år og vi kvalifiserer oss neste sommer, kan det godt være at jeg får være med i Champions League likevel ...
«Må ha flyt og stang inn»
- Er det mulig å vinne seriegull for Vålerenga i år?
— Ja, det er mulig. Det blir en tøff kamp helt inn. Vi skal ha flyt, stang inn, og så er det noen tilfeldigheter. Vi er på vei, men ikke helt i mål. Jeg tror ikke vi skal gå ut og si at vi skal vinne. Vi får se etter 6-7 serierunder hvor vi ligger. Jeg er så gammeldags at jeg tar én kamp av gangen.
- Hva er det beste med fotballivet?
— Jeg er jo priviligert. Det er ikke alle som har muligheten til å leve av hobbyen sin i så mange år. I tillegg liker jeg å trene, holde kroppen i form, leve sunt og være frisk og rask. Fotballen er en livsstil for meg. Jeg tørr ikke tenke på hva som skjer den dagen fotballkarrieren er over. Men én dag tar det slutt.
- Og det verste?
— Helgene. At jeg ikke får ha noe familieliv da. Jeg får litt mer ut av det i ukedagene, når man er ferdig tidlig med treningen henter jeg barn på skolen, jeg kan ha middagen klar når kona kommer fra jobb. Jeg lever som en familiemann i ukene, men i helga er det verre.
16 år er gått mellom de to portrettbildene (øverst i saken) ble tatt. Wæhlers karriere nærmer seg oppløpssiden. Føler han at drømmene har gått i oppfyllelse - at han har fått maksimalt ut av karrieren?
— Den perioden i Wimbledon var ikke positiv karrieremessig. Og som jeg har sagt: Jeg angret på at jeg ikke takket ja til Arsenal da jeg var 20 år. Men jeg var en ung mann, jeg trodde at jeg var bedre enn jeg var. Det er ikke alltid at man tenker logisk i 20-årene. Man ser for seg at man har en lang karriere foran seg og tenker ikke så mye konsekvenser og kjører bare på. Hadde jeg vært like seriøs som 20-åring som jeg er nå, og fått en kontrakt med en toppklubb i England, så hadde jeg helt sikkert ikke holdt på med fotball nå. Da hadde kroppen merket kjøret på en helt annen måte. Belastningen er ikke like tøff i Skandinavia som i England. Dette forsøker jeg også å fortelle til barna mine; at da hadde ikke jeg spilt fotball nå.
Tjærnås: Kjartansson er nærmest umulig å erstatte
− Oslo er ingen idrettsby